Fra forestillingen 11 år på Det Norske Teatret. Foto: Kim Hiorthøy

Det frie teatret

Goksøyr&Martens er et av kompaniene som etter å ha mottatt basisfinansiering i mange år står uten støtte fra 2020. I dette debattinnlegget skriver de om hva det betyr for dem.

Hva er et fritt scenekunstfelt? Hva er et fritt teaterkompani? Begrepet “det frie teaterfeltet” tilbyr en dobbel fordel: Det høres ungdommelig, rebelsk og romantisk ut, og det åpner for fleksibel finansiering. For ingenting står i veien for at politikerne kan kutte støtten, eller at saksbehandlerne henvender seg til andre kunstnere, om prosjektet ditt ikke skulle bli en umiddelbar suksess. – En logikk som selvsagt hindrer kompaniene og regissørene i å bevege seg inn i det ukjente eller det som oppleves som risikabelt. Over tid.

Som unge og nyutdannede holdt vi til i et atelierfellesskap på Grünerløkka. Vi mottok prosjektstøtte som dekket de mest nødvendige behov; materialer, leie av teknisk utstyr og trykking av plakat, men ingen lønn – det var det NAV som sørget for. Vi spurte andre unge kunstnere, venner og kolleger om de ville være med i prosjektene vi arbeidet med, selv om de ikke fikk betalt, og ofte ville de det.

Forestillingene våre realiserte vi i offentlige rom, gallerier og museer. Etterhvert var det flere som la merke til arbeidene våre, vi mottok større prosjektmidler, og vi kunne kontakte tyngre institusjoner for å foreslå samproduksjon.

I 2014 mottok vi Basisfinansiering fra Norsk Kulturråd, og da vi fikk tilsagn om denne solide støtten var vi så lettet. For endelig kunne vi innfri noen av kompaniets sårt tiltrengte behov. Vi kunne ansette en daglig leder til å ta seg av kompaniets drift. Vi kunne skaffe oss et arbeidslokale. Vi kunne foreslå et flerårig samarbeid med et teater, og samtidig kunne vi beholde et hovedfokus på det vi gjør best, nemlig kunstnerisk grunnforskning og utvikling av ny scenekunst.

I vårt sceniske arbeid ønsker vi å knytte teatret til samtidens sosiale og politiske forhold. Vi ønsker å la skuespilleren vitne om verdens tilstand ved å spørre seg selv om hva hun opplever som prekært. Eller enda enklere; hvordan hverdagen ser ut. I skolegården. På sykehjemmet. I byen, eller på vei til parken.

Med utsikter til å motta Basisfinansiering i mange år fremover, og i tråd med de politiske intensjonene om å styrke samarbeidet med institusjonene, ble vi enige med teatersjef Erik Ulfsby om at vår planlagte pentalogi LIVET #1-5 skulle produseres og spilles på Det Norske Teatret, med første premiere i 2017, og med en samlet visning i 2024. En situasjon med en helt ny form for langsiktighet med andre ord, forutsatt at vi får videre støtte.

Men hvorfor er dette samarbeidet så viktig? Jo, fordi både scenekunstinstitusjonen og Goksøyr & Martens, gjennom å samarbeide, kan skape kunst som ingen av oss ellers har ressurser til å realisere. Forestillinger der kunstnerisk risiko er mulig, og langsiktighet og tillit helt nødvendig.

I praksis ser det slik ut: Teatret gir vårt kompani tilgang på skuespillere, prøvelokaler, verksteder, lager, en scene å spille på, et markedsapparat og ikke minst mulighet til å spille en forestilling over en lengre tidsperiode. Til institusjonen bringer Goksøyr & Martens med seg et kunstnerisk team med konseptuell, dramatisk, regifaglig, visuell og audiovisuell spisskompetanse utviklet gjennom år. Vi har med oss spesialisert teknikk, og til LIVET #1-5; en arkitekttegnet publikumstribune som gjør det mulig for tilskueren å sitte fire meter over scenegulvet for å observere handlingen fra et fugleperspektiv.

At vi i høst fikk avslag på søknaden om midler fra Kunstnerskap oppleves som absurd. Goksøyr & Martens har aldri mottatt så gode kritikker som vi gjorde for de to siste produksjonene i vår påbegynte pentalogi, og publikums respons har vært helt unik. Nå vet vi ikke om vi vil få midler til å gjennomføre, samtidig som vi frykter å miste en daglig leder som for oss er uunnværlig, arbeidslokalene våre som er en forutsetning for å få gjennomført både intervjuer og møter med aktørene, skrive -og regiverkstedene som involverer alle kompaniets medlemmer, og ikke minst livsnødvendig konsentrasjon og uforstyrret tid.

Så spørsmålet er: Hvordan sikre økonomisk bærekraft og unngå at kompanier det er investert betydelig i oppløses? Hvordan sørge for at kunstneriske samarbeid som opprettholder kontinuitet og utvikling bevares? For det er noe hverken vi, eller dere som ønsker å se ny scenekunst har råd til å glemme; et kunstnerskap med en sterk profil tar det mange år å bygge opp, og ingen tid å rive ned.

KOMMENTAR
  • Kai Johnsen :

    Det finnes en form for «logikk» i Goksøyr & Martens egne, og deres produsents, resonnementer som jeg ikke uten videre finner relevant.

    Først skal staten gi f eks 200 millioner til en institusjon, og så skal den i tillegg gi f eks 3,5 mill kroner til én eller to kunstnere for at de skal ha «reell makt til å definere hvilke produksjoner som bør realiseres på våre største statsstøttede scener»?

    Hvor oppstår en slik idé?

    En slik eventuell logikk tilsier at det er kulturrådet, med f eks sin «Kunstnerskapsstøtte» som skal definere hvem det er som skal ha «reell makt til å definere hvilke produksjoner som bør realiseres på våre største statsstøttede scener». Nei, et slikt system er jeg ikke for. Hvis noen først var for et slikt system – så måtte det vel da være greit at kulturrådet etter noen år sier: nei, det er ikke akkurat dere som lenger skal ha reell makt til å definere hvilke produksjoner som bør realiseres på våre største statsstøttede scener? Det må jo være greit? Hvem skal ellers bestemme det? En selv? Equnior?

    Vi har en tung og generøs statsstøtte til teaterinstitusjoner i Norge i dag (noe jeg for så vidt er sterkt for). Men man skal altså gi de enda mer penger for at noen utenfor dem skal få bestemme hva de skal holde på med? Hvor fører et slikt resonnement oss?

    Så vidt jeg vet finnes det ingen ting i vedtektene til de store institusjonene som tilsier at de ikke skal kunne samarbeide, og evt fullfinansiere f eks Goksøyr & Martens. Hvis de finner det viktig/relevant nok. Det står heller ingen ting i noen vedtekter om at de skal produsere
    forestillinger kun på 8 uker. Det står helt sikkert ikke noe om at de ikke skal støtte prosjekter som driver med masse «intervjuer», som det tar 1 – 2 år å utvikle heller. At institusjonene kanskje burde revidere sin måte å drive kunstproduksjon på – bør neppe brukes som et argument for at f eks Goksøyr & Martens skal få «Kunstnerskapsstøtte»? Det ville vel føre til en litt fjollete måte å drive kulturpolitikk på?

    Det spørsmålet bla f eks Lindeman Steen reiser er (og ingen i dette stort sett feige scenekunstfeltet tørr jo å stille slike spørsmål i offentligheten, men Cecilie Lindeman Steen prøver hvert fall å nærme seg dem): Hvis disse institusjonene syns at disse ulike «kunstnerskapene» er så alt vesentlige – så får disse institusjonene jo utvikle dem da! Det er jo de som har ressursene. Av en eller annen pussig grunn synes å være de som kulturrådet mener skal ha «kunstnerskapsstøtte» – som er de institusjonene vurderer som så viktige. Hvorfor er det evt. slik at institusjonene vurderer viktighet ut i fra hvor mye penger «kunstnerskapene» har med seg inn i produksjonene? I forhold til dette finnes det selvfølgelig hederlige unntak både blant teatersjefer og institusjoner – men man skal være idiot for ikke å kunne lese et mønster her. Frykt ikke f eks Goksøyr & Martens – hvis dere er så fryktelig gode og viktige så må jo de institusjonene dere har samarbeidet så tett med forstå, og prioritere, akkurat dere i den kritiske fasen som nå oppstår!

    Og det vil jo nå for så vidt vise seg. Vurderes disse «kunstnerskapene» så høyt at institusjonene vil ofre noe annet i sin brede portefølje for å bringe fram denne potensielt viktige kunsten disse «kunstnerskapene» representerer? Å si at det kun er kulturrådet, med sin relativt begrensede avsetning, og mye bredere og mer krevende mandat og forpliktelse, skal tildeles ansvaret for – blir, etter min mening litt pussig. Dette tror jeg også kulturrådet mener. Og noen andre med dem.

    En slik evt diskusjon, hvis det f eks var dét Goksøyr & Martens la opp til, må vel egentlig ta inn over seg at det da handler om hvordan institusjonene forvalter sitt oppdrag i skjæringspunktet mellom kunstnere og publikum. Det er en helt annen diskusjon enn hvorvidt f eks Goksøyr & Martens skal få masse penger fra Norsk kulturråd i mange, mange år. I og med at f eks Goksøyr & Martens jo har hatt gode rammebetingelser i noen år nå – så kunne det vært interessant å få høre hva de mener om en slik diskusjon. At de vil ha masse penger i uoverskuelig fremtid – det forstår jeg godt – det ønsker jeg vel egentlig for meg selv også. Men, nå sitter jeg jo ikke i kulturrådet. Det er det andre som gjør. Og de har nå, enn så lenge, talt.

    Det ligger, for ofte etter min mening, en forventning om at «staten» skal løse alle finansieringsutfordringer ift scenekunsten. Hvorfor finnes det ikke et eller annet raseri f eks ift Oslo kommune (eller Gran kommune)? Har ikke de noe ansvar for noen av disse «kunstnerskapene»? Hvorfor dette evige maset om mer penger fra staten? Hvorfor er det hele tiden «staten» som skal betale for f eks Goksøyr & Martens? Hvor oppstår den ideen? De som vet et minimum om finansieringen av scenekunst i f eks Europa vet at det er i samspillet mellom sentrale og lokale myndigheter at det skapes sammensatte og mer gyldige finansieringsformer. Alle roper etter staten i scenekunstmiljøet. Hvorfor retter ikke f eks Goksøyr & Martens sine klager til f eks Oslo kommune? Statens skal liksom både ha ansvaret for å ene og alene finansiere de store institusjonene og samtidig gi noen selvbestaltede enkelt-«kunstnerskap» «reell makt til å definere hvilke produksjoner som bør realiseres på våre største statsstøttede scener»? Gå nå til f eks Oslo Kommune da!

    Litt mer «matematikk», siden det er dét det legges opp til: Selv lager jeg også forestillinger på noen av de største institusjonene. Noen av dem har det tatt meg 57 år å utvikle. Bør jeg da få en produsent i 50 % stilling for å organsiere det hele? Gjerne for meg. Jeg «intervjuer» også folk hver dag jeg. Det er drit slitsomt. Og dårlig betalt.

    Blir kunst bedre av uendelig lang tid? Nja. Når man snakker om sine «gode kritikker» (og hvem er nå disse scenekunstkritikerne egentlig?) – så er det vel i all hovedsak forestillingen som vurderes. Jeg vet om et meget stort felt av scenekunstnere i dette landet som får både god og dårlig kritikk. Er det hvem Mona Levin (ikke akkurat min personlige favoritt må jeg vel kunne legge til) gir god kritikk – som skal avgjøre hva som er viktig kunst i dag? Nei, takke faen, da tar jeg heller fagfellevurderingen i kulturrådet.

    At noen bruker lang tid på å intervjue masse folk, og selv mener at de skal besitte reell makt til å definere hvilke produksjoner som bør realiseres på våre største statsstøttede scener – det er ikke et kunstnerisk argument. Det er, slik jeg ser det, ikke et argument overhodet.

    Så, til slutt, ytterligere to hjertesukk (!). «Kunstnerskapsstøtten» (tidligere Basisfinansiering (hvilket subtilt presist ord ift dette tullejåletemotbydelige «Kunstnerskapsstøtte»)) har så i ganske godt monn gått med til å støtte enkeltpersoner (i en stiftelsesstruktur) som driver merkevarebygging rundt sitt eget «kunstnerskap». Det er bare å se på hva disse «kunstnerskapene» kaller «kompaniene» sine det. Kanskje vi nå trenger noe annet?

    Og; De som har mottatt det som nå heter «kunstnerskapsstøtte» kan vel regnes blant de mest priviligerte kunstnerne i Norge. Av alle kunstnere i Norge. Hvem av dem har løftet én finger for å bruke sine privilegier til å støtte, utvikle, problematisere det kunstneriske/kulturpolitiske aspektet knyttet til scenekunstfeltet? Jeg kommer vel egentlig bare på én – Jo Strømgren. Resten er opptatt av seg selv og sitt «kunstnerskap».

    Men når man mister privilegiene sine, da skal det med ett manes til «debatt».

    Kanskje kulturrådet ønsker seg flere kunstnere som ikke bare tenker på seg selv og sitt eget «kunstnerskap»? Kanskje Tulle-Talent Norge kan ta den jobben? Kanskje kulturrådet er utrolig mye mer nytenkende enn disse merkevarebyggerne – perfekt tilpasset et neo-liberalistisk sosial-demokratisk autonomibegrep? Kanskje de tenker at samfunnet trenger noe annet? Jeg vet ikke jeg, men man kan jo håpe.

    Kanskje kulturrådet i noen sammenhenger ligger et hestehode foran de som ikke ønsker noen problematisering av hva slags reelle privilegier man besitter – og hvordan man forvalter dem?

    Kanskje tiden rett og slett er forbi for merkevarebyggende enkeltkunstnere som forventer at staten uten videre skal finansiere deres virksomheter uten noen forankring i noe særlig annet enn at de selv mener at de er veldig viktige og sentrale?

    Å hevde at egne privilegier, og at man bør få privat og reell makt til gjennom tiår å definere hvilke produksjoner som bør realiseres på våre største statsstøttede scener, er en forutsetning for «den frie kunsten» – blir liksom ikke et svar på noe som helst.

  • Silje Underhaug Fosseli :

    Samarbeid mellom de store statlige institusjonene og det frie teaterfeltet er en ønsket politikk, og Goksøyr & Martens erfaring er at slike samarbeid er svært konstruktive fordi de muliggjør prosesser som ikke like lett oppstår når dramatikere og regissører hyres inn for å realisere en produksjon på åtte uker.

    Men viktigst er; et samarbeid med et frittstående kompani lar seg ikke gjennomføre hvis ikke kompaniet forblir en autonom enhet som arbeider og utvikler seg uavhengig av institusjonen.

    For Goksøyr & Martens er årsaken som følger: I forkant av enhver arbeidsperiode på teateret har vi en omfattende researchperiode bak oss. Vi har intervjuet en mengde mennesker. Vi har besøkt like mange steder. Vi har gjennomført en lengre skriveperiode. Og en verkstedperiode hvor vi har arbeidet med skuespillerne om å ferdigstille sceneteksten. Deretter har vi arbeidet tett med scenograf, lyd og lyddesigner for å skape et rom og et teknisk univers – i tillegg til at vi har tilbakelagt et større castingprosjekt for å finne de aktørene som ikke står på teaterets rollelister.

    Dette arbeidet tar mellom ett og to år, og er ikke et arbeid som kan utføres på teateret. Det må finne sted i våre egne lokaler og med de menneskene som vi har utviklet et felles kunstnerisk språk med over lang tid. I tillegg kommer administrative oppgaver som fyller en hel stilling. Poenget er; et teaterkompani med ambisjoner om skape ny scenekunst kan ikke bare eksistere i de åtte ukene et samarbeid med en institusjon varer. Et teaterkompani som velger å arbeide undersøkende og kompromissløst trenger alle årets dager. Det trenger alle de menneskene som vet, av erfaring, hva som må gjøres. Og det er dette langsiktige, kostnadskrevende og givende arbeidet som staten og Norsk kulturråd må prioritere, all den tid vi mener at samarbeid mellom det frie feltet og institusjonene er ønskelig.

    Eller for å se det hele fra en annen vinkel: Hva får vi om institusjonsteaterets samarbeid med et selvstendig kompani ikke lenger er mulig? Hvem er det da som får fortelle om samfunnet og om verden? Og hvem er det som får definere hvordan disse fortellingene skal bli til?

    Vårt poeng er: Reell makt til å definere hvilke produksjoner som bør realiseres på våre største statsstøttede scener bør finnes både innenfor og utenfor institusjonene. Og det koster.

    Silje Underhaug Fosseli, produsent for Goksøyr & Martens

  • Cecilie Lindeman Steen :

    Jeg er også en av mange som er fortvilet på vegne av manglende kunstpolitiske strukturer som ivaretar en god dynamikk fra rekruttering til etablerte kunstnerskap i det frie scenekunstfeltet, og jeg kjenner fortvilelse for de etablerte viktige kunstnerskapene og gruppene som fra 2020 står uten støtte.

    Men det jeg ikke forstår: Gruppenes basisfinansiering har ca beløpt seg til kr. 3,5 mill per år. Goksøry & Martens har skapt fantastiske produksjoner i samarbeid med både Nationaltheatret og Det Norske Teatret og Winter Guests og koreograf Alan Øyen har vært tilknyttet Nasjonalballetten. Det har blitt spurt fra enkelte av disse institusjoners ledelses hvordan man kan la disse kunstnerskapene fare – og jeg spør ja, hvordan kan man det?
    Er det ikke en mulighet at disse gruppenes virksomhet og kunstneriske betydning kunne ivaretas av de nevnte institusjonene som nettopp benevner hvor viktig disse samarbeidene er?
    Er det ikke også en mulig løsning – eller hvordan er jeg helt naiv?
    Er dette en uoverkommelig økonomisk løsning sett i lys av betydningen kunstnerskapene gjennom samarbeidene har hatt i institusjonene?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER