Foto: Hilde Brinchmann fra visningen i FUS Kulturparken barnehage

Det er en sklie!

Tigerstadsteatret oppsøker barnehager i Oslo med en ny forestilling som balanserer det kjente med det fremmede.

Samme dag som tusenvis av nye barn skulle gå på skolen for første gang fikk jeg lov til å besøke Hompetitten barnehage på Gaustad i Oslo for å overvære de største barnas besøk av Tigerstadsteatrets nye forestilling Safari. Det å se teater for små barn sammen med nesten bare barn på deres arena var en helt ny opplevelse. Teater for barnehagebarn har kommet i skyggen av teater for skolebarn. Helt siden opprettelsen av Den kulturelle skolesekken i 2001 har det vært bred enighet om at teater i skolen et en viktig satsning. De yngre barna derimot har ikke hatt det samme nasjonale tilbudet, og mye har vært overlatt til kommunale initiativ. I Oslo har det manglet et slikt initiativ, men fra 2019 satt Kulturetaten i gang en prøveordning som er blitt videreført i 2020. Ordningen er organisert som en tilskuddsordning som gir penger til kunstnerne som så tilbyr forestillingene gratis til barnehagene. Ifølge Kulturetaten er det nå igangsatt arbeid med å gjøre ordningen permanent, noe som betyr mer oppsøkende profesjonelt teater for flere barn i hovedstaden.

Teater for Oslobarna
Tigerstadsteatret har tatt mål av seg å være et teater for barna i Oslo. Med Tigerbussen kommer! oppsøkte de skoler i byen med en stor semitrailer med et teater inni. En ny, permanent buss blir bygget i dette øyeblikk, men frem til den er klar ankommer teatret barnehagene i romskip. Ja, eller i et sammenbrettet telt vi kan leke er et romskip.

Spente barn trippet ut fra avdelingene sine. Én snudde og gikk tilbake, men de fleste fant forventningsfullt plassene sine. På forhånd hadde de fått en melding som gav noen indikasjoner på at de ventet besøk fra verdensrommet og planeten Safaria. Tre menn i safarihatter ankommer bærende på et sammenbrettet, sort partytelt. De ser ut som en blanding av en ung professor Drøvel og Dr. Livingstone. Det slår meg at det er noe kolonialistisk ved tre hvite menn som ankommer et totalt fremmed sted ikledd kostymer med imperialistisk sus, men disse herrene er ikke der for å kolonialisere. Tvert i mot er det ydmykheten i møtet med det fremmede som står frem.

Mennene snakker et gibberish som gradvist får flere norske ord. De synes det fremmede er skummelt. De forstår ikke hva sklien er til, noe som gir gode muligheter for slapstickkomikk perfekt for barn mellom tre og fem år. Barna roper og forklarer: ”Vi sklir på den!” Safarianerne undersøker alt rundt seg. De tar på sanden i sandkassen, og en av dem smaker på gresset. Det vekker stor undring. En liten gutt fortsetter med å spise gress mens øynene hans er spikret til skuespillerne. Vi får etter hvert komme inn i teltet og barna får forsøksvis en forklaring på hvor safarianerne kommer fra. Det er mulig noen av forklaringene blir litt innviklet, men det spiller ikke så stor rolle, at dette er fremmede vesener på et nytt sted blir tydelig nok for alle, også for den lille gutten som fremdeles stapper en neve kløver inn i munnen og pedagogene som har ulike fremgangsmåter for å få ham til å slutte.

Forestillingen følger et dramaturgisk oppsett, men belager seg hele tiden på innspill fra barna og har sånn sett en dynamisk og aktiv form. Som improvisasjonsteater oppleves utviklingen innimellom litt statisk. Skuespillerne stopper litt opp noen steder, som om de er litt småforvirret, før de samler seg og drar videre i samme retning. Dette kan skyldes at det har vært svært kort prøvetid og kan spille seg inn i løpet av spilleperioden, men ligger også under som en del av det improviserte teatrets vilkår.

Foto: Hilde Brichmann fra visningen i Mosaikk barnehage

Barnas verden
For små barn utgjør barnehagen i hvert fall halvparten av verden. Ved siden av hjemmet og familien er barnehagen den viktigste arenaen for tilhørighet og trygghet. I barnehagen beveger de seg i kjente omgivelser og forholder seg til forutsigbare rutiner. Når teatret kommer inn på denne arenaen ligger alt til rette for å skape enkle underliggjøringseffekter på barnas premisser. For noen få av barna i Hompetitten barnehage ble det for mye, og endringen av det kjente ble skremmende, men for andre ble det en mulighet til å være de erfarne. Barna fikk være de som forstod at sklier skal sklis på, sykler sykles på, klatrestativer klatres på og at gress ikke er mat.

Mot slutten av forestillingen ba safarianerne barna om å vise dem rundt på jorda, og barna viste dem forskjellige ting. Én fikk en ordentlig innføring i sklien, mens en annen fikk se hvordan man bruke spade i sandkassen. En lavvo som var satt opp på uteområdet måtte også vises frem. På den måten fikk barna både vise frem det de var stolte av, det de selv syntes barnehagen deres hadde av ekstra verdi, og mer hverdagslige, men ikke mindre viktige, aspekter av barnehagehverdagen. Dette var også den aller fineste delen av forestillingen fordi avstanden mellom scene og sal ble snudd på hodet. Plutselig var det de tilreisende som var publikum og barna som mestret omgivelsene. I fiksjonskontrakten som ble inngått spilte virkeligheten hovedrollen uten at teatret sluttet å være lek.

Som utenforstående gjest i barnehagen ble jeg stående og se på barna. Deres lek og trygghet var det jeg la mest merke til. Teater handler så ofte om det som er annerledes, om det som skiller seg fra hverdagslivet. Det handler så ofte om å snu på det som er kjent og gjøre det underlig. I Safari kommer det riktignok underlige menn til barnehagen. Det hverdagslige rommet uteområdet utgjør blir omskapt i den teatrale situasjonen, men det er ikke underliggjøringen som er fokus. Det er fremhevelsen av det kjente som vektlegges. Barna ser ikke det kjente i nytt lys, men i det lyset tingene alltid har fortjent, som en viktig bestanddel i livene deres. En sklie blir sånn sett bare en sklie, men den står frem som den verdifulle barnehagegjenstanden den er, som noe man kan være stolt av og glede seg over. For meg som sekundær tilskuer til barnas lek blir det også et innblikk i deres egen fortolkning av verdenen som omgir dem og hvilken glede det kan være i å være et lekende barnehagebarn.

Safarianerne kommer ikke til barnehagen for overta den, men for å lære. For dem er alt fremmed på akkurat samme måte som man kan møte alt nytt med usikkerhet uansett om man er barn eller voksen. At noe er nytt betyr ikke at det er utrygt, for det nye kan også oppstå der alt er kjent.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER