White Field.notion of being. Therese Skauge. Lysdesign: Sigve Sælensminde. Foto: Ulrik Imtiaz Rolfsen

Det enkle er ofte det beste

Bærum Kulturhus presenterer en dobbelforestilling der to koreografer viser hvert sitt separate uttrykk. Som en helhetlig kveld ville de vunnet på å gi mer plass til det minimale.

Boom. Basslyder avbryter snakkingen i publikum, og fokuset rettes mot scenen. Tone Kittelsen entrer scenen med en bestemt holdning. Hun er ikledd en åpen blå sportsjakke, behå med paljetter i flammemotiv, hvite, behagelige bukser og håret satt opp. Hun snur seg mot publikum, men man får ikke helt øyekontakt med henne. Det ubehagelige og sårbare kjemper mot det selvsikre. Hun veksler mellom det flytende og det stakkato, mellom det myke og det eksplosive, og har et tydelig bevegelsesspråk. Det er noe forstyrrende, men samtidig forførende med det tåkete blikket hennes. Hva ser hun? Hva føler hun?

Lydbildet går etter hvert over til en slags vuggesang. Kroppen bølger seg. Hun kaster seg rundt, og det fyker vann fra henne i alle retninger. Jeg tenker at det er svette, men på et punkt lurer jeg på om hun har vann i munnen. Det er som om hun prøver å si noe, men får det ikke ut. Hun slenger seg selv med enda mer kraft og faller halvhardt på gulvet. Kittelsen viser en imponerende fysikalitet. Det er kvikt og bestemt. Hun bygger opp en klar karakter, som blir mer og mer desorientert. Den blir mer kompleks og mer intens. Det bygges opp mot et klimaks, men før det rekker å gå dit, tar soloen slutt. Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg vil se mer.

Frontal Solos Part 1 er en del av en serie på flere soloer av og med Tone Kittelsen. Arbeidet er bygget rundt et mål om å skape og etablere ulike karakterer gjennom fysikk, språk, lyd og kostyme. Som en del av en serie gir det mening at det ligger uforløst potensiale i fremførelsen. Soloen kunne likevel hatt nytte av å ha en mer varierende oppbygning, og jeg skulle ønske at noen elementer var strukket lenger. Hverdagslige bevegelser som å rette på behåen og tørke munnen, er fine innslag mellom de mer tydelige bevegelseskvalitetene. Det er også noe utrolig spennende i fallene som i seg selv uttrykker ulike kontraster. Myk og hard. Sterk og svak. Kontroll og ukontroll. Kittelsen er modig som setter seg selv i en slik naken setting. Hun våger å vise et minimalt uttrykk der det kun handler om hennes bevegelser og uttrykk.

WHITE FIELD. notion of being
Et klesstativ og en stol er en del av scenografien i neste forestilling for kvelden. Det starter med en film av regissør og filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen der vi ser danser og koreograf Therese Skauge i et alminnelig kjøkken. Gester skaper assosiasjoner til det hverdagslige. Skauge entrer scenen til venstre side av filmlerretet og tar på seg en stripete dressjakke som henger i klesstativet. Hun går tvers over scenen og trafikk-lyder spilles i bakgrunnen. Filmen viser en fortsettelse av gangen. Det fysiske bildet kommuniserer og gjenspeiler filmbildet.

Pusten får en sterk stemme, og driver bevegelsene fremover. Lydbildet farges av melodisk piano. Skarpe gestikulerte bevegelser repeteres. På et punkt vises ansiktet til Skauge på lerretet, og det er fascinerende å studere det minimale og menneskelige uttrykket. Tårer renner nedover kinnene, mens hun rister sakte på hodet. Lydbildet overtas av elektromusikk, og bevegelsene blir etter hvert mer formaliserte. Det oppstår et fokus på linjer og noe som oppleves som mer påtatt enn det mer naturlige bevegelsesspråket vi har sett tidligere. Vi får flere brå overganger som skaper spennende bilder der de ulike kunstelementene styrker hverandre. Et av disse spennende øyeblikkene er når filmen viser Skauge i et soverom fylt av blomster, mens det fysiske bildet viser dynamiske bevegelser. Det er en fin kontrast som skaper refleksjoner rundt det maskuline t og det feminine. Et annet fint øyeblikk er når vi ser film av Skauge danse i en tunnel, og veggen i det fysiske scenerommet gjenspeiler betongveggen.

Det er ingen tvil at det ligger mye hardt arbeid bak WHITE FIELD. notion of being, men det er synd at de ulike ideene ikke får utløst sitt potensiale. Filmen er nydelig, og dansingen er rå, men koreografien inneholder altfor mange scener og deler med brå overganger, og kunne trengt redigering. Istedenfor å se en helhetlig film, føles det mer som å se på mange ulike trailere til den samme filmen. Skauge har et imponerende driv og sterk energi, men jeg savner variasjon i dynamikken. Jeg savner mer oppbygning i dramaturgi der stillhet kunne fått mye mer rom. For når dansingen er minimal, får både film, lys, lyd og scenografi mer plass, og det er virkelig vakkert.

Uklar sammenheng
Det er uklart hvorfor Bærum Kulturhus har valgt å sammenføre akkurat disse verkene. Som separate verk har de spennende utgangspunkt som uttrykkes godt, men ville vært sterkere med en tydeligere kontekstualisering av kvelden. Helhetlig får kvelden et ubalansert uttrykk der Frontal solos Part 1 oppleves som en kort forfriskning i når den settes sammen med WHITE FIELD. notion of being. Den oppleves til sammenligning som mye tyngre og mer langtrukkent med sitt rike innhold. Der det første verket gjerne kunne fått mer tid til å gå dypere i sitt uttrykk, kunne det andre vært mer selektivt i sitt innhold. Det er likevel det minimale som blir fremtredende for kvelden, men med enda mer plass til det enkle ville ideene kommet bedre frem.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER