”Det der kaller ikke jeg frihet!”

Fem performancer av fire kunstnere på en tre-dagers festival,
inkludert to øvelser i frihet. Et lite publikum hadde desto større
glede av festivalen. Sidsel Pape har vært på Minifest i Tromsø.

– Anmeldelse –

Av Sidsel Pape

En lang rekke med publikummere ledes sakte gjennom Tromsø sentrum.
De holder hardt i samme tauet, som barnehagebarn på tur. Annenhver
har bind for øynene eller hørselvern. Kritikeren blir utstyrt med
begge deler og må ty til den taktile sansen for å ”se” humpene i
bakken. Vi som småskritter oss framover deltar i Minifest:
Performance Samtaler
som er arrangert av HATS, landets eneste
kompetansesenter for revy og teater (tidligere Hålogaland
Amatørteaterselskap red anm)
.

Krevende tillit

Publikum drives mildt manipulativt gjennom Øvelse i frihet #
23
utviklet av Kristina Junttila. Hun skaper stedspesifikke
hendelser i skjæringspunktet mellom hverdag og kunst, denne gangen
på oppdrag av Minifest. En full fotgjenger som ser opptoget
kommenterer lakonisk, ”Det der kaller ikke jeg frihet!”. Deltakerne
er fri til å ta av de sansehemmende innretningene, men de som
prøver seg refses av de andre i rekka. Ikke før vi kommer til
plenen bak domkirka hever Junttila roperten og blåser av øvelsen.
En publikummer er så provosert av øvelsen at hun lover å aldri gå
på performance mer. På vei videre i programmet er andre enige om at
friheten som den sanseløse subbingen gir, først og fremst er frihet
fra ansvar.

De fleste kunstnernes bidrag til Minifest kan plasseres i
kategoriene ”site-specific, autobiographic- og performance
lectures”. Den sjangeroverskridende komponisten Rasmus Jørgensen
kaller sin sjanger ”barneteater for voksne”. Mannen som tok
feil
starter som et eventyr: ”Once there was a man who took
feil”, men historiefortellingen til Jørgensen brytes ned før den
bygges opp. Det handler om Petter som ikke ser Monicas kjærlighet
og ikke engang kan reddes av Gud. Rollebesetningen får tilskuerne
til å tro at Mannen som tok feil er religiøst motivert,
monoteistisk og heteronormativ. Når Gud, symbolisert ved en gul
oppvaskhanske, strekker en finger ned til Petter, er i hvert fall
plasthansken til å tro på. Jørgensen gjør uten problemer pærer til
husdyr og perlekjede til gamlekjæreste holdt i et åndelig jerngrep.
Hans lekenhet med det spirituelle minner om den hellige leken til
et stort barn som ikke forlot sin magiske alder.

Den abstrakte komposisjonen Mannen som tok feil krever intet
mindre enn publikums absolutte tillit og flytende hjernevinninger.
Stykket skifter stadig mellom streng narrativ og total
dekonstruksjon, til en femårig tilskuers store fornøyelse. Hun
klokk-ler seg gjennom alle historiens sprang i tid og rom. Både
Jørgensens framtoning og hans fortelling hopper rundt innenfor en
vel løst definert ramme. Utøvelsen virker til tider flat og
scenerommet fyres ikke opp, men Jørgensen er på vei til å rendyrke
sin form. Hans særegne ”sang” er kanskje oppstykket, småfalsk og
ufullkommen, men hans dedikasjon til egen originalitet er absolutt.
Spørsmålet er hvilket publikum Jørgensens form egner seg best for
og hvilke kunstarenaer han vil befeste.

Tråkig Håkki

Håkki alias Tomas Erikssons dokumentariske foredrag The Power
of Glesbygd
er Hålogaland Teaters bidrag til festivalen. Han
starter med et radioklipp av sin barndomshelt, en bygdeoriginals
beretninger med et glidende forhold til sannheten. Eriksson er en
forførende forteller som tar oral kultur på alvor. Han slår et slag
for utrydningstruet kunnskap som elgjakt, ørretfiske og slakt. Han
anbefaler swing og brødbakst som sjekketriks, men han slår inn åpne
dører når han insisterer på opposisjonen sentrum/periferi,
Stockholm/Ljungaverk. Når Eriksson har underholdt lenge nok,
begynner jeg å bli klar for forstå at jeg blir lurt og løyet for,
men et slikt dramaturgisk grep uteblir dessverre. Håkki og hans
konsept er underholdende, men ikke i to timer inkludert
performance-samtale i etterkant. Til det er verken Håkki eller
Håkki-kjeden nyhet nok.

Scenograf Inger Astrid K. Stephens avslutter sin performance
Bloody Dramatic Rooms med et sitat av Ibsen på en massiv
blodflekk: ”I have not written parts for actors. I have written for
describing the fates of people, !”. Det kan
synes som om Stephens forsøker seg på Ibsens prosjekt i sitt
kunstneriske forskningsarbeid Bloody Dramatic Rooms.
Stephens sier hun er opptatt av hvordan Ibsen kan iscenesettes i
dag og har gitt ungdomsskoleelever oppgaven. De har laget blodige,
dramatiske volds/animasjonsfilmer som svar. Rollefigurene er så
karikert at de unge regissørenes skjebner skinner gjennom.

Ved publikums ankomst gjennom scenografiens halve, hvite rom, får
alle utlevert en klump kunstigduftende plastelina og en
blomsterpinne. Stephens instruerer i dokkemakeri og mange blir
sittende fordypet med dokka si hele foredraget. Den taktile
opplevelsen gir tilskueren god hørsel, men utgjør også et
skjulested for Stephens litt sjenerte framtoning. Når vi titter
opp, ser vi våre figurers slektninger drepe og bli drept på film
projisert på scenografien. Det kjennes bokstavelig på
plastelinakroppen og brutaliteten rykker tett på. Stephens virker
mest opptatt av å vise fram sadismen som ungdommen uttrykker i
Bloody Dramatic Rooms. Iscenesettelsen av Ibsen blir ikke
hennes hovedanliggende selv om hun presenterer det slik. Dersom det
kunstneriske forskningsarbeidet har utviklet seg til noe annet enn
planlagt, vil performancen styrkes ved å tilkjennegi det.

Frihet i seg selv

Junttila holder sin Øvelse i frihet # 24. Den finner sted i
Rådstuas svarte boks, rommet hun har vokst opp i som teaterbarn.
Når publikum kommer inn, stiller Junttila vennlig og hverdagslig
det åpnende og åpenbare spørsmålet: ”Vil du være publikum?” De som
tør å ta valget en gang til, får et stort, svart ark der det står
PUBLIKUM med gladgrønn skrift. Det er en generøs gest som setter
øvelsen i frihet på spissen. Det får publikum til å tenke over om
de faktisk ønsker å være tilstede. De fleste tar
oppfordringen.

Den selvbiografiske performancen Øvelse i frihet # 24 består
i å ”gå til et sted du har følt deg fri, gjenskape øyeblikkene og
forevige dem.” Junttila tar sin egen øvelse med humor og alvor og
inviterer med det tilskuerne til å gjøre det samme. Hun
iscenesetter åtte scenarier i rommet, får publikum til være
sjablonger av folk fra fortiden og knipser dem i akten. Junttila
fører de høflige, lettspurte tilskuerne gjennom egne erfaringer av
ansvar, selvstendighet, opprør, kunst og frihet. På et tidspunkt er
det ingen igjen i salen. Alle står på scenen som rollefigurer i
Junttilas minne av den gang hun klarte det umulige. Ikke bare
gjenskaper hun sin egen historie, Junttila mestrer på ny en umulig
oppgave: Å sette hele sitt oppmerksomme publikum i aktivitet.

Men når Junttila senere snur situasjonen og spør publikum om vi er
fri eller ufri, skaper hun uro i salen. Folk får lure litt og
skrive på en grønn lapp hva de føler. Så foreviger hun tvilen på
foto. Å stille de spørsmål som Junttila tør og gjør i sine øvelser,
er slik jeg ser det ikke bare en øvelse i frihet, men frihet i seg
selv.

Det som forener performance-kunstnerne på Minifest er at de står
for konsept/regi og fremføring selv. Fokuset deres er på egen
prosess satt i scene og bidragene til festivalen inngår i en lang
rekke opptredener. Sånn sett er det talende at Minifestens
åpningsøvelse nettopp tar form av en lang rekke personer ledet
gjennom det offentlige rom. Festivalens fem performancer kan godt
klassifiseres som små, men ikke ubetydelige, perler på en
snor.

______________________________
Øvelser i frihet # 23 og 24”
Av og med Kristina Junttila (Finland/Norge)
Tromsø sentrum og Rådstua, Provisoriet

Mannen som tok feil
Av og med Rasmus Jørgensen (Norge)
Rådstua, Provisoriet

The Power of Glesbygd
Av og med Tomas Eriksson/Håkki (Sverige)
Hålogaland Teater, lille scene

Bloody Dramatic Rooms
Av og med Inger Astrid K. Stephens (Norge)
Rådstua, Provisoriet

Minifest: Performance Samtaler, et samarbeid mellom HATS,
Hålogaland Teater, Universitetet i Tromsø og Norsk Kritikerlag.
_______________________________________

Sidsel Pape er danseviter og scenekunstanmelder i Dagsavisen og
scenekunst.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER