Bilde fra Kildens oppsetning av Hedda Gabler fra 2017. Bearbeidelse og regi: Ingrid Forthun Scenografi og kostymedesign: Katja Ebbel Frederiksen Koreografi: Kari Anne Vadstensvik Bjerkestrand Lysdesign: Norunn Standal. Foto: Kjartan Bjelland

Det beste i livet er gratis?

Vi har fått tillatelse til å dele dette innlegget som teatersjef ved Kilden teater i Kristiansand, Birgit Amalie Nilssen, hadde på trykk i Fædrelandsvennen lørdag 5. januar. Her slår hun et viktig slag for billigere, og kanskje til og med gratis teater.

Med ujevne mellomrom, slås det stort opp i ulike norske aviser hvor mange fribilletter offentlige institusjoner deler ut, ofte med en oppfordring om å stramme inn denne praksisen. Jeg vil begynne året med en helt annen oppfordring til politikerne våre: Gjør all offentlig subsidiert kunst- og scenekunst gratis. For alle.

6. desember i fjor, uttalte teaterdirektøren ved Aalborg Teater, Hans Henriksen, følgende: ”Selv om fellesskapet finansierer teatrene, er de kun tilgjengelige for de rike”. Henriksen følger opp med å si at dette kommer verken scenekunsten eller samfunnet til gode, og etterlyser en debatt om hva som kan gjøres for å snu trenden.

Først av alt: Kilden er ikke bare for de rike. I 2014 vant Kilden Dialog Norsk Publikumsutviklings pris nettopp for sitt unike arbeid med å nå ut til hele befolkningen. Kilden Teater og Konserthus er også blitt løftet frem fra ministerhold som et eksempel på hvordan norske institusjoner kan nå bredere ut, i stor grad takket være Marie Teresie Sørensens arbeid med Kildens aller viktigste avdeling.

Noen av Kildens mange tiltak er Kildenbilletten til en hundrelapp til alle våre egenproduksjoner, LørdagsKilden til en femtilapp hver uke, og gode ordninger for fribilletter til lavinntektsgrupper. Mange norske institusjoner har, som Kilden, differensierte priser og tiltak for å nå lavinntektsgrupper med fribilletter, men mange har dårlig råd uten å tilhøre en spesiell gruppe. Andre kjenner ikke til de spesielle ordningene som finnes. Dessuten er det mange som prioriterer kunst og kultur vekk selv om man har råd. Skal kunsten utvide horisontene våre, må vi våge å velge det ukjente. Overraske oss selv med et stykke vi aldri har hørt om. Den terskelen blir betraktelig mye lavere når et tilbud er gratis.

Den norske velferdsmodellen gir oss en rekke universelle velferdsrettigheter som fri skolegang, sykehus og sykepenger. På samme måte gis det offentlige tilskuddet til kunst og kultur under forutsetning av at kunsten og kulturen skal gjøres tilgjengelig for hele befolkningen. I kulturmeldingen som ble lagt frem i november i fjor, fremheves det hvor vesentlig et rikt og variert kunst- og kulturliv er for et velfungerende demokrati. Med demokratiske verdier under press, er det viktigere enn noen gang å bevare samfunnets fellesarenaer, påpekes det. Gode poeng.

Et av hindrene for å få dette til, er egeninntjeningskravet som på 80-tallet for alvor gjorde sitt inntog i norsk kulturpolitikk. Ifølge Jon Nygaard, professor ved Senter for Ibsenstudier, nesten tidoblet prisene seg i løpet av et tiår. Siden er konseptet egeninntjening fra konservativt politisk hold blitt omtalt som den gullkantede billetten til større kunstnerisk frihet. Den alvorligste bivirkningen omtales sjeldnere: Alle har ikke lenger råd til en teaterbillett. Da denne debatten gikk i Scenekunst.no i 2009, poengterte professor Nygaard hvordan dette har endret og ensartet sammensetningen av publikum.

Første april 2001 innførte Storbritannia et visjonært prinsipp: De over 50 nasjonale museene i landet, skulle være gratis for alle. Dette var ingen aprilspøk. Det politiske vedtaket kom som en motreaksjon mot det økte kravet til egeninntjening som også preget Storbritannias kulturpolitikk gjennom 80-årene. Prinsippet gjelder fremdeles.

10 år etter at gratisprinsippet ble innført, kunne britiske museer som tidligere hadde tatt betalt, vise til en besøksøkning på 150 %. Besøk fra etniske minoriteter gikk opp med 177 %, og regionale museer i Liverpool og Leeds opplevde at opptil 25 % av deres besøkende kom fra lavinntektsfamilier. Hele 96 % av de besøkende ville anbefale museene videre. Tallene er hentet fra National Museum Directors’ Council.

I Norge er folkebibliotekene pålagt den offentlige oppgaven å fremme opplysning og utdanning ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Gjennom Den Kulturelle Skolesekken får alle landets barn og unge oppleve gratis kunst og kultur som en del av grunnskoleløpet. Viktige og riktige prioriteringer. Kan dette inspirere til å la samme prinsipp gjelde institusjonene?

Regjeringen vil støtte opp om skaperkraften i enkeltmennesket, sies det i kulturmeldingen. Bakgrunn og opphav skal ikke ha noe å si for individets mulighet til å utøve eller oppleve kunst. Skal disse ordene bli til handling, må det endringer til i form av politiske vedtak. Å innføre gratisprinsippet for norske kunst- og kulturinstitusjoner, er en god investering i naturlige fellesarenaer for en bred, mangfoldig, opplyst og brennende het samfunnsdebatt.

Motargumentet vil kanskje være at offentlige tilskudd alene ikke kan bære det kunst og kulturtilbudet samfunnet trenger. Å gjøre all offentlig subsidiert kunst og kultur gratis, er drastisk på grensen til utopisk. Kanskje er det akkurat så vågale vi må være. Kanskje er andre tiltak riktigere. Uansett er det en spennende debatt å ta. Med høyere publikumstall, kan tilgangen til både sponsormidler og donasjoner øke.

Kunst gjør livet rikere. Et gratisprinsipp for kunst og kultur kan gjøre fellesarenaene våre til enda viktigere møteplasser enn de er i dag. Og akkurat som britiske museer og sørlandske bedehus, kan vi selvsagt ha kollektbøssa tilgjengelig på vei ut.

 

 

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER