Det beste av to verdener?

Bryt ordhegemoniet! var den rungende konklusjonen på scenetekst-seminaret ”Etter henvendelsen” på Dramatikkens Hus i fjor høst. Nå er det tonehegemoniet innen musikkfeltet som står for tur.

Utprøving av nye relasjoner mellom tekst og musikk har pågått lenge under overflaten, både innen teatret og samtidsmusikken. I løpet av den tre dager lange ”seminarfestivalen” LYDiTEKST på Dramatikkens Hus skal denne prosessen framvises, dokumenteres og diskuteres.

Nysgjerrighet – Vi håper at dette vil stimulere nysgjerrigheten og inspirere aktive kunstnere til å gå inn i rommet mellom musikk og teater, sier initiativtaker Henrik Hellstenius.

– For å bruke en metafor: Språket er et tegnsystem som vi forstår verden gjennom. Det er musikk også. I en kombinasjon av disse ligger et potensial til å skape en polyfoni av tegnsystemer som kan omformes til noe nytt og annet. Vi som holder på med musikk vet at en kombinasjon av toner i seg selv kan være meningsbærende. Hva skjer når vi utvider dette feltet til også å gjelde tekst?

Festivalprogrammet fordeler seg jevnt mellom ulike sjangre, som lydinstallasjon, foredrag, video, teatervisning m.m. DDR-dramatikeren Heiner Müllers tekst ”Billedbeskrivelse” blir, med komponisten Erik Dæhlin i spissen, framført live som tekst og lydinstallasjon. Utdrag av Tore Vagn Lid og Transiteatrets festspill-forestilling ”Fatzer” blir vist og snakket om. Det blir også Morten Cranners og Nationaltheatrets lydscenografi-prosjekt ”Sonic Hamlet”. Hellstenius selv bidrar med "Self Portrait in Bright Light" framført av Cikada- kvartetten og Natali Garner, for å nevne noe.

Fattigmannsutgaven – Dette er et av de første forsøkene på å snakke om det i fellesskap mellom miljøer som ellers ikke snakker sammen, sier Hellstenius.

– Kai Johnsen ved Dramatikkens Hus fisket etter ideer rundt omkring i ulike miljøer. Han fikk denne av meg og tente. Ideelt sett skulle jeg gjerne hatt en ukes festival med presentasjoner av en rekke større fullskala produksjoner. Men tregheten i saksgangen hos Kulturrådet gjorde at vi ikke våget å satse så stort. Dette er dermed fattigmannsutgaven, sier han om en festival som varer i nesten tre dager og har 16 innslag på plakaten.

– Det viktigste er å vise ting, ikke å teoretisere over dem. Vi har bevisst prøvd å få tak i folk som både kan snakke og praktisere. Jeg har sans for prinsippet om at man deler sin egen kunstneriske praksis med andre.

Hellstenius er selv en markant og sentral komponist innen den såkalte samtidsmusikken.

Hvordan reflekteres denne problemstillingen i ditt eget arbeid?

– Jeg har jobbet i mange år med å utforske relasjonen til tekst. Jeg har jobbet med musikk til teater, opera og med komposisjoner hvor musikerne er med å lager og framfører tekst. Jeg jobber nå med en serie av det jeg kaller musikalske selvportretter. Jeg skriver et stykke til en bestemt musiker som bidrar med sine egne selvrefleksjoner gjerne knyttet til det personlige, i form av tekster, lyder, videoopptak osv. Det er mange ulike måter å utvide musikkens betydning på. Jeg har hatt behov for mer enn den rene musikken til å utrykke meg.

Bakgrunnsstøy I programteksten brukes begrepet ”det nyskapende feltet” i teater og musikk. Hva menes med det?

– Jeg er klar over at det er et vanskelig begrep. I min verden er det det feltet som innen teatermusikk undersøker nye relasjoner, hvor musikere begynner å jobbe mer teatralt. I teatret er det først og fremst innen det frie feltet, men også på institusjonene foregår det spennende ting, som for eksempel ”Sonic Hamlet”, sier Hellstenius.

– I teatret skal det mye til for å utfordre tekstens plass, ved for eksempel å la den fungere som lyd på linje med musikk. Det sitter dypt forankret at musikk spiller en birolle. Jeg har sett oppsetninger hvor ellers svært talentfulle og bevisste regissører reduserer musikken til bakgrunnsstøy, enten fordi de selv ikke er musikalske eller fordi de ennå ikke har utforsket den siden av saken like mye som andre elementer. Det ligger en dyp angst innen teatret for at ordet skal miste sitt hegemoni.