Den usvikelige troen på at teater = ord

Å undersøke krigens vesen. Å utfordre seg selv som stor institusjon. Å utvide grensene for hva som oppfattes som teater: Det er stort, ambisiøst og generøst tenkt. Andre verdskrigen – natt i verda er et modig og forbilledlig initiativ som gjør Det Norske Teatret relevant, nærmest uansett hvordan det går med forestillingen.

Fire dramatikere fra hvert sitt sted i verden har levert tekster som til sammen dekker et stort og variert spekter av det som også er krig: det som foregikk og foregår bakenfor, under og rundt de ytre, dramatiske begivenhetene. Tolv skuespillere, kunstnerisk og teknisk personale, de som står ved dørene og besvarer spørsmål, de som betjener suppekøene; et stort, hardtarbeidende apparat av mennesker som har snudd døgnet er blitt mobilisert for å ta vare på oss som har hastet gjennom lørdagskveldstemningen i indre by og søkt tilflukt i denne unntakstilstanden.

Ja, man får faktisk følelsen av unntakstilstand ved å bevege seg inn på teatret når det nærmer seg midnatt, inn i Lars Rambergs kunstneriske bearbeiding av foajeen, vel vitende om at nå skal vi være våkne hele natta for sammen å gå gjennom en prosess som oser av spenning, forventning og uforutsigbarhet.

Løfte-i-flokk-begivenhet Og da det hele var over åtte timer seinere, hadde vi en sjelden følelse av å ha vært med på noe unikt, en løfte-i-flokk-begivenhet, som selvfølgelig enhver oppsetning er eller bør være, men denne gangen var det som om hele bygningen var vokst sammen til en stor, mangfoldig og vennlig organisme hvor alle ledd var uunnværlige deler av selve kunstverket. En liten, enkel handling var noe av det som illustrerte det sterkest for mitt vedkommende: Da funksjonærene som sto og øste opp fra suppegryta utpå natta tok en sjefsavgjørelse og oppløste den disiplinerte og langsomme køen da de forsto at det måtte til hvis alle skulle rekke å få spist i fred før vi ble kalt inn i salen igjen.

Ikke for det, jeg har opplevd liknende ting før, men det har uten unntak vært i det delvis dugnadsbaserte frie feltet, hvor lista for å bli imponert av den slags, i utgangspunktet ligger mye høyere. Det kan synes urettferdig at en rik mastodont som Det Norske Teatret skal få så mye skryt for å ha utfordret seg selv, mens tilsvarende ting nærmest tas som en selvfølge i miljøer som bare disponerer over en brøkdel av ressursene. Kanskje det, men det er en del av dynamikken. Det hadde vært mye verre om den ikke hadde vært der, om institusjonene hadde insistert på den aristokratiske, selvtilfredse arrogansen som ligger mer eller mindre innbakt i deres tradisjon og posisjon. Her viser Det Norske Teatret hva som er mulig å få til når de store ambisjonene får selskap av en smule sympatisk ydmykhet.

Ord, ord, ord Når alt dette er sagt må jeg likevel dessverre konkludere med at selve forestillingen svikter fatalt på noen felter som gjør at den aldri tar helt av og ikke lever opp til en av sine egne uttalte hensikter, fordi teatret her unnlater å utfordre seg selv på ett av de aller viktigste punktene: Fokuset på tekst. Her har man gitt seg selv muligheten til å brette ut stoffet over åtte timer, og det man ender opp med er å pepre disse timene, minuttene og sekundene med ord, ord, ord. Hvorfor?

Hvorfor denne usvikelige troen på at teater = ord? Hvorfor denne besynderlige mangelen på bevissthet rundt selve tidsfaktoren? Det som den russiske filmskaperen Andrej Tarkovskij kalte ”sculpting in time” og som handler om å bygge opp bilder over tid i en rytme hvor stillheten, den abstrakte lyden, musikken og den visuelle utviklingen er minst like viktig som ordene. Dette mener jeg er like relevant for teater som for film, men det er, på noen prisverdige unntak nær, merkelig lite utviklet over store deler av teaterfeltet – og det i en fase av kunsthistorien hvor skottene mellom de ulike sjangrene lekker mer enn noensinne.

Forstå det den som kan. Er det angsten for å kjede folk? For å bli beskyldt for å lage dans?

Det er min påstand at tekstmengden kunne og burde vært halvert og satsingen på det visuelle, fysiske, koreografiske og musikalske tilsvarende økt.

Bemerkelsesverdige prestasjoner Skuespillerne er vel å merke alle del av et kollektivt løft som det står respekt av. Til tider kommer flere av dem gjennom med bemerkelsesverdige prestasjoner, som for eksempel Svein Tindberg som den tilsynelatende naive ovnsbyggeren som i tilknytning til en jubileumsfeiring lenge etter krigen konfronteres med spørsmålet om hva disse ekstremt store ovnene egentlig skulle brukes til. Han blir i denne sammenhengen en parallell til nazibyråkraten Adolf Eichmann, selve symbolet på det Hannah Arendt kalte ondskapens banalitet. Renate Reinsve som den engelske jenta Peggy og Joachim Rafaelsen som gåsa tilfører det hele et sus av noe barnlig og eventyraktig midt oppi redslene som omgir dem. Paul-Ottar Haga spiller nyansert og hjerteskjærende som postmannen som strir med etikken i kjølvannet av sine forgjeves ærender.

Renate Reinsve og Joachim Rafaelsen

Men sett fra mitt ståsted er det kun Gjertrud Jynge som har klart å utnytte materialet til å skape noe genuint eget, med stemme, kropp og mimikk. Forestillingen igjennom målbærer hun fraværet av den unge jødinnen Rebekka Zimmermann. Dramatiker Lukas Bärfuss fant på et tidspunkt en masse brev, datert på 60-tallet, til denne Zürich-bosatte kvinnen. Jynge smådanser og fniser mens hun leser brevene høyt i utvungen rytmisk interaksjon med bakgrunnsmusikken bestående av samtidige Beatles-sanger. Brevene er trivielle og hverdagslige, med krigen som et uuttalt, usynlig bakteppe. I Maria Tryti Vennerøds tekst, Rein natur, om nazilegen Josef (Mengele) og hans fundamentalistiske forskning i den rene menneskesjelen, befridd fra sin egen ondskap, spiller Jynge Josefs datter, en plaget sjel som spiller ut sin relasjon til faren gjennom et taust fysisk samspill med lys og skygge.

På den måten gestalter hun påfallende nok et annet fravær, nemlig hva denne forestillingen kunne ha vært.

Det hele avsluttes ved at hun ramser opp, repetitivt og rytmisk, en del av navnene på de som ikke er her lenger – de fraværende.

Jynge har et stort register å spille på, gjør det med befriende sikkerhet og har, om jeg ikke tar feil, til og med tatt med seg noe av sangmaterialet fra sin egen forestilling Frå landevegen, om behandlingen av de norske omstreiferne.

Lysballett Men det er mer som vitner om hva Natt i verda både er og kunne vært: Milja Salovaaras gråmalte scenerom hvor gulvet er overstrødd med ark påskrevet enkelthistorier som leses opp fra tid til annen. Et lysarbeid, ved Øyvind Wangensteen, som henter sin inspirasjon fra naziarkitekten Albert Speer. Massivt, autoritært og vakkert. Ved en anledning fikk lysriggen scenen for seg selv og framførte en lysballett som i hvert fall fikk meg til å holde pusten. Igjen: Potensialet i et sånt ordløst kunstnerisk statement kunne og skulle vært utnyttet bedre.

Andre verdskrigen – natt i verda ble likevel for meg som tilskuer i sum en erfaring jeg ikke ville vært foruten. Der bevisstheten om tidsfaktoren i mine øyne manglet på scenen, ble den høyst nærværende i kraft av sammenhengen mellom forestillingens tema og den fysiske og åndelige utmattelsen vi som tilskuere ble utsatt for. Det var selvfølgelig mulig å bryte av etter halvgått løp og dra hjem til komfortsonen, men det ville kjentes som juks. Det tar tid å få kroppen i balanse etter å ha ”døgna”, noe som potensielt lokker fram refleksjoner som står i forhold til den totaliteteten forestillingen tilstreber.