S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Julie Rongved Amundsen – 12. januar 2022

Den usikre publikumserfaringen

Nina Helene Jakobia Skogli. Foto: Hans Uhre


Publisert
12. januar 2022
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Intervju

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/den-usikre-publikumserfaringen/
Facebook

Nina Helene Jakobia Skogli disputerer til graden ph.d 21. januar. Vi har spurt henne om avhandlingsarbeidet.

Nina Helene Jakobia Skogli er teaterviter. Hun er ansatt som doktorgradsstipendiat og høyskolelektor ved Universitetet i Agder, og 21. januar skal hun disputere med avhandlingen Å tenke gjennom affekt: Affektiv usikkerhet i politisk engasjert samtidsteater (avhandlingen kan lastes ned her). I dette intervjuet forklarer hun hva avhandlingen handler om og hvordan hun har gått frem for å skrive den. Hun anbefaler også flere å lære seg begrepet stuplimity.

Hva handler avhandlingen din om?

Prosjektet tar utgangspunkt i en interesse jeg har hatt for en spesifikk form for tilskueropplevelse i forbindelse med politisk engasjert samtidsteater. Avhandlingen undersøker de kunstneriske strategiene som gir affektiv usikkerhet i tilskueren, hvordan denne usikkerheten oppleves, samt det kritiske potensialet i disse erfaringene sett opp mot vår samtid.

Forestillingene jeg skriver om har til felles at de griper inn i sammensatte og kontroversielle samfunnsutfordringer. De tar opp utfordringer uten å tilby løsninger på problemene som skisseres. Dette gir tilskueropplevelser hvor man ikke oppnår en tydelig forløsning. I stedet skapes en usikkerhet i tilskueren som er affektiv og politisk ladet. Begrepet affektiv usikkerhet kommer av et valg om å belyse de sanselige og affektive dimensjonene ved disse tilskueropplevelsene og -erfaringene. Gjennom ulike kunstneriske strategier gir forestillingene en opplevelse av desorientering og forvirring – det igangsetter en lengre bearbeidelsesprosess hvor man som tilskuer og politisk subjekt kommer på sporet av en refleksivitet. Hva vil forestillingen meg? Hvorfor kjenner jeg meg usikker, og hva kan denne usikkerheten gjøre? Disse bearbeidelsesprosessene strekker seg ofte utenfor forestillingens her-og-nå, og det har vært et poeng å belyse hvordan den affektive usikkerheten fortsetter å virke etter forestillingsslutt.

Hvilket materiale er avhandlingen basert på?

Jeg analyserer tre forestillinger gjennom en erfaringsorientert tilnærming. Den første er Myke Øyne av Artilleriet Produksjoner med manus av Kate Pendry. Den omhandler flyktningkrisen og innvandringspolitikk, med utgangspunkt i en hendelse fra 2015 hvor 71 flyktninger ble funnet omkomne i en lastebil over grensen til Østerrike. Den andre forestillingen er Your Majesties av Navaridas & Deutinger, som er en reenactment av Obamas tale da han mottok Nobels fredspris – en tale som argumenterer for konseptet rettferdig krig. Og tredje forestilling er Mod alle odds av Fix & Foxy, som tematiserer sosial ulikhet gjennom å iscenesette 22 ungdommers fremtid basert på statistiske beregninger.

Alle analysene tar utgangspunkt i min egen tilskueropplevelse. Men i den tredje analysen har jeg gjort noen metodiske utvidelser for å utforske hvordan man kan inkludere flere stemmer i analyseformatet. I tillegg ville jeg ta flere metodiske grep for å se nærmere på langtidsvirkninger og bearbeidelsesprosesser for tilskuere. Jeg tok med en liten gruppe teaterstudenter for å se Mod alle odds. I etterkant av forestillingen utførte jeg et etterarbeid sammen med studentene som bestod av det jeg har kalt for post-performance-øvelser. Dette er øvelser som tar utgangspunkt i ulike formater for samtale og utforsking av opplevelsene, og de kombinerer individuelle og kollektive deltagelsesformer. De kan beskrives som empirisk resepsjonsforskning (publikumsforskning) inspirert av teaterpedagogikk. Etterarbeidet skiller seg fra den mer klassiske måten å bedrive publikumsforskning på (som for eksempel bruker spørreskjema som sentral metode). Perioden vi utførte øvelsene varte over to måneder – nettopp for å se på prosesser som strekker seg over tid. Denne empiriske resepsjonsforskningen ble dermed en metodisk utvidelse av forestillingsanalysen for å kunne gjøre den flerstemmig.

Hva tenker du er dine viktigste funn?

Det er todelt. Et arbeid som har vokst seg viktigere i løpet av prosjektet er den metodiske kombinasjonen av forestillingsanalyse og empirisk resepsjonsforskning, som enda er en ukonvensjonell sammenføying av metoder. Dette prosjektet skaper dermed en bro mellom to ulike deler av fagfeltet: det man kan kalle for teatervitenskapelig, resepsjonsestetisk forskning og empirisk resepsjonsforskning. For den delen av feltet som er interessert i forestillingsanalyse kan etterarbeidet gjort i dette prosjektet tas som et eksempel på hvordan man kan utforme forestillingsanalyser hvor flere stemmer kommer til uttrykk.

I tillegg kommer analysene av det kritiske potensialet som affektiv usikkerhet besitter. Usikkerhet som karaktertrekk assosieres ofte med rådvillhet, ubesluttsomhet, og i verste fall handlingslammelse. Den affektive usikkerheten som disse forestillingene utløser gir imidlertid rom for å utfordre normative antagelser og posisjoner, og dermed oppnå en større sensitivitet i møte med de tematiserte utfordringene. Mangelen på forløsning setter i gang en produktiv og refleksiv prosess. Et viktig poeng som jeg tar fra kulturteoretikeren Sara Ahmed er at selv om vi opplever den affektive usikkerheten på individnivå, er affekter med på å forme det sosiale og politiske. I en samtid hvor vi er omgitt av uoverskuelige kriser, hvor det affektive anvendes i politiske sammenhenger, er det sentralt at vi oppøver vår evne til å være refleksive og tenke gjennom hva disse affektene egentlig gjør.

Er det noe som har overrasket deg i arbeidet?

Da jeg begynte å se nærmere på hvordan dokumentariske strategier kan virke inn på vår forestillingsevne var det som å bli påmint noe elementært som hadde gått i glemmeboka – nemlig hvor sentral forestillingsevnen vår er for hvordan vi opplever kunst. Når det kommer til å forske på dokumentariske strategier legger man gjerne fokus på hvordan det skaper opplevelse av autentisitet og hvordan det er en link til det virkelige og utenomteatrale. Med dokumentariske virkemidler og strategier medfølger det en interessant tvil som har blitt utforsket av flere. Hva er egentlig autentisitet? Hvordan tolker vi «bilder på det virkelige» i en teatral ramme? Men det er av og til underkommunisert hvordan dette henger sammen med imaginasjonen vår. Regissøren Adeline Rosenstein har tematisert dette i teksten «Theater and imagination to (re)discover reality» skrevet sammen med forsker i sosiokulturell psykologi Tania Zittoun. Der tar de opp det tilsynelatende paradokset: «At first sight, the communication of factual information seems incompatible with imagination. Or is it?». Å utforske hvordan de ulike dokumentariske virkemidlene i de tre forestillingene bidro til å aktivere forestillingsevnen var et veldig spennende arbeid – ikke minst fordi den imaginære investeringen også er en affektiv investering. Vi knytter følelser og tanker opp til de indre bildene som blir produsert. De dokumentariske elementene legger dermed opp til en guidet imaginasjon hvor vår forestillingsevne blir en viktig måte å reaktualisere de aktuelle samfunnsutfordringene på – også på et personlig plan.

Hvis du skal trekke frem noe fra litteraturlisten din som flere burde lese, hva ville det vært?

Jeg har fått mye ut av å lese Ugly feelings (2005) av litteraturteoretikeren Sianne Ngai, hvor hun analyserer hvordan ulike tekster eller filmer produserer ikke-katarsiske, «stygge» følelser. Denne boken bidro til å sette meg på sporet av å undersøke det kritiske potensialet i affektiv usikkerhet – som deler noen fellestrekk med de prestisjeløse og stygge følelsene som Ngai skriver om. Jeg kan anbefale kapittelet om stuplimity. Som en estetisk opplevelse er stuplimity sammensatt av to nokså motstridende følelser: sjokk og tretthet/kjedsomhet. Satt sammen beskriver det en manglende evne til å ta inn over seg en stor helhet og reagere på den. Dette høres kanskje ut som er rar følelseskombinasjon, men den er overraskende lett å kjenne seg igjen i. Spesielt i møte med sammensatte, uoverskuelige utfordringer.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no