Foto av Linn Meyer Kongshavn/Norsk Skuespillersenter

Den uoppnåelige skuespillerdrømmen

“Hvordan får man jobb på norske institusjonsteatre?” – En debatt, en “How to”, eller en utopi?

Med tittelen “Hvordan får man jobb på norske institusjonsteatre?” inviterte Sorialabfestivalen til debatt på sitt loft på Torshov. Med tre teatersjefer og en produsent som trekkplaster var loftet i hovedsak fylt av unge og lovende skuespillere, som i varierende grad var på plass for å ta debatten. Tittelen var muligens litt misvisende – hva var det egentlig vi skulle debattere? At det utdannes for mange norske skuespillere? Utdanningenes kvalitet og variasjon? Eller institusjonsteatrenes manglende arbeidsplasser? Selve tittelen indikerte i større grad en kveld med tips og råd for å nettopp oppnå utopien: Jobb på et institusjonsteater. Og muligens var dette også målet for tilskuerskaren i større grad enn solidaritet, debatt og endring.

For å ta debatten/gi tips og råd var initiativtaker til arrangementet og teatersjef for Haugesund teater Morten Joachim Henriksen, produsent for Riksteatret Wenche Paulsen, teatersjef for Det Norske Teatret Erik Ulfsby og teatersjef for Teater Ibsen Thomas Bye. Alle i maktposisjoner med luksusproblemet: For mange skuespillere å velge mellom. For mange avgangsforestillinger de ikke får sett, for mange mailer å besvare, for mange kaffekopper å diskutere nyutdannedes fremtid over. For lite tid. De skal jo først og fremst lage teater.

Den tøffe diskusjonen
I forkant av arrangementet publiserte Morten Joachim Henriksen et innlegg på sin Facebook-profil, med påtatte provoserende påstander som at skuespillerstudentene ved Nord Universitet ikke er like attraktive som skuespillerstudentene fra Kunsthøgskolen i Oslo, fordi de ikke er like spesialisert innenfor “psykologisk orientert tekstbasert titteskapsteater”, som de fleste norske institusjonsteatrene programmerer. Innlegget har i skrivende stund 144 kommentarer fra blant annet skuespillere, regissører og teatersjefer, og viser at teamet både engasjerer og provoserer. Noe som utpekte seg for meg etter å ha lest gjennom dem var alle kommentarene om hvor tøft det er å løfte frem diskusjonen. Nesten som om det skulle vært et tabubelagt problemområde det først nå snakkes offentlig om.

Morten Joachim skriver i det samme innlegget på Facebook at “Det er en dårlig skjult hemmelighet at brorparten av teatersjefene mener det utdannes for mange skuespillere til det norske jobbmarkedet”. Et utsagn paneldeltakerne kunne bekrefte og til dels si seg enig i. Erik Ulfsby poengterte at det muligens ikke utdannes for mange skuespillere i Norge, men at det utdannes for mange norske skuespillere i Norge og utlandet til sammen, da særlig trakk han frem England som landet for høye studielån og ofte knuste drømmer.

Problemet, og det ubalanserte forholdet mellom antall skuespillere og arbeidsplasser, er altså ingen hemmelighet, men hva er det da som gjør samtalen så tøff å ta? Er det de knuste drømmene, de spisse albuene eller de urettferdige og lite transparente ansettelsesprosessene? Som Thomas Bye påpekte, dog ikke helt uten motstand, at hvordan man får jobb som skuespiller er litt “wishy-washy” og veldig ofte basert på tilfeldigheter og nettverk. Jobber blir veldig sjeldent offentlig utlyst, og de få gangene det blir utlyst audition er gapet mellom antall jobber og antall søkere stort.

Et annet, og ikke så tydelig kommunisert perspektiv i denne tøffe debatten, er muligens nettopp det som gjør den så tøff å ta: For mange skuespillere smelter person og yrke sammen. Det er ikke bare en jobb, men en drøm og en identitet. I dagens samfunn kan alle utdanne seg til skuespillere hvis de vil bruke mye penger på det og/eller flytte over landegrenser. Problemet er at utdanning ikke alltid er synonymt med jobb eller talent. Erik Ulfsby argumenterte for de etiske perspektivene i denne situasjonen. Hvem er det som har ansvar – hvem er drømmeknuserne? Kanskje er det teatersjefene, men at det er for mange skuespillere er ikke først og fremst et problem for dem, men for skuespillerne selv. Erik Ulfsby trakk frem fraværet av ansvar i Lånekassens villighet til å gi store studielån for å studere i utlandet og Skuespillerforbundets ansvar for å jobbe for en mer bærekraftig modell.

Audition – Et kjøttmarked eller en demokratisk utvelgelsesprosess?
Et overskudd av skuespillere fordrer først og fremst konkurranse, ikke solidaritet og endring. Det handler om å ha et godt nettverk, spisse albuer og god sosial teft for å komme seg opp og frem. Alle paneldeltakerne var samstemte om at nettverk i størst grad var avgjørende for å få jobb hos dem. I mengden av skuespillere handler det om å bli sett, dernest om talent og kunstnerskap nettopp fordi, og dette er kanskje litt oppløftende, det er så mange gode. Men hva så om man er nyutdannet og mangler nettverk, for eksempel fordi man har studert i Verdal og de fleste arbeidsplassene er i Oslo?

Nettverk er ikke en rettferdig praksis for ansettelse, og er ofte basert på tilfeldigheter. Et mer demokratisk alternativ er muligens audition? Diskusjonen rundt audition var flertydig. Noen argumenterte for flere auditions, ikke bare til musikaler, og for å holde de fast ansatte skuespillerne på tå hev. Andre beskrev audition som et kjøttmarked og menneskeshopping. Det ble diskutert ulike former for audition, fra den tradisjonelle fireminutters monologen til mer workshop-lignende sekvenser. Fra paneldeltakerne kom det tydelig frem at audition er en tidkrevende praksis. Erik Ulfsby påpekte også at for ham handler først og fremst om å få brukt de ressursene han har på huset, og at skuespillerjobbene ikke er ledige i utgangspunktet. Wenche Paulsen trakk fram at det dessverre ikke holder å være en god skuespiller i dagens samfunn, man må også være god til å få seg jobb – og da må man enten være best på audition eller god på nettverk.

Alle på samme side?
Etter en drøy time med debatt opplevdes det som at alle i denne debatten egentlig er på samme side. Ja, det er et problem at antall skuespillere og antall jobber ikke samstemmer. Problemet er hva vi skal gjøre med dette? Det ble foreslått å legge strammere føringer for hvor mange som utdannes, men hvordan gjør man det i et samfunn der alle er vokst opp med at de kan bli hva de vil?

Jeg tror de fleste som utdanner seg til skuespillere i dag vet hvor vanskelig det er. Jeg tror ikke vi trenger en opplysningskampanje på dramalinjene. Skuespillere blir ikke skuespillere fordi de er opptatt av penger og faste jobber, men fordi de drømmer og håper at de kan være unntaket som oppnår utopien om fast jobb på institusjonsteater. For det virker som det er dit alle vil, oppdragene for Den kulturelle skolesekken og frilansaktiviteten synes bare å være et steg på veien dit, eller?

Debatten ble nok litt undergravd av at alle egentlig står på samme side. For deg som er mest ute etter tips og råd, og ønsker svar på spørsmålet “Hvordan får man jobb ved norske institusjonsteatre?” er Erik Ulfsbys svar: “Godt og hardt arbeid over tid”.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER