Den store samtalen

«Bli med til bords på ærverdige Terminus, der du kan oppleve ein av filmverdas mest ikoniske samtalar». Slik introduseres forestillingen Min middag med André på Det Vestnorske Teaterets nettsider. Kanskje er det mer riktig å betegne det som et stuntprosjekt, ettersom det plutselig dukket opp i teaterprogrammet nylig og later til å være et resultat av et ønske om å gjøre en forestilling i et lite format på kort tid nå som restriksjonene løsner opp etter en vinter med mye fram og tilbake mellom åpning og stenging i Bergen.

Teaterversjonen av Min middag med André er basert på Louis Mallets kultfilm My Dinner with André fra 1981. I filmen møter manusforfatter og skuespiller Wallace Shawn sin gamle venn og teaterregissør André Gregory på en fancy restaurant i New York for å spise middag. De har ikke sett hverandre på mange år, og samtalen deres kretser rundt store og små spørsmål om teater, livet og meningen med det hele. Filmen har ingen ytre handling og inneholder kun den nesten to timer lange middagssamtalen mellom de to vennene. Det spesielle med Mallets film er hvordan han tester grensene for hva filmmediet kan romme gjennom en svært sparsommelig virkemiddelbruk der kameraet ofte i lange og intense øyeblikk hviler på Gregory og Shawns ansikter. Dessuten gir det et ekstra lag til filmen at Shawn og Gregory spiller fiksjonaliserte versjoner av seg selv: De har skrevet manuset til filmen med utgangspunkt i ekte samtaler dem imellom. På denne måten skapes en spenning knyttet til de uskarpe grensene mellom virkelighet og fiksjon.

Sømløst inn i en annen verden Omgivelsene på Grand Hotel Terminus er som skapt for det intime formatet Min middag med André spilles i. Like ved jernbanestasjonen midt i Bergen sentrum ligger det gamle hotellet som opprinnelig åpnet i 1928. Det ble fredet av Riksantikvaren i 2012, og når man entrer den langstrakte foajéen er det en helt egen atmosfære som møter en, blant annet nydelig treverk, lysekroner fra taket og majestetiske mursøyler. Forestillingen finner sted i hotellbaren til høyre for foajéen. Det er høyt under taket, og dekorative trebjelker strekker seg langs veggene, baren i rommets ene ende er i mørkt trepanel, og på motsatt side er en stor peis. På veggen over peisen henger et bilde av Shawn og Gregory. For anledningen er baren forvandlet til å likne en restaurant, og publikum sitter ved runde bord med hvite duker og kan bestille mat og drikke før og under forestillingen.

Klimpring fra bestikk og lyden av snakkende stemmer blir med ett avløst av forsiktig, live pianomusikk spilt av Helge Lilletvedt like ved bardisken. Først blir jeg overrasket og skuffet over at den illusjonen jeg allerede har begynt å forsvinne inn i med ett avbrytes av at skuespiller Huy Le Vo ønsker oss velkommen og kort introduserer filmen. Han ber oss om å forestille oss hvordan filmen starter med at vi ser Wallace, kalt Wally, gå gjennom New Yorks gater. Til et lydbilde av tutende biler og trafikk glir denne introduksjonen nesten umerkelig over i en monolog der Wally beskriver seg selv i tredjeperson. Grepet er gjennomført på en smidig og elegant måte: Før jeg vet ordet av det er jeg midt inne i forestillingen likevel. Le Vo spør servitøren, spilt av Reidun Melvær Berge, om Gregory har kommet og blir bedt om å vente ved bardisken.

Forstyrrelsenes dramaturgi Det er lett å tenke seg at den lange middagssamtalen mellom Wally og André kunne ha blitt en tålmodighetsprøve. Imidlertid tar regissør Miriam Prestøy Lie i bruk de spesifikke mulighetene i teaterrommet til å skape en fin dramaturgisk variasjon og romlig dynamikk underveis. Morten Espeland, som spiller André Gregory og Le Vo sitter plassert i enden av rommet ved et lite bord foran publikum, men samtalen deres foregår aldri helt uforstyrret – små hendelser avbryter av og til og skaper fine pauser i dialogen uten å ta for mye oppmerksomhet vekk fra den. Servitøren, spilt av Melvær Berge, går ikke bare fram og tilbake og serverer André og Wally de ulike rettene og skjenker vin, hun spør dem også hvordan maten smaker. Videre begynner hun blant annet på et tidspunkt å støvsuge i foajéen rett utenfor, og senere kommer hun plutselig ved et uhell ut av en dør bak André og Wally. Et annet morsomt øyeblikk er når en dame forvirret kommer inn med en tralle med en stor arekapalme på, eller når Wally søler rødvin på seg selv og servitøren styrter bort for å hjelpe.

Nettopp fordi baren og foajéen bare er adskilt av vegger og dører med innfelte glassruter er det også som om verdenen utenfor stadig smelter sammen med forestillingen. Slik skapes det rom for at også hotellets hverdag gir et lag til atmosfæren i oppsetningen, enten det er tilfeldige hotellgjester som nysgjerrig kikker inn i baren, eller en liten jente som klistrer ansiktet mot glassrutene. I tillegg til dette utgjør pianistens nesten uavbrutte taffelmusikk med et repertoar av standardlåter á la «Moon river», «Georgia On My Mind» og «My Funny Valentine», et lydlig element i forestillingen som forsterker pausene der stillhet og dialog får stå alene. Samtidig bidrar musikken langt på vei til å fremkalle en illusjon om at vi befinner oss i en levende restaurant.

Livet og kunstens store spørsmål Samtalen mellom André og Wally forløper slik samtaler i det virkelige livet gjerne gjør – assosiativt, springende og etter tilfeldige innfall. Til tross for sitt ofte hverdagslige, anekdotiske preg, kretser dialogen hele tiden rundt store, grunnleggende eksistensielle spørsmål om livet og kunsten. Hvordan skal vi forstå oss selv og virkeligheten vi lever i, og hvilken plass har kunsten i alt dette – kan teatret i det hele tatt bety noe for publikum og utgjøre en forskjell? Morten Espeland og Huy Le Vo er rutinerte skuespillere som håndterer tematikken og materialet på strak arm, og de har god kjemi i samspillet. Dessuten fremstår de akkurat nervøse nok til at de tilfører replikkene ekstra energi på premieren.

I første halvdel er det André som snakker og snakker om sine erfaringer som regissør i den eksperimentelle teatersjangeren, om grensesprengende teaterworkshops med Grotowski, om meningsløsheten i tilværelsen og sin egen depresjon. Espelands rolletolkning har mye mindre av den desperate, eksistensielle grunntonen enn karakteren i originalversjonen. Snarere er det langt oftere det smått absurde og humoristiske som blir fremtredende gjennom spillet hans. Når han for eksempel sier «det er vanskelig å beskrive det som skjedde i Polen», er det på en alvorlig, men underspilt måte som fremkaller latter i salen. Le Vo er på sin side hakket mer entusiastisk lyttende og engasjert i sin rolletolkning enn originalen, og engasjementet hans når han forteller om sine lite sympatiske skuespillerkollegaer da han spilte rollen som katt i et teaterstykke, er underholdende og komisk. Forestillingen er full av slike øyeblikk.

Nostalgi og pandemi Vektleggingen av små, komiske opptrinn gjennom servitørskikkelsen og fremhevingen av det humoristiske og komiske i skuespillet og regien, skaper også delvis hele tiden en distanse til det som utspiller seg. Referansene underveis til «et orwellsk mareritt», til roboter, teknologi og hvordan det kan gjøre oss til søvngjengere, oppleves for min del veldig tidsbunden og minner meg på at manuset er fra 1981. Jeg undrer meg over om den eksistensielle slagkraften i materialet, som jeg er overbevist om var mye sterkere i 1981, ikke bare er mindre i denne teaterversjonen på grunn av betoningen av det komiske, men også fordi teksten bærer i seg uutslettelige spor av sin tid uten at det virker som det er gjort noen særlig aktive forsøk på å modernisere teksten i denne versjonen. Til tross for at forestillingen fungerer godt innenfor det intime formatet og er underholdende, forstår jeg ikke helt hva jeg skal med den, og en merkelig følelse av noe som likner nostalgi fyller meg.

På teatrets nettsider relateres oppsetningen til pandemien med setninger som «I år er det førti år siden denne filmen vart laga. Likevel kjennes denne samtalen forfriskande og relevant i 2021. Den siste tida har kontakten mellom oss, både kunstnarleg og medmenneskeleg, blitt satt på vent. Mange har kjent på isolasjon og einsemd. Mange har spurt seg sjølv kva deira bidrag skal utgjere i ei pandemiramma verd. Også vi har spurt oss sjølve: Kva plass har teateret eigentleg når prioriteringane blir beinharde i eit smittvernsregime?». Selv om intensjonene med forestillingen sikkert er gode, er det forbausende at teatret ikke har en mer fantasifull tilnærming til svaret på disse spørsmålene.