S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Julie Rongved Amundsen – 25. september 2020

Den store fortellingens død og liv

Foto: Øyvind Eide. Scenograf: Erlend Birkeland. Kostymedesigner: Jenny Ljungberg. Lysdesigner: Ellen Ruge


Publisert
25. september 2020
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Antipodene av Annie Baker

premiere på Nationaltheatret 22. september 2020

Regissør: Alexander Mørk-Eidem Scenograf: Erlend Birkeland Kostymedesigner: Jenny Ljungberg Lysdesigner: Ellen Ruge Maskør: Ida Kristine Høgbakk Dramaturg: Njål Helge Mjøs

Med: Eindride Eidsvold, Sigurd Myhre, Øystein Røger, Seda Witt, Victoria Ose, Amina Sewali, Olavus Frostad Udbye, Sindre Strand Offerdal, Patrick Hilmar Ingvaldsen


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/den-store-fortellingens-dod-og-liv/
Facebook

Antipodene virker innledningsvis som et spennende kapitalismekritisk drama, men ender med å forsterke det jeg tror de skal kritisere.

På Amfiscenen på Nationaltheatret er det plassert et stort og tilsynelatende dyrt møtebord. Åtte mennesker sitter bak bordet. De kaster ball til hverandre, og alle roper ut et ord når de får ballen. Ordene betegner ulike mytiske vesener. Vi forstår fort at de er i oppstarten av et prosjekt, ledet av den karismatiske Sandy, og sammen skal de finne den neste store fortellingen. Det skal gjøre dem kjemperike. Akkurat hva fortellingen skal brukes til forblir uklart, men noe stort innenfor fortellingsøkonomien er det. Eindride Eidsvold spiller Sandy, en uspiselig alfahann med en overdreven tro på seg selv som han overfører på de yngre kollegene. Regissør Alexander Mørk-Eidem og Eidsvold samarbeidet også i 2014 i en oppsetning av Peer Gynt der utgangspunktet var at Peer var gjest i et Skavlan-aktig talkshow. Eidsvold spilte Peer som en sannhetsfornekter med stort selvbilde, og jeg ser mye slektskap mellom Eidsvold og Mørk-Eidems versjon av Peer Gynt og Sandy. Han lever av å være den som snakker høyest og alltid har rett, og på et nærmest manisk depressivt vis går han også helt i kjelleren når han mister troen på sin egen genialitet.

Bortsett fra Eidsvold, Sigurd Myhre og Øystein Røger, er alle skuespillerne i ensemblet hentet fra Nationaltheatrets prosjekt Nye National der nyutdannede skuespillere skal få muligheten til å videreutvikle seg for en periode med støtte fra Sparebankstiftelsen DNB og Talent Norge. Skuespillet, Antipodene, skrevet av amerikaneren Annie Baker, er et godt dramatisk verk å ta utgangspunkt i for en sånn gruppe, for det krever mye av ensemblespillet. Det er av den typen engelskspråklig samtidsdramatikk som har gått sine seiersrunder off-Broadway og på National Theatre i London før det kommer til Oslo. Det har dermed med seg en sånn litt rar suksessfaktor. Den engelske og amerikanske dramatikken har en tendens til å være veldig handlingsdrevet, og replikkene eksisterer for å drive handlingen fremover. I Antipodene føles teksten litt påklistret, og replikkene kjennes påtatte når de ytres av skuespillerne. Jeg lurer noen ganger på hva som er formålet med det som sies. Selv om alt som skjer foregår i det samme rommet med de samme menneskene, og sånn sett fint overholder tidens og handlingens enhet, gjør tidsperspektivet og de handlingsdrevne replikkene at forestillingen får en slags filmatisk kvalitet som går på bekostning av et teatralt potensial. Møtebordet som scenografi gir muligheter for å åpne opp mot publikum, men her kjennes scenerommet veldig lukket. Det gjør at det blir litt kjedelig som teater selv om ensemblespillet mellom de yngre skuespillerne sitter godt, og noen av karaktertrekkene er så gjenkjennelige at det blir morsomt.

Alle disse fortellingene Mennesker forteller hverandre historier om hvordan verden henger sammen, og når vi prøver å danne mening av det som skjer rundt oss gjør vi det ofte i narrativ form. Derfor er ideologiene vi tror på tett knyttet sammen med fortellinger om samfunnet vi lever i. De ideologiske fortellingene henger ikke nødvendigvis sammen med det som er sant, de formidler kanskje et ensidig perspektiv eller bygger myter rundt samfunnsutviklingen. Å innse at disse historiene vi bygger virkelighetsoppfatningen vår på ikke er skrevet i sten og kan utfordres, utvikles eller utviskes kan være ubehagelig. Det kan kjennes trist eller skummelt. For hvem er vi hvis vi ikke er de som vi er blitt fortalt at vi er? I 1979 skrev den franske filosofen Jean-François Lyotard i boken La condition postmoderne: rapport sur le savoir om de store fortellingenes død. Lyotard mente at de store, ideologiske fortellingene ville fragmenteres i det postmoderne, og de overordnede ideologiene ville deles opp og knyttes sammen på et annet vis enn før. Jeg blir alltid litt overrasket over at denne boken kom ut allerede i 1979, da den kalde krigen ikke så ut som om den skulle ende, men tankene om ideologienes død skulle vokse i omfang utover på 1980- og -90-tallet.

I dag derimot har jeg vanskelig for å tro på ideologienes død. De store fortellingene er kanskje fragmenterte, men de er mange. Istedenfor at vi tar steget ut av en falsk bevissthet, er bevissthetene blitt flere. Selv om vi vet at fortellingene som omgir oss er konstruerte, så lever vi som om de var sanne. I den nye medievirkeligheten er en god fortelling blitt verdifull både kommersielt og ideologisk.

Den nye fortellingen I Antipodene er altså oppgaven til det sammensatte teamet altså å finne den nye fortellingen, og for meg ligger det umiddelbart noe ideologisk i tanken om å skape en fortelling som de vil at skal ha stor påvirkning på folk sånn at de kan bli veldig rike. Sandy mister etter hvert både grepet om gruppen og troen på sin egen rolle som leder, og de ambisiøse teammedlemmene vakler i sin tro på at det de gjør er verdifullt.

Tidligere denne måneden døde den amerikanske antropologen David Graeber, mannen som oppfant begrepet bullshit jobs, en konsekvens av den sene kapitalismens bruk av arbeidskraft. Begrepet omfavner jobber som er samfunnsmessig unødvendige og som for innehaveren kan bli vanskelig psykologisk sett når man også setter likhetstegn mellom jobben man utfører og egenverdien. Man kan derfor tenke seg at for innehavere av bullshit-jobber vil det være nødvendig å skape seg en fortelling om at det man gjør er viktig for å styrke selvforståelsen og betydningen av en selv i samfunnet.

I første del av Antipodene stod det helt klart frem for meg at alle forestillingens karakterer drev med bullshit. De legger ned stor egenverdi i arbeidet de utfører, men det virker som om de har uendelig med tid, ingen deadlines, og det tafatte arbeidet og gruppedynamikken fremstår som viktigere enn hva det nå er de skal oppnå med det. Identiteten, i hvert fall til noen av karakterene, henger også i stor grad sammen med at de får lov til å jobbe med det meningsløse og formålsløse. Slik kan forestillingen leses som kapitalismekritikk. Fortellingene som skal skapes er noe de skal tjene penger på, de skal forlede noen for å kunne fortsette å rendyrke ideen om at det de gjør er viktig. Hvis de noen gang kommer til å innse at arbeidet deres ikke på noen måte er til samfunnets beste, vil de møte den store avgrunnen av meningsløshet, den Sandy hele tiden står og vipper på kanten av. Karaktergalleriet er gjenkjennelig, på kanten til parodisk. De ser på seg selv som veldig kreative, men kreativiteten skal bare brukes til å videreføre kapitalismens meningsløsheter, og meningsløshetene skal selges som om det er selve livet og eksistensen.

Den sene kapitalismens logikk Mot slutten av forestillingen forsvinner Sandy ut, og resten av teamet må jobbe døgnet rundt mens det også er storm ute. De unge karakterene blir slitne og stressa, og de får beskjed om å presentere noe for sjefene innen mandag. Karakteren Eva (Amina Sewali) begynner å improvisere frem en fortelling med mytiske og episke kvaliteter, men Brian (Patrick Hilmar Ingvaldsen) sovner og får ikke skrevet det ned. Dermed må det rekonstrueres for at de skal ha noe å vise frem. Dette fremstår som et avgjørende dramaturgisk vendepunkt, en slags peripeti som fører til løsningen. Evas fortelling er liksom vakker og nyskapende, ulikt alt annet og svaret på spørsmålene de har stilt. Men når Sandy endelig dukker opp igjen, vil han avslutte hele prosjektet, og han er ikke interessert i fortellingen Eva har improvisert frem. Han er imidlertid interessert i noen fortellinger en annen karakter, Eleanor (Victoria Ose), skal ha diktert til moren sin da hun var fire år, og som hun tilfeldigvis har med seg.

Slutten har et preg av håp eller tro på at det skulle vise seg at fortellingen hadde kraft allikevel, men at det er det enkle, menneskelige og jordnære skal være forløsende. Det gjør også at den kapitalismekritikken jeg syntes jeg så tydelig så innledningsvis, brister. Karakterene vil jo egentlig fortsette å tro på at det de gjør er viktig, men samtalene om hva en fortelling er og hvor mange fortellinger det egentlig finnes i verden, oppnår ikke å få noen mening utenfor rammen de oppholder seg i. Teksten legger ikke opp til at karakterene skal finne ut av at det de jobber med er ideologisk fundert. Istedenfor går den over til å å fokusere mer på det mellommenneskelige i innestengtheten de opplever når de sitter fast på jobb. At ambisjonene deres er bygget på luft avsløres ikke, men de fortsetter til siste skanse i troen på at det finnes en fortelling som skal løse alt. I oppsetningen blir også fortsettelsen av arbeidet løsningen. Teammedlemmene finner trøst og mening i Evas mytiske fortelling, og Sandy finner svaret i Eleanors barnefortellinger. Antipodene gjør et godt forsøk på å se på det begjærlige i skapelsen og opprettholdelsen av de ideologiske narrativene, men faller til slutt for sine egne grep og ender med å bli en fortelling blant de mange som bygger opp om den sene kapitalismens logikk.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no