Den store arvestriden

Vigdis Hjorths roman Arv og Miljø utkom i 2016, og ble ikke bare en bestselgende bok som fikk gode kritikker, den fikk også massiv omtale i den norske offentligheten. Romanen startet en omfattende debatt om virkelighetslitteratur. Det hele kulminerte da Vigdis Hjorths søster Helga Hjorth året etter debuterte med romanen Fri Vilje, et slags litterært svar på Arv og Miljø, som er bortimot umulig ikke å lese som et oppgjør med bruk av levende modeller i skjønnlitteratur. At det nå lages teater av romanen er ingen stor overraskelse. Den var blant en av de mestselgende romanene i Norge året den utkom og trolig håper Den Nationale Scene i Bergen på en tilsvarende publikumssuksess med sin oppsetning.

Enten man velger å lese romanen selvbiografisk eller ei, så er Arv og Miljø utvilsomt en tekst som brenner. Fortellingen kjennes livsnødvendig for forfatteren å skrive om, og den tvinger seg fram som om det ikke finnes andre alternativer. Romanen har et voldsomt språklig driv, der setningenes rytme borer seg inn i den som leser og nærmest fester seg i kroppen. Jeg leste romanen en måneds tid før premieren på Den Nationale Scene. Selv om det på ingen måte er uvanlig at jeg leser teksten på forhånd før jeg ser en forestilling som baserer seg på en roman, har jeg ikke på denne måten opplevd at romanteksten så insisterende fortsetter å trenge seg på mens jeg er på teater. Kanskje skyldes det ikke bare energien i Hjorths litterære språk, men rett og slett også at romanens virkningshistorie fortsetter å støye i meg og forstyrrer meg når jeg etter beste evne forsøker å nærme meg teaterforestillingen som selvstendig kunstverk?

Tilspisset arvekonflikt som videooverføring Til tross for mine vansker med å stenge romanteksten ute, har regissør Kjersti Horn utvilsomt på mange måter lyktes med å skape en forestilling som står støtt på egne bein. Handlingen og språket er lagt tett opp til romanen og skuespiller Kjersti Elvik står alene på scenen i rollen som Bergljot. Hun er en godt voksen kvinne som med ett vikles inn i sin egen smertefulle fortid når det oppstår en arvekonflikt mellom henne, foreldrene og de tre søsknene om familiens hytter på Hvaler. Bergljot og broren hennes Bård blir allierte i uenigheten, og på den andre siden står søstrene Åsa, Astrid og foreldrene. Litt etter litt kommer en langt mørkere og vanskeligere side ved konflikten frem: Da Bergljot var liten ble hun voldtatt av faren gjentatte ganger, men det erkjente hun først i voksen alder. Hennes store sorg er at ingen av familiemedlemmene har anerkjent historien hennes.

Flere aspekter ved romanen gjør den krevende å sette opp som teaterforestilling. Bortsett fra at handlingen veksler mellom et nåtidsplan og en rekke minner fra fortiden, består romanen i stor grad av Bergljots egne refleksjoner. I tillegg begir hun seg stadig ut i en rekke e-postutvekslinger og telefonsamtaler med familie, venner, barn og kjæreste. I teateroppsetningen er løsningen videooverføring på en storskjerm som er plassert rett over Kjersti Elvik. Her får vi se nærbilder av de andre karakterene etter hvert som handlingen skrider frem. De befinner seg aldri i samme rom, og er alltid i hver sin rute. Nærbildene skaper en iøynefallende nærhet og avstand til samme tid: Gjennom slike bildeutsnitt blir hver persons følelsesuttrykk forsterket på en filmatisk måte, noe som underbygges av bruken av spenningsoppbyggende bakgrunnsmusikk. Samtidig er det som om dette scenografiske grepet rent fysisk og konkret bidrar til å understreke avstanden mellom Bergljot og menneskene rundt henne.

Hjorthsk hverdagslighet Et slikt grep setter utvilsomt også teksten i sentrum. Her er lite distraksjoner, bare skuespillernes ansikter og stemmer. Spesielt Elvik har en krevende oppgave som eneste skuespiller på scenen, med flere lange monologiske partier. Det er intenst og det er teksttungt. Arvekonflikten utbroderes så detaljert at det er vanskelig ikke å begynne å trekke på smilebåndet av de lange og selvrettferdige utbasuneringene om hyttetakster og hvem som har gjort hva når og på hvilken måte.

Potensialet i de tilsynelatende hverdagslige situasjonene er virkeliggjort på en vellykket måte, da både begravelsen av Bergljots far, et revisormøte og et møte med familien på en pizzarestaurant utvikler seg til mildt sagt forstyrrende opplevelser. Mor og søstrene Åsa og Astrid, spilt av henholdsvis Wenche Kvamme, Irene Waage og Agnete G. Haaland, får virkelig fram den dysfunksjonelle familiedynamikken som rår. Under møtet på pizzarestauranten veksler de mellom å rose, gjenta og fremheve hverandre for håndteringen av farens dødsfall spilt i en så samstemt, manisk og oppspilt strøm av ord at Bergljot knapt nok kommer til. Wenche Kvammes prestasjon i rollen som den forsmådde moren til Bergljot gjør også inntrykk. Mesteparten av tiden er hun iskald og holder masken, men likevel avslører hun seg selv ubevisst gjennom små forsnakkelser som låter så autentiske at de knapt nok høres innøvd ut, slik som når hun sier «vi flykt…flyttet fra Skaus vei».

Mangler rytme og presisjon Jeg deler imidlertid ikke helt den samme begeistringen for forestillingen som jeg registrerer fra andre anmeldere. Arv og Miljø er på mange måter en solid oppsetning, men dynamikken, rytmen og presisjonen mangler. Ved gjentatte anledninger sitter ikke overgangene mellom Elviks monolog og replikkene til skuespillerne på videooverføringen skikkelig. Dynamikken i spillet kunne med fordel også hatt langt flere nyanser, og spesielt den siste halvtimen oppleves for lang og gjentakende. Her kjennes det som om alle i ensemblet snakker i munnen på hverandre og ikke finner balansen. Det blir jevnt over for mye tekst uten pusterom. Kjersti Elvik glimter til flere ganger, og er best når hun virkelig stoler på teksten, da høres det ut som om hun tenker i samme øyeblikk som hun snakker. En slik naturlighet gir stor autoritet på scenen, men jeg skulle ønske teksten satt dypere under huden på henne hele veien.

Årsaken til at det er vanskelig å finne rytmen og presisjonen for skuespillerne er trolig også at teksten i oppsetningen er utpreget litterær i sin form. For eksempel beskriver Bergljot stadig handlingen som skjer før, etter og mellom de andre skuespillernes replikker, slik som ”mor reiste seg”, ”mor ropte” eller ”var det noe alle visste, så var det at mor var redd for meg”. Bruken av bakgrunnsmusikk er etter min mening nesten uten unntak med på å forstyrre den faktisk talte dialogen og virker overflødig. Det kjennes påtrengende med denne tilnærmet konstante stemningsforsterkningen, som om regissøren ikke har våget å stole på at de talte ordene er nok i seg selv.

Fra det individuelle til det allmenngyldige Kraften i fortellingen i Arv og Miljø stammer ikke bare fra forfatterens individuelle erfaringer, men skyldes minst like mye evnen til å omgjøre stoffet erfaringene og virkeligheten er vevd av til litteratur. Det vil være urettferdig å kreve det samme fra en teaterforestilling som fra en roman, fordi de to kunstneriske uttrykkene er to helt ulike format som bearbeider tid på forskjellig vis. Likevel klarer jeg ikke helt legge fra meg opplevelsen av at romanen makter å strekke seg et godt stykke videre i sin allmenngyldighet sammenliknet med forestillingen. Romanteksten inneholder en rekke essayistiske refleksjoner som gir luft og rom til fortellingen som dessverre har gått tapt i overgangen til scenen. Til tross for både regissørens og ensemblets iherdige forsøk på å formidle Bergljots historie i sceneversjon, er det til slutt uklart for meg hvorfor jeg skal gå på teater fremfor å bli hjemme og lese romanen.