Foto: Erika Hebbert. Scenograf: Olav Myrtvedt Kostymedesigner: Gjøril Bjercke Sæther. Lysdesigner: Norunn Standal

Den som flyr for nære solen, brenner seg til slutt

Hvem visste at amerikansk økonomihistorie kunne gjøre seg så godt som teater?

Fortellingen om Lehman-brødrene begynner en kald septembermorgen i 1844. En ung mann fra Bayern går i land i New York. Det er drømmen om et nytt liv i the new world, Amerika, som bringer ham og tusenvis av andre unge europeere den lange veien over havet. Men Henry Lehmans historie skal bli annerledes. Henry åpner en tekstilforretning i Alabama, og sammen med brødrene Emanuel og Mayer lykkes Henry i å etablere seg i bomullsindustrien. I årene som følger begynner han og brødrene hans å investere i alt som kan generere profitt, fra bomull til kull, jernbane til olje, og til sist: bankvirksomhet. To generasjoner senere har investeringsbankvirksomhet, rett og slett kjøp og salg av penger, gjort Lehman Brothers til et familieimperium under en finanshimmel tilsynelatende uten grenser. Lehmanfamiliens reise blir eventyrlig, men i 2008, 163 år etter at familiebedriften ble etablert, fikk eventyret en brå slutt. Hele det mektige imperiet kollapset i en spektakulær konkurs. Ikke bare var Lehman-eventyret slutt, men investeringsbankens kollaps utløste historiens største finanskrise, en krise som fikk alvorlige følger over hele verden.

 Lehmantrilogien er en familiekrønike, en episk fortelling som strekker seg over tre generasjoner. Den skildrer den moderne kapitalismens historie, men handler like mye om innvandring, ambisjoner, relasjoner mellom fedre og sønner, megalomania og suksess. Det er altså ikke finanskrisen som er forestillingens fokus, men veien dit. Veien fra tomme hender til eventyrlig rikdom.

Skuespillet om Lehman-brødrene er forfattet av den italienske dramatikeren Stefano Massini. Det ble skrevet i diktform og ble uroppført i en fem timer lang versjon på Comédie de Saint-Étienne i Frankrike. Deretter har det blitt oversatt og satt opp i en rekke land. Det er imidlertid en forkortet versjon av det opprinnelige skuespillet vi nå får se på Det Norske Teateret. Dramaturg og regissør har bearbeidet Massinis originalversjon på omlag fem hundre sider – strøket, flyttet og refordelt tekst mellom skuespillerne. Denne versjonen varer ‘bare’ i fire timer.

Bjørseths signatur
Regissør Maren Bjørseth har tidligere vist at hun mestrer det episke formatet, blant annet med Min briljante venninne (Oslo Nye Teater, 2019). I Lehmantrilogien er estetikken i scenografi og scenekomposisjon svært annerledes, men Bjørseths blikk for billedkomposisjon like skarpt. Universet i Lehmantrilogien er maskulint og hardt, dominert av svart, stål, røyk og neon. Alt av inndekning er fjernet på den enorme hovedscenen, og bevisst bruk av lys, silhuetter og skygger understreker hvor små mennesker egentlig blir i finansuniverset, selv når de føler seg på topp.

Store moduler i stål flyttes og omformes, dreiescenen skaper tempo og driv, og musikken suggererer oss inn i finansuniverset, men lar oss samtidig forstå at vi er på et rasende tog som til sist skal kræsje. Vi ser Lehman-brødrene ta halsbrekkende sjanser og legge kort for kort på korthuset, som i et pyramidespill hvor alt før eller siden må rase.

Bruken av den store dreiescenen underbygger fremdriften i fortellingen, og det samme gjør den utålmodige pulsen i musikken, svært godt komponert av Alf Lund Godbolt. Assosiasjonene går blant annet til det Cliff Martinez-komponerte soundtracket til tv-serien The Knick. Det er fascinerende hvordan billedkomposisjon, scenografi og lyd forsterker hverandre i denne oppsetningen og hvor mye denne synergien betyr for dynamikken og den dramaturgiske fremdriften i en fortelling som tross alt er svært teksttung. Den lekne koreografien (Ida Wigdel) bidrar til å tilføre behagelig letthet i fortellingen.

Satser høyt
Det er et stjernespekket ensemble som bærer familiekrøniken, og de får vist hva de kan. I den episke formen hoppes det inn og ut av roller, mellom fortalt handling og spilt handling. Tekstmengden er formidabel, og ensemblet gjør en kraftprestasjon. Et grep Bjørseth har gjort som jeg har veldig sansen for, er valget om å gi kvinnelige skuespillere en selvsagt plass i skildringen av en mannsdominert verden. Og det blir gjort med en slags nonchalant selvfølgelighet: Selvsagt kan Marie Blokhus gjøre rent bord i rollen som Philip Lehman! De kvinnelige skuespillerne skinner i dette stykket: Ane Dahl Torp og Ingunn Beate Øyen er også helt rå. I tillegg gjør de mannlige skuespillerne noen svært gode figurer som kvinner. Denne leken med manns- og kvinnerollens performativitet kommenterer uhøytidelig både kjønnsrollene i ulike tidsepoker og mannsdominansen i forretningslivet, uten å heve pekefingeren.

Det er imidlertid ikke bare karakterene som satser høyt i Lehmantrilogien, også skuespillerne kaster alle sine kort på bordet. I enkelte øyeblikk brister det, tilløp til latterkrampe og selvkommentering. Det er spennende å se stjerneskuespillere fly høyt og farlig, og briljere på kanten, men det bør ikke gå på kompromiss med fiksjonsuniverset. Akkurat som i finansverdenen er tilliten til spillet avgjørende.

Et lærestykke
I tillegg til at Lehmantrilogien er godt teaterhåndverk, er historien ufortalt i Norge. Man kan selvsagt stille spørsmål ved den amerikanske finanshistoriens relevans, men all den tid finanskrisen var verdensomspennende, er fortellingen i hvert fall ikke irrelevant. I Lehmantrilogien kom det tydelig frem hva finansverdenen gjør med relasjoner mellom mennesker, og at Lehman-brødrenes rikdom var bygget på bomullsmarkenes slaverygger. Ingen skjønnmaling, men heller ingen moralisering.

Forestillingen gir innblikk i et viktig stykke økonomisk historie, og fra min plass på sjette rad kan jeg bekrefte at både økonomiprofessorer og næringslivsledere lo høyt og oppriktig av spøker om regnestykker og tall foran og bak komma. BI kan nå trygt sende sine studenter i teatret. Og hvorfor skal ikke teatrets fortellinger også være til for dem?

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER