Foto: Therese Tran / Miniøya

Den sene kapitalismens barnekultur

Denne teksten er presentert av Clas Ohlson. Neida.

Miniøya er et fantastisk tiltak, et vidunderlig sted for barn, glede og kultur, men gjør meg også urolig for hvilken retning barnekulturen tar om vi ikke satser ordentlig på utvikling av god profesjonell kultur for de yngste.

Det unike med Miniøya er overskuddet og størrelsen. Å ta med barn inn i festivalens verden, inn på den kollektive arenaen som er der bare for dem er fantastisk. Tidligere i år ble det klart at Kulturrådet kuttet i støtten til festivalen, og det vekket reaksjoner. Jeg vet ikke om kutten i støtte har gjort det nødvendig å finne flere private bidragsytere, men det store tilfanget av næringslivssponsorer er uansett merkbart for publikum. Den sittende regjeringen vil gjerne ha mer privat sponsing av kultur, og jeg skal ikke påstå at det ikke kan være et positivt bidrag, men det store nærværet av reklame på festivalen gjør at jeg nødvendigvis tenker på kunstens uavhengighet og på hvilke muligheter den har for å utfordre, opplyse og skape når de kommersielle kreftene også skal spille sin rolle.

Referanseoverflod
Min femårige medkritiker og jeg dro på Miniøya søndag 25. mai. Det var mangfoldet i tilbud som slo meg først. Vi brøytet oss vei til dagens første teaterforestilling, Star Wårs med å av kompaniet Madam Pysj. De spilte under krevende forhold, utendørs i vind. Publikum var plassert i korridor, men det var veldig mange mennesker og lyden bar dårlig i vinden. Under disse forholdene jobbet skuespillerne svært godt. Star Wårs med å forteller en historie basert på den første Star Wars-filmen, men den er ispedd et vell av referanser til alt mulig rart, også folkeeventyr. Jeg vet ikke om dette er et godt dramaturgisk utgangspunkt for fortellingen, men det som derimot fungerer godt, er det eksplisitte laget med lek de legger til når de diskuterer hvordan fortellingen skal formidles. De deler roller og kostymer mellom seg og diskuterer og krangler lekent om hvem som skal få spille hvilke roller. Det er overraskende befriende når den eneste kvinnelige skuespilleren (Eirin Schau Fævelen) heller vil spille Darth Vader enn prinsesse Leia, og lekenheten og selvreferansene i rollebyttene underveis er fine.

Jeg blir allikevel litt sliten av alle referansene til populærkultur som jeg vil tro gå over hodet på de fleste av barna i publikum. Én ting er bruken av en låt av Marcus og Martinus, den er det nok mange som tar, en annen er bruken av musikk fra amerikansk Jeopardy og en vits om baseball, ting som ligger langt utenfor norske skolebarns sfære. På en måte er ikke det så veldig farlig at barna ikke skjønner alt, men jeg føler på at det ligger en uuttalt manglende respekt for målgruppen. Det store tegnmangfoldet blir også tidvis heseblesende, og jeg tenker at forestillingen hadde tjent på å dyrke sine egne styrker som lek, formidlingsglede og fortellergrep istedenfor å pøse på med effekter og voksne publikumsfrierier.

Dybdemangel
Alt som foregår på Miniøya er sponset og presentert av noe eller noen. Selv om jeg forsøker ikke å gjøre det til et bilde på en foruroligende kulturell utvikling, må jeg i hvert fall tidlig konstatere at det er uvant. Det gjør meg også usikker på motivasjonene for hvorfor enkelte ting er presentert eller hvilken rolle de ulike programpostene spiller i programmet. Det får meg til å tenke på den marxistiske kulturteoretikeren Frederic Jameson som i en artikkel fra 1984, som senere ble til en tykk bok, begge med tittelen Postmodernism – or the cultural logic of late capitalism, snakker om postmodernismen som et uttrykk for kapitalismens daværende stadium. All kunst er da blitt preget av salgsprosessen, og det store tegntilfanget er dermed kjennetegnet av det han kaller depthlessness, en dybdemangel. Det er overflaten og den raske konsumpsjonen som er målet og motivasjonen. Det får meg også til å tenke på den dystopiske romanen The Infinite Jest av David Foster Wallace der alt på abstrakt vis er presentert av noe absurd ironisk. Madam Pysj er i sin referansetyngde ikke egentlig et kommersielt prosjekt, men satt i denne konteksten klarer jeg ikke å la være å se det estetiske uttrykket i sammenheng med kritikken av den sene kapitalismens kultur.

Verre er det allikevel med Nationaltheatrets presentasjon av Barnas teater. Det ble spilt mange ganger begge dagene på en utendørsscene som skulle ligne på hovedscenen på teatret. Der hadde de laget én forestilling som blandet elementer fra flere forskjellige. De hentet litt fra Den kjempestore pæra, som spilles nå, og litt fra Alice i Vidunderland, som settes opp til høsten. Dette kombinerte de med Hakkebakkeskogen som et upresist dramaturgisk grep som skulle få den lille forestillingen til å ende med at alle skulle synge Bamsens fødselsdag. Det er noe av det underligste jeg har sett på en scene i mitt voksne liv, og det var vanskelig å se at det hadde noen funksjon utover å reklamere for Nationaltheatret som familiearena. Ærlig talt var det som teater betraktet bare ræl, og uten at jeg vet hva de som har laget det tenker, vil jeg tro de har gjort arbeid de har vært stoltere av. Analysen om dybdemangelen i den kommersielle kapitalismen der kjapp tegnkonsumpsjon motiveres av salg kan sjelden ha vært like treffende.

Kommersialitet, ideologi og barnekultur
Jeg mener at alt teater er knyttet til rådende ideologier, og at teater er et effektivt medium for forvaltning og formidling av ideologi på samme måte som det kan brukes, og har vært brukt, til å gjøre opprør mot rådende ideologier. Barneteatret står allikevel i en særstilling i ideologidiskusjonen fordi vi så ofte bruker teater for barn for å lære dem opp i noe. Vi lærer dem opp i kunstkonvensjonene, gir dem et referanseapparat, og teatret forklarer verden fra et voksent ståsted for de yngre tilskuerne med tanke på at de skal bli dannede mennesker. Samtidig er barneteater utsatt for et spesielt kommersielt press. Ikke sjelden oppleves det som at barne- og familieteater er en måte å fylle salene på. Jeg tror ikke at den eneste motivasjonen for å sette opp familieforestillinger på hovedscenen er økonomisk, jeg forstår at det også er en måte å treffe bredt i befolkningen og ikke bare tale til et spesielt teaterinteressert publikum. Skal man treffe dette publikummet er det kanskje nødvendig å spille på klassikere og kjent materiale, men det gjør at risikoen som tas er lavere, og forestillingene fort kan bli preget av en kunstnerisk usikkerhet fordi balansen mellom publikumsfrieri og integritet er uklar.

Når barnekulturen knyttes så tett opp til kommersielle krefter, skal vi være på vakt for hva den ideologiske implikasjonen for kunsten er og blir. Som vårt siste teaterprogram for dagen gikk vi på fortellerstund med lesning av første del av boken Alice i Vidunderland i Fortellerteltet der det hadde vært ulike fortellerarrangement gjennom hele helgen. Denne lesningen var også presentert av Nationaltheatret (og Nationaltheatret var presentert av Obos), men fortellingen var ribbet for ekstravaganse og enkle referansetunge artigheter. Fortelleren, som presenterte seg som Karen Louise, fortalte med sterkt nærvær første del av fortellingen om Alice som følger etter kaninen til det som nå heter Vidunderland. Her var det en god historie og ordentlig fortellerglede. Hun så publikummet sitt, kommuniserte direkte og skapte en trygg og spennende atmosfære med de enkleste virkemidler. Da føltes det ikke så farlig hvem som hadde betalt for det. Integriteten lå i formidlingen.

Kontekstuell teatralitet
På vei til avslutningskonserten med Mari Boine så jeg kulturminister Trine Skei Grande og kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner motta barnas innspill til den kommende barnekulturmeldingen. Jeg fikk ikke med meg alt, men hørte Sanner snakke varmt om barns kulturutøvelse, om kor og kulturskoler, og andre fritidsaktiviteter. Jeg er den første til å anerkjenne betydningen av at barn skal ha tilgang på dette og at vi må styrke de estetiske fagene i skolen, men noe av det viktigste vi kan gi dem er tilgang på profesjonell kultur, skapt under gode forhold og offentlige støtteordninger. Uten det blir kulturskolehverdagen fattig.

Jeg kommer til å ta med meg barna på Miniøya igjen. Den svenske teaterviteren Willmar Sauter sier at festivaler har en kontekstuell teatralitet, det er alt det som ligger rundt, og som bidrar til opplevelsen, ikke bare forestillinger og konserter i seg selv. Denne konstekstuelle teatraliteten har en valgfrihet ved seg som gjør festivalen som arena til et mulighetsrom for utforskning som passer ypperlig for nysgjerrige små sjeler. Samtidig mener jeg det krever en bevissthet om hva vi mener god barnekultur er og hvordan vi ønsker at den skal formidles. Det hviler et ekstra ansvar på rammer som dette for å tenke gjennom hvilke ideologiske og kommersielle implikasjoner som følger med kulturen for de minste. Det vil kunne gjøre at man kan møte barna i øyehøyde, tenke konkret omkring målgruppe, åpne perspektiver og fortsette å leke. Dette må også barnekulturmeldingen ta innover seg.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER