Oidipus i Kolonos. Jean-Antoine-Théodore Giroust, 1788.

Den personlige tragediens dramaturgi

Det er når verden ikke gir helt mening at teatret og dets teori virkelig har noe å bidra med.

Den 14. mars, da skriket mitt hadde stilnet og de andre kundene på Kiwi på Torshov kunne slutte å stirre, grep jeg etter forklaringer på hva som hadde skjedd. Justisministerens samboer, som i måneder hadde vært utsatt for trusselhendelser, var selv pågrepet for å ha tent på familiens bil og latt som det var noe kriminelt som hadde skjedd. Etter at forestillingen Ways of Seeing hadde vist bilder av huset hennes fordi hun bor sammen med Tor Mikkel Wara, skrev hun en kronikk i VG før angrepene på eiendommen startet. Det ble tagget på bilen og huset. Noen hadde satt fyr på en søppelkasse og forsøkt å tenne på bilen, og det var kommet trusselbrev i postkassen. Jeg gikk ut av Kiwi og søkte etter forklaringer. Det er en personlig tragedie, tenkte jeg. For et fall. Det er syk oppførsel, tenkte jeg. Det er irrasjonelt.

Begrepet om den personlige tragedien fikk raskt kritikk. Hvorfor er det sånn at når kona til en hvit mann med makt har gjort noe kriminelt er det en personlig tragedie, mens hvis noen andre hadde gjort det hadde det vært slått ned på som kriminalitet? Egon Holstad skrev i en kommentar i VG 16. mars at vi vasser i personlige tragedier. Det ligger alltid personlige motivasjoner til grunn for uønskede handlinger: ”Hadde begrepet «personlig tragedie» kommet på banen fra de samme, om det var en tilfeldig gærning, en politisk motstander eller en fremmedkulturell som sto bak dette?” Spørsmålet er retorisk, og svaret er nei.

Jeg tror begrepet om tragedien er noe vi tyr til når vi ikke forstår, når motivasjonene for en handling virker ubegripelige. Når man ikke forstår, når det ikke minner om et rasjonelt og logisk handlingsmønster, er det lett å si at det er en tragedie. Begrepet tragedie stammer fra det greske tragoidia, og betegner en form for teater der høytstående mennesker rammes av katastrofe som resultat av handlinger basert på enkeltkarakterenes gjerninger eller skjebnebestemte hendelser. Det kan virke som vi i dag kaller noe en tragedie når det minner oss aller mest om fiksjon.

Dramaturgi
Man trengte ikke å forstå eller bry seg om tragediens dramaturgi for i denne saken å vente på Tor Mikkel Waras avgang som justisminister. Da han endelig gikk av 28. mars fikk han lov til å late som det ikke var uunngåelig. Han fikk late som om det var et personlig valg basert på hans omsorg for familien, men det er ikke mulig å være justisminister når kona di har sendt deg trusselbrev og forsøkt å tenne på bilen deres et par ganger. Da det også kom for dagen at hun også er mistenkt for å ha sendt trusselbrev til sikkerhetsminister Ingvild Smines Tybring-Gjedde og mannen hennes Christian Tybring-Gjedde, ville det jo ikke vært mulig å fortsette som justisminister. Maskefallet var ikke et resultat av egen fri vilje, jeg ville så nær sagt si at det var skjebnebestemt.

Som en gresk tragedie har etterspillet av Ways of Seeing blitt stadig mer komplekst, en kompleksitet som har oppstått på grunn av sentrale rollefigurers karakterbrist og overmot. Hamartia, ville Aristoteles kalt det. Hvis jeg skal fortsette å bruke tragedien som utgangspunkt for å kommentere handlingsutviklingen, vil jeg nesten si at selve premieren på Ways of Seeing måtte ha skjedd før tragedien tok til. De greske tragediene er kjent for å ha en retrospektiv dramaturgi, der mye av grunnlaget for handlingen har skjedd når teppet går opp. Premieren og det påfølgende besøket til Bertheussen på Black Box teater tilhører nå dette mytiske grunnlaget. Dette ser vi også fordi ingen i etterkant har vært særlig opptatt av premieren eller de kunstfaglige diskusjonene som oppstod i lys av den. Egentlig var det interessant at dette var en forestilling som mottok så sprikende kritikk, og det tror jeg sier noe om forestillingens estetiske potensial, kanskje mer enn utføringen, og det hadde vært verdt en diskusjon. Men dette er en digresjon, for den tragedien jeg skal skrive om her, den begynte egentlig ikke før Laila Anita Bertheussen skrev en kronikk.

Bertheussens kronikk, som vi kanskje kan se som en prolog, var et innlegg som forklarte et utgangspunkt, men som også ble startskuddet for det dramaet som skulle utspille seg. Det var med de påfølgende trusselhendelsene at dramaet kom ordentlig i gang, en sakte oppbygning mot klimaks og fall. Det er selvfølgelig fallet som er mest interessant, og som også har gitt grobunn til forklaringen om den personlige tragedien. PSTs pressekonferanse 14. mars var det store omslaget, en peripeti. Selv for de som må ha mistenkt at hendelsene hang sammen på den måte den gjorde, er fallet fra lykke til ulykke, der høyerestående personer mister sin anseelse, selve peripetien.

Anagnorisis
Anagnorisis betyr gjenkjennelse, omslag fra uvitenhet til viten. Mest kjent er det kanskje når Oidipus i Sofokles’ tragedie skjønner at han har drept sin far og giftet seg med sin mor. Da er det også et sammenfall mellom anagnorisis og peripeti. Det er vanskelig å vite hvordan denne tragediens hovedpersoner fikk sin innsikt, men for den jevne tilskuer er det også her et sammenfall av peripeti og anagnorisis. Fallet til justisministeren og kona, sammenfalt med at vi fikk innsikt i hva som egentlig hadde skjedd, og hennes overmot og karakterbrist var grunnen til fallet.

Når Oidipus finner ut at han ved å forsøke å omgå sin egen skjebne allikevel har klart å ta livet av sin far og gifte seg med sin mor kan vi godt si at det er en personlig tragedie. Det var et personlig fall. Han var konge, men måtte abdisere. Det var allikevel også en politisk tragedie både fordi Oidipus’ handlinger var det som hadde ført til pest i byen og fordi det førte til at dronningen Iokaste tok livet av seg og kong Oidipus selv abdiserte og stakk ut øynene sine. Når truslene mot justisministeren og sikkerhetsministeren, viser seg å være fremmet av en som er på innsiden av miljøet er det lett å påstå at det ikke er av samfunnsbetydning, men utelukkende et resultat av karakterbristen. Men samtidig som dette er en personlig tragedie har det både politiske utgangspunkt og konsekvenser.

I Oidipus var byen rammet av pest på grunn av Oidipus’ incestuøse forhold til sin mor. I overført betydning kan hverdagsretorikken som er preget av hets og hat som vi ser i medier som Resett og Rights.no karakteriseres som en sykdom ved samfunnet. Det er det hverdagslige ved å fremme hat inkludert skepsisen mot alle som ikke er majoritet, frie ytringer og en i overkant sterk forståelse av en offerrolle som har gjort peripetien her mulig. Den personlige tragedien er en politisk tragedie, og selv om jeg selvfølgelig håper at Bertheussen får hjelp hvis hun trenger det, kan vi ikke avfeie handlingene som ubetydelige og personlige bare fordi de er utført av en privatperson, for den personlige tragedien er alltid politisk. Tragedier handler om høytstående personer i samfunnet. Det er derfor begrepet om den personlige tragedien ikke kan brukes om ”tilfeldige gærninger eller politiske motstandere”. Begrepet om tragedien passer bare når det er snakk om makt, og offeret er ikke gjerningspersonen.

Katharsis
Katharsis er et av de viktigste aristoteliske begrepene om tragedien. Det betyr renselse. Ifølge Aristoteles oppstår denne renselsen når frykt og medlidenhet publikum har følt gjennom tragedien og dens karakterer oppløses. Da Erna og Tor Mikkel, som de kaller seg, holdt pressekonferanse om Waras avgang som justisminister, gjorde de sitt beste for å holde katharsisen unna. Fordi Regjeringen gjennomgående plasserer seg selv som offer i saken, er både frykten og medlidenheten feilplassert og renselsen har uteblitt. Jeg venter nå spent og håpefullt på tragediens katharsis. Det kan fremdeles komme nye akter.

 

KOMMENTAR
  • Jon R M :

    Well played. Denne tar jeg med meg videre. Tenkte også på Medea i dette tilfellet, med Tor Mikkel som Jason. Tygger videre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER