Finn Iunker. Foto: Chris Erichsen

Den dialektiske dramatiker

Finn Iunker skriver i en kritisk tradisjon som har vært utrydningstruet. Det gjør hans nye tekstsamling, Praksis, desto viktigere.

Finn Iunker er en sjeldenhet i det norske scenekunstfeltet. Han er en hyppig spilt dramatiker, for det meste i utlandet (i Norge stort sett spilt av Verk produksjoner mellom 2006 og 2009). Han er en akademiker som skriver enkelt. I dette hipstertunge raddis-miljøet må han være bortimot den eneste som går med dress, slips og hatt, i hvert fall i hans alderssegment (+ – 50). Og som om det ikke var nok karakteriserer han seg selv som politisk «lyseblå», med et mangeårig medlemskap i Søndre Nordstrand Høyre bak seg. Det siste blir desto mer bemerkelsesverdig ettersom han beskjeftiger seg med temaer som i all tid har vært «eid» av venstresida: Israels forbrytelser mot det palestinske folket og Bertolt Brecht.

Disse paradoksene ser han ut til å leve godt med, og vel så det: Det synes som om de er en mer eller mindre integrert del av hans virke som skribent og meningsytrer.

Kunstnerisk utviklingsarbeid
Nylig disputerte han til sin andre doktorgrad, historiens aller første doktorgrad avlagt på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), under «Program for kunstnerisk utviklingsarbeid», et begrep som han for øvrig gjentatte ganger under sitt innledende foredrag hevdet ikke å ha noen anelse om hva betydde. Han ba publikum om å slå på tråden dersom noen hadde gode forslag. (Den forrige avhandlingen, i 2014 på Universitetet i Oslo, omhandlet Bertolt Brechts Der Jasager). Det er første gang jeg har overvært en doktorgradsdisputas, sånne arenaer og begivenheter har liksom ikke noe med meg å gjøre. Men det som fant sted i auditoriet på den gamle Seilduksfabrikken mandag 13. januar var slett ikke så skummelt som jeg fryktet.

Det kjentes litt som det var en lek vi var med på, helt fra vi fikk beskjed om å reise oss da opponenter og vordende doktor toget høytidelig inn til lyden av en bjelle. I foredraget sitt, som besto av en rekke refleksjoner over hans arbeid med de to scenetekstene Stemmer fra Israel og Walter Benjamins død i Portbou, tillot han seg en rekke ganger noen mer eller mindre dulgte kritiske morsomheter på bekostning av den institusjonen som har huset ham under forskningsarbeidet.

Det var som om han betvilte KHiOs mulighet til i det hele tatt å drive med vitenskap, det er tross alt kunst de driver med på den skolen. Selv begynte jeg på teatervitenskap i Bergen i 1976, året etter at faget hadde revet seg løs fra Nordisk institutt. Men kaller man seg en vitenskap må man ha et definert objekt å drive vitenskap på, og her oppsto et problem som faget antakelig aldri er blitt kvitt. Forskningsobjektet var noe som per definisjon ikke fantes, nemlig den enkelte teaterforestilling.

Opponentene, svenske Jacob Hirdwall og spesielt Merete Morken Andersen, hadde en rekke kritiske kommentarer til metode, etikk, språk og forholdet til fagfeller, som i stor grad ikke ble besvart. Enten fordi doktoranden tilsynelatende ikke fant det bryet verdt eller fordi komitéleder, teaterregissør Runar Hodne, følte seg tvunget til å gripe inn, «i dramaturgiens navn».

Destillerte vitnesbyrd
Kjernen i foredraget hans handlet om språk, eksemplifisert hovedsakelig ved arbeidet hans med Stemmer fra Israel, som ble satt opp på NRK Radio i 2018 som hørespill. Her fikk vi et fascinerende innblikk i arbeidet med å reformulere de israelske soldatenes vitnesbyrd om overgrepene de selv utførte mot den palestinske befolkningen på Vestbredden og i Gaza. I en rekke eksempler demonstrerte han, med utgangspunkt i originalteksten, det stegvise arbeidet med å oversette og destillere vitnesbyrdene inn til sin enkle og brutale essens. Språk, og nødvendigheten av å skrive klart, er også et gjennomgående tema i den siste essaysamlingen hans, Praksis, som jeg siden nyttår har hatt gleden av å ha som fast følge hvor enn jeg har beveget meg. I den skriftlige versjonen av sitt doktorforedrag oppsummerer han sin kritikk av den akademiske språkbruken på denne måten: «Min kritikk av den intellektuelle kulturen ved Kunsthøgskolen i Oslo er dessverre vag og generell. Jeg skulle ønske at jeg hadde krefter til å overbevise alle på institusjonen om relevansen i Schopenhauers dobbelte råd: Bruk vanlige ord. Si uvanlige ting».

Omtrent det samme skrev Brecht selv i en kommentar til sin egen diktsamling Krigens ABC: «Disse dikt er faktisk skrevet i en slags «basic german». Jeg føler motvilje mot ethvert uvanlig ord» (Fra 100 dikt, oversatt av Georg Johannesen, Den norske bokklubben 1968).

Retrospektivt ekko
Finn Iunker plasserer seg selv i en litterær og dramatisk tradisjon etter Büchner, Brecht, Heiner Müller og, av alle, Quentin Tarantino. Jeg tillater meg her, med eller mot Iunkers vilje, å føye til den avdøde norske poeten, politikeren og essayisten Georg Johannesen, som jo selv slektet på Brecht. Han var Norges første professor i retorikk, med et fortettet språk og en «kynisk menneskevennlighet» som jeg gjenfinner mye av hos Finn Iunker. Johannesens redegjørelse for sitt arbeid med oversettelsen av den kinesiske poeten Tu Fu (712-770) kom her til meg som i et retrospektivt ekko:

Om kinesisk lyrikk
Kinesisk lyrikk er knyttet til skriftbildet på en måte som lett gjør alle oversettelser til kommentarer. Diktet ”Historien” av Tu Fu ville antagelig på norsk ta seg best ut slik:

BRK
HMK

Kommentert og oversatt ville resultatet bli noe sånt:

Historien
Et dikt av Tu Fu

Blå røk viser at det her vil bli krig
Hvite knokler viser at det her har vært mennesker
Med et forsøk på å gjengi originalens kraft kunne ”Historien” kanskje oversettes med følgende seks ord:

Blå røk: Krig
Hvite knokler: Mennesker

(Fra Tu Fu, Pax forlag 1968/1994/2016)

Perlerekke
Praksis består av en perlerekke av tekster med ulik lengde, publisert i tidsskrifter og aviser mellom 2015 og 2018. Det er blitt stilt spørsmål ved nødvendigheten av å utgi slike tekstsamlinger hvorav mange fortsatt er tilgjengelige på nettet. Men da overser man det nyttige og stimulerende i å ha alt så å si samlet på ett brett. De ulike tekstene står fram som sammenhengende kapitler, og i kraft av det leses det på en annen måte. Her er både lengre forskningsarbeider knyttet til Iunkers praksis som dramatiker og aktstykker i kortere polemikker om blant annet kjønnslemlestelse.

Til førstnevnte hører blant annet en lang kritisk undersøkelse knyttet til en ny sluttscene i hans eget skuespill fra 2006, Det skjendige drapet i Skippergata, om Fredrik Fasting Torgersen-saken. Her går han til et grundig underbygget angrep på den voksende gruppen jurister som i alle år har gått inn for frifinnelse av Torgersen, dette basert på noe han ifølge eget utsagn har lest «litt her og der». Men det skal man nok ikke ta særlig bokstavelig. Iunker er grundig, på en litt tysk måte, og må ha lest godt over gjennomsnittlige mengder dokumenter i saken. For meg som er vokst opp med Torgersen, hans juridiske og journalistiske banemenn riksadvokat Dorenfeldt og VG-journalist Michael Grundt Spang og, ikke minst, hans fremste forsvarer Jens Bjørneboe, er dette en provoserende og lærerik tekst. Alle disse har vært med på å definere mitt politiske og eksistensielle ståsted. Egne erfaringer gir meg heller ingen grunn til å stole på rettsvesenet. For meg er spørsmålet om Torgersens skyld eller uskyld knyttet til noe mye større enn det snevert juridiske. Jeg innrømmer dermed at jeg har hatt godt av å lese Iunkers tekst – men ikke noe mer!

Brecht og Benjamin
Det jeg antar er selve utgangspunktet for Finn Iunkers operalibretto Walter Benjamins død i Portbou finner vi i den 40 sider lange fotnotetunge undersøkelsen, med samme tittel, av nøyaktig hva som skjedde før, under og etter at den tyske filosofen døde i den spanske grensebyen Portbou i 1940. Det er en til dels rystende beretning om en desillusjonert og fysisk sterkt svekket mann, den brutale tiden han levde i og tragiske måten han døde på. Teksten er et glitrende eksempel på Iunkers nedstrippa, saklige skrivekunst.

Mange av tekstene i Praksis handler om Brecht hvis liv, levnet, dikteriske, teatrale og politiske praksis er et, i seg selv, tilsynelatende endeløst forskningsfelt. Det handler om vennene hans, brevene han mottok og sendte, om å spille sjakk med Walter Benjamin, et nyoppdaget håndskrevet dikt, om hans død i 1956 og, naturligvis, hans dramatikk og teater.

Mye av det han skriver er både dulgt og åpenlyst sarkastisk og ironisk, men – nesten – alltid saklig. I artikkelen om det nyoppdagete diktet refererer han til en paneldebatt om politisk teater ved et Brecht-seminar i Oxford: «Hun ene hadde kommet hjem fra Midtøsten, hun andre hadde holdt på med politisk teater i 30 år. Alle var enige. Vi trenger mer politisk teater! (Stor applaus). Og da må vi ikke glemme Brecht! (Vill applaus). De begynner å bli gamle nå, sekstiåtterne, men de er flinke til å klappe.»

I et intervju i Klassekampen da nyheten om det bortgjemte diktet sprakk føyet han til: «Når politisk teater bare blir tomme fraser, er det på tide å ta seg en sigar. Brechts ideer har ganske enkelt ingen virkning når de bare transporteres fra 1956 til 2016. Det blir liksom som å forsøke å dytte en floppydisk inn i en USB-inngang».

 Mange av Iunkers betraktninger og resonnementer, enten de er hans egne eller ved formidling gjort til hans egne, knytter an til en kritisk tradisjon som i Norge i stor grad er blitt enten anonymisert eller har avgått ved døden. Det gjør denne tekstsamlingen desto viktigere, som et alternativ til den stadig ekspanderende, følelses- og sosiale medier-baserte politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land.

 

KOMMENTAR
  • 'Theodor Barth :

    Jeg var også til stede under disputasen som det her skrives om. Etter den fargerike seansen sitter jeg igjen med noen spørsmål om kandidatens fanesak mht. klarspråk.

    2. opponent (Merete Morken Andersen) gikk grundig til verks ved å sammenstille 1) mulige instrumentelle holdninger som følger med kravet om språklig klarhet, og 2) de instrumentelle holdningene til folk og situasjoner i Finn Iunkers bok Stemmer fra Israel. Det er et saklig spørsmål.

    Men kandidatens krav om—eller oppfordringen til—klarspråk har også en annen side; nemlig “meldinger” som fyres av i arbeidet med å rense andres språk (enten ‘den andre’ er KHiO eller vitnesbyrdene til israelske soldater). Altså de usagte forutsetningene som utvikles trinn-for-tinn, når denne typen relasjonelt arbeid utføres (som Finn Iunker gjorde for åpen scene under disputasen). Mao. det som kommuniseres mens man gjør jobben med å rense språket for uklarheter.

    Mens dens som renser språket for uklarhet—og legger frem teknikker og vurderinger for hvordan dette gjøres—vil hun som utfører denne jobben samtidig posisjonere seg i forhold til materialet. Kanskje det her ligger en upåaktet mulighet for historisk, sosial og politisk kritikk (en som også plasserer seg kritisk i forhold til ‘politisk teater’)? Det er også et saklig spørsmål. Jeg opplever at kjernen i Finn Iunkers prosjekt kan ligge her.

    Samtidig reiser det seg noen spørsmål om hvordan fremgangsmåten ytrer seg relasjonelt: å være den som “hører andre” i klarspråk, og å være den som “blir hørt” er ikke samme sak. Det dreier seg ikke bare om grammatikk, men også om retorikk. I dagspressen har f.eks. Per Egil Hegge basert mange av sine innlegg på kravet om klarspråk i mange år. Men helt klart som en retorisk forutsetning. Læremesteren i dagspressen. Igjen: intet vondt ord—det er et valg.

    For undertegnede er det ikke desto mindre en “Hegge-effekt” som i praksis følger i kjølvannet av Finn Iunkers anvendelse av klarspråk kravet. Det er en ærlig sak (m/litt humor). For hvem kan vel være imot klarhet? Men det innebærer også et paradoks: nemlig at man styrer inn i en sårbarhet som følge av en språklig usårbarhet. Paradokset består i at en som prinsipielt taler for noe alle må være enig i, allikevel blir stående alene pga. hvordan prosessen med å rense bort uklarhet foregår.

    Dvs. hvordan den virker på den hvis språk blir renset. Her foregår det “vingestekking” som motparten—klarspråkets antagonist—må tåle (til en viss grad/utstrekning. Det er kontrakten. Men det er selvsagt ikke en kontrakt som er inngått av to/flere parter. Det dreier seg snarere om en ensidig kontrakt. Spørsmålet om denne er usosial, upolitisk og anhistorisk vil dermed reise seg. Og det er helt legitimt sålenge det pågår på en scene.

    Men det gjør det jo ikke. Ikke bare. Arbeidet har også en slagside i offentlig debatt. Og spørsmålet blir dermed hva summen—hva som skjer på scenen og i den offentlige debatten—kan sies å være. Jeg skal ikke gjøre dette regnestykket på Finn Iunkers (eller andre som har uttalt seg sine) vegne. Men jeg vil benytte denne anledningen til å fremme påstanden at det er her utfordringen ligger. Og ikke bare denne kandidatens.

    Et sentralt begrep—som verserer internasjonalt—i kunstnerisk utviklingsarbeid & forskning (KUF [eng. Artistic Research]) er det engelske ordet ‘exposition’: det man på norsk kunne kalle ‘fremlegging og drøfting’. Fremlegging (på tysk Auslegung) er et interessant tema som i praksis ofte blir gitt en stemoderlig behandling (trolig pga. at man ivrer for å gå rett til tolkning, og få sagt hva man mener). Trolig fordi det er en vanskelig øvelse. Ikke teknisk, men menneskelig.

    Fremlegging/Auslegung har et utstillingsaspekt—som fordrer teft, talent og en viss kunst—og et publiseringsaspekt: den som legger frem blottstiller seg gjennom å demonstrere, i full offentlighet, hvordan hun oppfatter et materiale, et arbeid eller et saksforhold (dvs. resepsjonsarbeidet). Det krevende med KUF/artistic research er å klare å gjøre dette i forbindelse med fremlegging og drøfting av eget arbeid. Og her kommer vi trolig til kjernen.

    Nemlig at når man i klarspråkets lingo—dvs. som jo også en stil (som Gilles Gaston Granger skriver i sin stilistikk “når forholdet mellom form og innhold ytrer seg som et ‘arbeid med mening’”—nesten grensløst kan hevde ‘å ikke forstå’ saker og ting: f.eks. hva en kunstnerisk PhD handler om. Det er ikke sikkert at dette er PhD programmets feil, for å si det diplomatisk. Problemet er—i dette aspektet av klarspråkskravet som en utbredt forutsetning—kan hevde “jeg forstår ikke…” mens det man egentlig mener er: “dette er jeg uenig i!” Kamuflert uenighet.

    Det kan nemlig ikke være et urimelig krav å utsette klarspråkskravet om klarhet mht. posisjon: klarhet mht. hva man er enighet, heller enn å hevde at man ikke forstår (det er retorisk ullsnakk). Den metodiske utfordringen med KUF/artistic research er at man ikke står ‘over og utenfor’ (hva Donna Haraway kaller gud-trikset [eng. the god-trick), men er posisjonert og situert. Dvs. uten så stå igjen kvestet/tomhendt. I det ovenstående er “x” hermetegn ‘x’ begrepstegn (Arne Næss).

  • Siri Engesæth :

    Interessant og opplysende om Iunker. Jeg tror vi kan vente mer stort fra den kanten.
    Jeg var tilstede på bokbad om Praksis på #blå i desember, og skrev ned noen Iunker-sitat der som gleder og inspirerte meg:
    «Det er ikke alle som er interessert i å skrive en rekke med ord på en gjenkjennelig måte»
    Det er veldig detaljert, hvorfor det? «Ja, hvis du liker å leve et omtrentlig liv, så ..».
    «Å skrive klart – Språkrådet vil si: Drive klarspråkarbeid»
    «Jeg ser ikke noe forsvar for å utnytte privatlivet kommersielt. At noe har verdi bare fordi man går over streken»
    «Jeg syns det er litt gøy å være slem mot pompøse folk»
    Og perlen av dem alle;
    «Uten etikk er estetikken stygg»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER