Bilde fra Teater Manus forestilling Gråtende hender. Foto: Dag Jenssen

Den andres blikk på Teater Manu

To professorer i henholdsvis tegnspråk og tolking og døvestudier, kritiserer her Teater Manus ansettelse av en hørende teatersjef.

Teater Manus valg av en ny “hørende og ikke tegnspråklig leder” har vakt sterke reaksjoner. At valget er omdiskutert, er tydelig i sosiale medier. Vi ser at også kunstnerisk leder for Riksteatern Crea (tidligere Tyst Teater) og International Visual Theater i Paris er bekymret for at ikke en gang Teater Manu klarer å ta vare på døves kompetanse og perspektiver.  Teater Manus styre begrunner tilsettingen av Janne Langaas med at hun har “ambisiøse og konkrete fremtidsvisjoner for teatret som vil bidra til en ønsket utvikling av det kunstneriske profilen og bygge organisasjonen for fremtiden.” I et intervju med Scenekunst utdyper Langaas de visjonene vi må anta lå til grunn for styrets valg av henne som ny teatersjef for Teater Manu. De uttrykte visjonene viser at uroen som uttrykkes både blant Teater Manus primære målgruppe (tegnspråklige døve) og andre tegnspråklige teaterhus, er forståelig.

Som forskere med lang erfaring med å både utforske og delta i arenaer der døve og tegnspråk står sentralt, vil vi i det følgende utdype hvorfor de nye visjonene for Teater Manu er problematiske, sett fra et maktkritisk ståsted. For det første bærer visjonene preg av å være konstruert rundt et hørende majoritetssyn på døve og tegnspråk. I intervjuet med Langaas presenteres «døve» som en gruppe andre, der «språket er annerledes», og på bakgrunn av dette visuelle språket, forventes det ikke «en vanlig forestilling». Dette er klassisk orientalisme (jf. Said 1978), der minoriteter omtales og beskrives av majoriteten som eksotiske og annerledes. Dessverre vet vi fra døves historie at tegnspråklige i liten grad slippes til med egne perspektiver, både fordi hørende i så liten grad kan språket og fordi døve stadig blir utestengt fra og fratatt muligheter til å bli hørt. Å tilsette en hørende, ikke-tegnspråklig teatersjef er ikke et bidrag til å rette opp disse maktstrukturene, og befester samtidig fordommene mot at døve ikke en gang har den kompetansen som kreves til å lede sine egne institusjoner.

Den neste problematiske siden ved Langaas visjoner for Teater Manu, er at visjonene bærer preg av et stereotypisk syn på døve som utenforstående og lite deltakende i såkalte “samlende møteplasser”. Døve lever sine liv blant og med hørende hver dag. Nyere forskning bekrefter at døve er flerspråklige og har et stort og multimodalt kommunikasjonsrepertoar. Dette repertoaret brukes for å kommunisere med blant annet hørende mennesker, som i døves øyne har en heller begrenset evne til å kommunisere med andre enn dem de deler språk med. Eksperimentelt teater som prøver å blande ulike språkformer og modaliteter, og som retter seg mot både døve og hørende, er noe døve har opplevd utallige ganger, og da spesielt fra hørende kunstnere som har blitt inspirert av det visuelle uttrykket til tegnspråklig teater uten inngående kjennskap til verken døve eller tegnspråk. Resultatet av slike eksperimenter er som oftest at døve blir avskåret fra store deler av opplevelsen, rett og slett fordi oppsetningen er sensorisk utilgjengelig for døve. Poenget med et tegnspråklig teater nettopp er den direkte dialogen mellom skuespillerne og publikum, noe som forutsetter at man har et felles språk, ikke at man har dialog “på to språk samtidig”, for å bruke Langaas’ egne ord. Teater Manu har alltid vært tilgjengelig for et hørende publikum, og det er resultatene av Teater Manus spissing av tegnspråk som scenespråk som har gjort Teater Manu til den institusjonen den er, ikke et generelt og utvannet visuelt uttrykk.

En stereotypisk oppfatning av døve og tegnspråk som lite deltakende i samfunnet, ligger også til grunn for det tredje problematiske aspektet ved visjonene som presenteres, nemlig at det er behov for å “videreutvikle det visuelle språket”. Med blikket til den andre, ikke-tegnspråklige, forveksles de visuelle egenskapene ved norsk tegnspråk med en “visuell signatur”. Det skapes et inntrykk av at det norsk tegnspråket ikke er godt nok som visuelt språk og at det er behov for å gjøre teatret enda mer visuelt enn det allerede er, gjennom for eksempel dans og figurteater. Det er ved å rendyrke tegnspråk som scenespråk Teater Manu har fått flere Hedda-nominasjoner og etablert seg som et internasjonalt fyrtårn blant tegnspråklige teatre. Å gjøre Teater Manu til et “annerledes” kulturtilbud der hørende kan få nye opplevelser med et visuelt utgangspunkt og på et språk de uansett ikke kan, er å undergrave det eneste teatertilbudet der norsk tegnspråk og døves erfaringer legges til grunn. Teater Manu står dermed i fare for å (re)konstrueres med de andres blikk, og gjøres til en eksotisk kunstopplevelse for en majoritet som allerede har et rikt kulturtilbud, på bekostning av dem Teater Manu først ble etablert av og for.

Stortinget er på vei til å vedta en språklov som slår fast at norsk tegnspråk er det nasjonale tegnspråket i Norge og at det som språklig og kulturelt uttrykk er likeverdig med norsk. Stortinget har videre utpekt Teater Manu som en viktig arena for videreformidling av et språk og en kultur som tilhører omtrent 16.000 mennesker i Norge. Teater Manu har dermed også et språkpolitisk ansvar, og for å rettferdiggjøre de 17,6 millioner kronene de mottar fra statsbudsjett, må teatret ha en stab med høy kompetanse i tegnspråk og kunstnerisk formidling av språket. Med tilsettelsen av Langaas, og etter at nåværende leder går av, vil Teater Manu kun ha én døv fast ansatt. Vi kan ikke se hvordan dette er forenlig med Teater Manus formål om å rekruttere sterke kunstnere og være pådriver for utvikling av tegnspråklige scenekunstnere og talenter, eller målet om å være en attraktiv tegnspråklig kulturarbeidsplass. 

Det er ikke naturlig å forvente at Langaas som ikke-tegnspråklig har den kompetansen som skal til for å kunne sette sine egne (og dermed Teater Manus styres) visjoner inn i en større kontekst, ei heller at hun har forutsetninger for å se hvilke maktstrukturer hun og de uttalte visjonene er en del av. Dog hadde vi forventet mer fra Teater Manus styre enn de visjonene om teaterets videre vei som er presentert så langt. Vi kjenner ikke til detaljene i tilsettingsprosessen annet enn at det også var mange døve søkere med mye teatererfaring og høy kompetanse som ikke nådde opp. At Teater Manus styre både tilkjennegir en visjon der den utenforstående hørendes blikk får dominere, og tilsynelatende ikke har hatt en strategi for å sikre at teatret forblir under ledelse av en tegnspråklig teatersjef etter Mira Zuckermanns overgang til pensjonistenes rekker, gir grunn til å lure på hvordan Teater Manus samfunnsmandat blir ivaretatt.

Hilde Haualand, professor i tegnspråk og tolking, OsloMet – storbyuniversitetet
Joseph J. Murray, professor i Deaf Studies, Gallaudet University, USA

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER