Fra forestillingen Night Tripper. Foto: kompaniet

Del 2: Utforsker totalkoreografi

INTERVJU: – Det er ulike praksiser knyttet til de ulike kunstfeltene når det gjelder kritisk refleksjon, sier Ingri Fiksdal. I annen del av intervjuet snakker Venke Sortland med koreografen om hennes stipendiatprosjekt på Kunsthøgskolen i Oslo.

Ingri Fiksdal har de siste årene gjort seg stadig mer bemerket som koreograf innen det eksperimentelle dansekunstfeltet i Norge, gjennom forestillinger som blant annet ”Night Tripper” (2012) og ”Band” (2013).

I tillegg ble hun høsten 2013 tatt opp som stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo, i det nasjonale stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid. ”Hoods” er det første av tre prosjekter Fiksdal vil gjøre som stipendiat. Stipendiatprosjektet hennes bygger på prosessen hun har hatt fra og med forestillingen ”The Orchard Ballads” (2011). I prosjektet er utforskning av hvordan publikum best kan inkluderes i forestillingssituasjonen viktig:

Kunstnerisk arbeid som forskning
Prosjektet heter ”Koreografi som kollektiv og affektiv event”. For å utdype tittelen: Jeg definerer for det første forestillingen som en event. Dette er basert på en tanke om at hver enkelt visning av en forestilling blir forskjellig når man inkluderer publikum på en slik måte at hvem de er former det som skjer. Dette er jo selvfølgelig et spørsmål om definisjon – man kan også argumentere for at publikum er medvirkende i alle forestillinger.

I forhold til det kollektive er jeg interessert i å skape forestillingssituasjoner som også fungerer som sosiale situasjoner, hvor utøvere og publikum forenes. Jeg vil utforske hva slike situasjoner produserer. Hvordan jeg jobber med det kollektive, vil være ulikt fra prosjekt til prosjekt. I ”Hoods” handler det som sagt om at man ikke kan vite hvem som er hvem – utøvere eller publikum.

En affektiv vending i koreografien?
– Det affektive aspektet handler om hvordan vi kan snakke om et kunstnerisk arbeid som eksisterer utenfor rammer for representasjon og semantikk. I akademia hadde de på 90-tallet ”The affective turn” – et økt fokus på det sanselige kroppslige innenfor blant annet samfunnsvitenskaplige- og humanistiske fag. Innen såkalt affektteori har en problemstilling vært hvordan man kan bruke språket til å snakke om disse utenomspråklige fenomenene. Jeg vil se om det er mulig å bruke noen strategier fra affektteori for å snakke om det koreografiske.

– Jeg har også vært interessert i å snakke om affekt som en virkning av en forestilling, men jeg er nå usikker på i hvilken grad dette egentlig lar seg gjøre. Hos den kanadiske sosiologen og filosofen Brian Massumi defineres affekt som en endring i intensitet, fra en tilstand til en annen. Dette er jo noe som skjer med oss alle hele tiden, så hvordan skal man da kunne påstå at en forestilling skaper affekt? Det er ikke til å unngå at den gjør det, men om den gjør det i større eller mindre grad enn noen annet er vanskelig å påvise. Kanskje tittelen på prosjektet mitt slik viser seg å være litt dårlig, ler Fiksdal.

– Men innenfor ”artistic research” handler det ikke først og fremst om å gjennomføre det du sier du skal gjøre i prosjektbeskrivelsen, eller å gjøre det du har skrevet på en bra måte.  Det handler om å reflektere over spennet mellom det du sa du skulle gjøre, og det du fant ut mens du jobbet. Teoriene jeg har nevnt er heller ikke ment som legitimering av kunstprosjektene, men mer som inspirasjon i utforskningen.

 

Stipendiatprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid er et samarbeid mellom flere utdanningsinstitusjoner i Norge, koordinert av Kunsthøgskolen i Bergen. Andre dansekunstnere som er tatt opp ved programmet er Eva Cecilie Richardsen (opptak 2011). Programmet setter kunstnernes utøvelse i sentrum, og skiller seg slik fra lignende programmer. ”Artistc research” er et viktig begrep i denne sammenhengen.

Kan du si litt mer om begrepet ”artistic research”? Hvordan er debatten rundt begrepet introdusert for dere på stipendiatprogrammet?

– ”Artistic research” er jo et litt omstridt begrep. Bakgrunnen ligger delvis i Bologna-prosessen fra 1999, som er en avtale om å formalisere og samordne all utdannelse i Europa, for å gjøre det lettere å utveksle studenter og arbeidskraft mellom utdannelsesinstitusjonene. I forlengelse av dette var det innenfor kunstutdannelsene et spørsmål om ikke også deres studenter skulle kunne gå videre på et PhD.nivå. I den forbindelse sammenligner kunstutdannelsene seg med posisjonen den humanistiske tradisjonen hadde for 100 år siden, da den ble kritisert for ikke å være et fagfelt solid nok til å forske i. I Norge jobbes det mot å få godkjent en doktorgrad på egne kunstfaglige premisser, noe som etter min kunnskap er ganske enestående. Derfor fører ikke stipendiatprogrammet til en formell PhD grad enda. Jeg tror det kun er et spørsmål om tid før man får godkjent kunstnerisk arbeid og metoder som forskning.

– Det norske stipendiatprogrammet fokuserer først og fremst på det kunstneriske resultatet, som i mitt tilfelle er de tre forestillingsprosjektene jeg skal gjøre. I tillegg skal man levere en kritisk refleksjon knyttet til arbeidet, gjerne i skriftlig form. Men det er også stor åpenhet i programmet for å finne andre formater for kritisk refleksjon og dokumentasjon av/rundt det arbeidet du gjør. Programmet er også opptatt av hvordan man tilgjengeliggjør disse resultatene.

Hvordan tenker du begrepet om artistic research i forhold til ditt arbeid? Har det å bli introdusert til debatten rundt dette begrepet gjort noe med måten du jobber på og hva du tenker om det du gjør?

– Det er folk fra mange ulike kunsttradisjoner på stipendiatprogrammet; billedkunstnere, designere, utøvende musikere, komponister. I denne sammenhengen blir det tydelig at det er ulike praksiser knyttet til de ulike feltene når det gjelder kritisk refleksjon. I for eksempel billedkunst og koreografi er det implisitt at man driver med kritisk refleksjon når man jobber med et prosjekt. For min del har det altså handlet mer om å bli mer bevisst på å dokumentere prosesser som jeg allerede har, og sette tankene mine i sammenheng og perspektiv ved å lese meg opp på teori og historie rundt det jeg gjør.

Gir muligheter for utveksling
Hvordan støtter programmets organisering og struktur deg i ditt arbeid?

– Innenfor stipendiatstillingen har jeg bedre tid rundt hvert prosjekt enn jeg vanligvis har i en frilanstilværelse; til utforskningsarbeid, forprosjekter, delprosjekter og refleksjon. Å være en del av slikt rammeverk, som folk kjenner til, gjør det også lettere enn det er som privatperson å initiere samarbeid eller invitere folk man vil snakke med. Videre er det utviklende å være en del av kollegiet av stipendiater.


Les første del av intervjuet med Ingri Fiksdal her: http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/nyheter/?aid=4916

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER