Bilde: Buchty a loutcky

De ubekymrete figurspillerne best

Sokk is dead, skriver vår anmelder Sigurd Ziegler etter å ha
fulgt Fri Figur-festivalen i Oslo 9. til 13. mai.
Figurteatergruppene som etter hans mening lyktes best, var de som
forholdt seg mest ubekymret til bruken av sine virkemidler.

Festivalens navn: Fri figur 2007

Forestillinger: Oslo nye teater: Trollmannen
fra Oz
,

Kulturproduksjoner: inn i Peer Gynts
rike
,

Hordaland teater: Klovn utan sirkus,

BOA scenekunst: Busteper,

La Canela (Spania): La salida,

Buchty a loutky (Tsjekkia): Rocky IX,

Teater Joker: Trillefolket,

Musidra teater: Peter og ulven,

Hege Haagenrud produksjon:
Morgenfuglen,

Jazzfigurene: I tråd med musikken,

Teater Fusentast: Sand mellom tærne,

Baldrian og Musa dukketeater: Passe
hatt
.

Spillesteder: Oslo Nye Trikkestallen/Lilleborg
skole i Oslo

På programmet sto ti norskproduserte forestillinger, de fleste
allerede godt kjent, samt et tsjekkisk og et spansk gjestespill. Å
skulle oppsummere en hel festival i én anmeldelse er en utfordring,
og det sier seg selv at enkeltforestillingene ikke vil bli ytt full
rettferdighet. Figurteatermiljøet føler seg ofte oversett i media.
Mange i miljøet skylder på et statushierarki som utelukkende
definerer figurteater som barneteater, som fjas med en raggsokk på
hånden. Miljøet hevder at barnekunst systematisk blir nedvurdert og
forfordelt i medier og kampen om kulturmidlene. Ironisk nok var
hovedvekten av forestillingene på Fri Figur rettet mot barn, men
det er selvsagt ikke noe ved figurteateret som sådan som begrenser
det til barneteater.

Hvorfor figur?

Hvis man skulle tillate seg å bli litt kunstteoretisk (og
polemisk) kan man spørre seg: hvorfor gå omveien om en figur for å
formidle noe scenisk? Et mulig svar er at en dukke eller figur gjør
det mulig å stilisere karakteren på scenen. Figurspill gir andre
visuelle muligheter, flere bevegelsesmuligheter, mer
ekspressivitet. En mer kvalitativ forskjell fra skuespillerteater
kan man finne i bruddet mellom figurspiller og figur, mellom
spiller og karakter. Den brechtianske fremmedgjørende skuespilleren
påpeker også denne distansen, men med figurteater blir bruddet
endelig og uttrykt i rommet. I tråd med bevisstheten rundt
skuespilleren som romlig og billedlig element, som har preget
teatret siden 1900-talls-avantgarden, burde figurspill i dag by på
rike muligheter for å viske ut grenser mellom teater og
billedkunst. For eksempel.

Ubrukte muligheter

Tilbake til helgens festival: Et av hovedinntrykkene var at
flere forestillinger ikke utnyttet sine muligheter. I tillegg til
et ujevnt manus blir Hordaland teaters Klovn utan sirkus
begrenset av en litt påklistret og uttrykksløs figurbruk, særlig i
kontrast til Ljudmil Nikolovs eminente klovning.

Forsøk på å inkludere publikum blir i flere
forestillinger mer en pliktøvelse, som i Oslo nye teaters
Trollmannen fra Oz, eller Musidras versjon av Prokofievs
Peter og Ulven. Vi føler oss ikke helt inkludert når
“bruddene” i spillet så åpenbart er et spill, og egentlig ikke noen
invitasjon i det hele tatt.

Selvsagt skal det ikke være noe krav om å finne
opp kruttet hver gang; det er positivt når Trillefolket er
insisterende og presist tro mot sitt eget fiksjonsunivers. Den har
ingen virkemiddelbruk som er vesensforskjellig fra f.eks. Peter
og ulven
, men er så lettbent naivistisk at man må la seg
sjarmere.

Sokk is dead

Forestillingen som tilsynelatende har som mål å vise fram
figurspillets muligheter, Jazzfigurenes I tråd med musikken,
peker også på egne begrensninger. Idéen med å la dukkespillet møte
jazzen er spennende, men improvisasjon og samhandling mellom de to
uttrykkene uteblir. Den imponerende presise dukkeføringen blir
dessverre ikke noe mer enn nettopp det.

Ironisk nok er det tsjekkiske Buchty a loutkys
dødserklæring over figurteateret, Rocky IX, som åpner øynene
for mulighetene. Med en nøye gjennomført uvørenhet i alle
forestillingselementer parodierer Buchty a loutky sitt eget uttrykk
og egen håndverkstradisjon i thrash-parafraseringen av
Rocky-filmene. Til stor forargelse i dukketeater-nasjonen Tsjekkia
(ifølge festivalprogrammet) spiller de med alt fra marionetter og
gammelt leketøy, til kjøttdeig, stråler med “urin” og
garderobeskap. Rammen er to dukketeatertitteskap av typen man
gjerne forbinder med hånddukke-slapstick. Deilig fandenivoldsk.
Sokk is dead. Eller tvert imot fylles den av faen til den
rakner.

Skapervilje

En annen vellykket integrering av figurer, animasjon og andre
visuelle elementer får vi servert i den befriende burleske
Busteper av BOA scenekunst, en gruppe som vanligvis ikke
jobber innenfor en figurteatertradisjon. Morgenfuglen
demonstrerer at det er mulig å lage formmessig spennende
forestillinger også for de minste. Med historien om den slemme
søsteren med det enorme dyretekket, som den snille søsteren
mangler, tør Hege Haagenrud Produksjoner male i andre nyanser enn
svart og hvitt. Teater Fusentast presenterte kanskje den mest
eksentriske figurbruken, i Sand mellom tærne tyter
papirdukker og historier ut av alle skuffer og sprekker i et Reodor
Felgen-aktig raritetskabinett. Historien om en jødisk familie i
Nederland under krigen blir ble belønnet med Birgit Strøms minnepris.

Stor skapervilje, utrettelig arbeid og turnering
ligger bak dette brede tilbudet av figurteater. De gruppene som
lyktes best, var de som forholdt seg mest ubekymret til bruken av
sine virkemidler, mens de mer trauste forestillingene liksom ikke
tok helt av.

Sigurd Ziegler er 23 år gammel, har studert teatervitenskap ved
Universitetet i Oslo, og er nå bachelorstudent i sosiologi. Han er
interessert i scenekunst i bred forstand, både fra et teoretisk og
et praktisk ståsted.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER