Trond-Ove Skrødal (James Tyrone sr.). Foto: Bengt Wanselius. Scenografi og kostymer Nia Damerell, Lysdesign Eivind Myren

De gamle er eldst

Flere fikse grep til tross, det er skuespillerne som bærer Trøndelag Teaters oppsetning av Eugene O’Neills klassiker Lang dags ferd mot natt.

Den amerikanske dramatikeren Eugene O’Neills selvutleverende familiedrama Lang dags ferd mot natt ble skrevet mellom 1941 og -42, men satt opp for scene først etter hans død i 1953. I dag anses det dystre skuespillet for å være en tungvekter blant amerikansk dramatikk fra nittenhundretallet. Her hjemme turnerte Riksteateret med forestillingen i 2010, og den ble senere vist som en tv-produksjon på NRK. Det er altså mye som står på spill, men også gode forutsetninger, når Trøndelag Teater med husregissør Johannes Holmen Dahl nå setter det opp. Det er blitt en solid og flinkt utført forestilling som likevel har litt å gå på før den virkelig rammer med hele sitt destruktive potensial.

Glitrende skuespillerduo
Det som utvilsomt gjør størst inntrykk i denne oppsetningen er skuespillernes innsats, og da spesielt kraftoppvisningen til de to ringrevene Hildegunn Eggen og Trond-Ove Skrødal. Det er fornøyelig å se Eggen som morfinavhengige Mary Cavan Tyrone i samspill med Skrødal som den drikkfeldige og gniene ektemannen James Tyrone. Begge skuespillerne kan vise til lang fartstid ved Trøndelag Teater, og prestasjonene deres bærer preg av mangeårig erfaring. Det er opplagt at disse to bør få bryne seg mot hverandre i et kammerspill som dette, samtidig som det er en glede å bevitne. Eggen har de siste årene figurert i flere lignende kvinneroller, som den dysfunksjonelle moren i Begynnelser (skrevet av Carl Frode Tiller) og forsmådd gardsfrue i Olav Duuns Medmenneske begge ved Trøndelag Teater. Med Mary i Lang dags ferd mot natt, er det som om Eggen på alvor har kommet under huden på den stakkarslige kvinnen som slites i hjel mellom relasjonene hun er fanget i: Kompromissløs morskjærlighet på den ene siden og kontrollerende patriarkalske familiestrukturer på den andre.

Rendyrking av teksten
Holmen Dahl presenterer en teksttro forestilling hvor narrativet formidles så godt som utelukkende gjennom dialog. Det er som om replikkene er ping pong-baller som rikosjetterer gjennom scenerommet og endrer karakter fra forsøk på ømhet til bitter sarkasme for hver nye retning de tar. Som vitner til karakterenes beskyldninger, betroelser og bønner, mottar publikum stadig flere puslespillbiter som bidrar til å danne et helhetlig bilde av familiedramaet som utspiller seg mellom foreldrene og deres to sønner. Fremhevingen av teksten legger til rette for noen virkelig fine sekvenser hvor det kjennes som om vi dykker dypt ned i menneskepsyken. Likevel, selv om O’Neills manus (oversatt av Bjørn Alex Herrman) stort sett består av solide partier som altså formidles med overbevisning og nerve, så drukner enkelte scener i munnhuggeri som gjør det vanskelig å bli ordentlig investert i karakterene. Særlig et parti tidlig i forestillingen preges av konflikter som åpenbart betyr mye for de involverte, men som mister slagkraft i møte med meg som publikummer fordi jeg ikke er blitt kjent med handling og aktører ennå. Sannsynligvis ville det vært mulig å stramme inn og kutte bort unødvendige partier, spesielt siden forestillingen varer i over tre timer, og likevel ivareta publikums opplevelse av en så altfor lang og emosjonelt uttværende dag.

Muligens kunne forestillingen i tillegg hatt godt av noen flere strenger å spille på enn det som gjøres tilgjengelig gjennom rendyrkingen av det dialogbaserte. Scenografien ved Nia Damerell skaper et nedstrippet uttrykk som i grunn gjør at teksten opphøyes ytterligere. Scenerommet er tomt og svart, bortsett fra en mengde tynne, blekrosa papirbiter som kommer dalende som konfetti fra oven. Dette fortsetter teaterforestillingen gjennom, til et tykt lag med skjøre papirblad dekker scenegulvet. I utgangspunktet liker jeg ideen; gjennom dette grepet har Damerell greid å skape et uttrykk som er sobert, nedtonet og allsidig, samtidig som det har en minneverdig, monumental kvalitet. Kanskje på grunn av skuespillets lengde, vil likevel den umiddelbare wow-faktoren etter hvert svinne hen, og jeg blir noe likegyldig til de flagrende rosebladene som i tide og utide lander på skuespillernes skuldre.

Lange avstander
Jeg er også usikker på om Hovedscenen er riktig plass for et kammerspill som dette. Den store scenen og det brede publikumsamfiet, med over 500 plasser, skaper en distanse mellom publikum og forestillingens handling. Igjen er dette i utgangspunktet flinkt tenkt, for den fysiske avstanden både mellom skuespillerne og mellom publikum og scene speiler relasjonene hos skuespillets karakterer. Likevel bidrar avstandene til at skuespillet, og den noen ganger høylytte replikkutvekslingen, innimellom får et noe kunstig preg. Med det som i utgangspunktet er såpass gode skuespillerprestasjoner, i en forestilling som lener seg så tungt på dialog, så tror jeg noe så enkelt som å sitte på kloss hold av det som utspiller seg på scenen ville gjort det lettere å virkelig la seg gripe av handlingen. Lang dags ferd mot natt på Trøndelag Teater er nære på å innfri helt, men det er som om målstreken konstant er litt for langt unna rekkevidde.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER