David Hasselhoff og historien som farse

I november ble det markert at det var 30 år siden Berlinmuren falt og folk strømmet ut i gatene. På nyttårsaften er det 30 år siden iscenesettelsen av det samme.

Når vi nå nærmer oss slutten på 2019, har vi vært gjennom en novembermåned der 30-årsjubileet for Berlinmurens fall ble markert. Iscenesettelsen av revolusjonen markerer først 30 år på nyttårsaften. Da stod den amerikanske artisten David Hasselhoff på toppen av Berlinmuren og fremførte sin sang Looking for freedom, en sang som på det tidspunktet var en stor slager i Tyskland.

I videoen ser vi Hasselhoff stå ved Berlinmuren ved Branderburger Tor midt i Berlin. Han står på et podium som er heist opp sånn at han står i høyde med muren. Oppå muren og nedenfor på begge sider står det mengder av mennesker. Han er kledd i skinnjakke og et skjerf som skal se ut som et klaviatur. Som videoen viser, er det tydelig at opptredenen på muren også er en såkalt media event. Like viktig som å nå de menneskene som har møtt opp for å se ham spille live, er alle dem som ser dette på tv. Hasselhoff spiller også tydelig for kamera. Han gjør grimaser mens programlederen snakker, og underbygger feststemningen som lages rundt ham. Skinnjakken hans har lysstjerner som kan blinke. Man kan se at han styrer litt med å slå den på, men han forsøker også å få det til å virke selvsagt. Så begynner han å synge, mens de lysende stjernene på den sorte skinnjakken blinker.

Looking for freedom er ikke en veldig spennende låt. Frihetsbegrepet Hasselhoff synger om er kanskje ikke helt det samme som man så for seg i DDR. Samtidig spiller ikke akkurat det så veldig stor rolle. Det er forbrødringen som står i fokus. Forbrødringen mellom de to tilfeldig delte tyske landene, og mellom øst og vest i en større europeisk sammenheng. At Hasselhoff også fremstår som kulminasjonen av vestlige dekadanse og kapitalistisk frihetstrang, gjør ikke følelsen av forbrødring noe dårligere. Tvert i mot.

Handlinger utført to ganger
Den amerikanske performanceteoretikeren Richard Schechner skriver i artikkelen ”Restoration of behavior” at alt teater er ”twice behaved behavior”.[1] I en teaterforestilling spilles det alltid på samme måte som kvelden i forveien eller på prøver. I ritualer etterligner man tradisjonen og måten ritualene tidligere er blitt utført. De performative handlingene forholder seg alltid til allerede utførte handlinger. De refererer til dem eller inkorporerer dem i det nåværende uttrykket. I artikkelen ”The Street is the Stage”, i boken The Future of Ritual, skriver Schechner at revolusjoner i sine innledende faser er karnevaleske.[2] Hierarkier snus på hodet, hverdagens regler opphører, og fest og grenseoverskridelse preger det midlertidige livet. Revolusjonene tar imidlertid slutt. Enten blir de slått ned på av myndighetene, og man går tilbake til det systemet som ble forsøkt avskaffet, eller det innsettes et nytt system.

Det er på sett og vis en motsetning i det at revolusjoner kan ses som grunnleggende performative samtidig som det performative er basert på gjentakelse. Kanskje er det derfor jeg fascineres av kraften i den iscenesatte revolusjonen, den som gjentar og feirer revolusjonens ånd, men som allikevel har noe strukturelt ved seg.

Et av de mest kjente eksemplene er den russiske regissøren Nikolaj Evreinovs iscenesettelse av Stormen på Vinterpalasset på treårsdagen for den russiske revolusjonen i november 1920. Med mer enn 100 000 aktører iscenesatte Evreinov oktoberrevolusjonen. I den faktiske revolusjonen hadde det ikke deltatt så veldig mange, men i en kombinasjon av historiske hendelser og karnevalesk innstilling var det som om Evreinov skapte den revolusjonen de skulle ønske hadde funnet sted. Det var akrobater, dansere og musikere. To scener delte den store plassen foran Vinterpalasset i byen som da het Petrograd, og som etter å ha hett Leningrad en stund, fikk tilbake navnet St. Petersburg etter Sovjetunionens fall.

Du og jeg på Brandenburger Tor
Når en performativ hendelse finner sted i et ikke-teatralt rom, endres rommet den finner sted i. Noen ganger midlertidig, andre ganger permanent. I ”The Street is the Stage” skriver Schechner om niende november 1989 i Berlin. I flere dager hadde grensene gradvis blitt åpnet, og det store antallet mennesker som reiste fra DDR gjorde at de østtyske myndighetene til slutt selv åpnet grensen til Vest-Tyskland. Utover kvelden niende november kom flere og flere mennesker ut i gatene. Det som før hadde vært et symbol på adskillelsen, og et sterkt monument for å forhindre grensepassering fikk plutselig en helt annen betydning.[3] Berlinmuren, som tidligere hadde vært et symbol på noe fryktet, ble en arena for dans, lek og fest, og, skriver Schechner, muren var ikke like interessant overalt. Det var nettopp ved Brandenburger Tor, der den symbolske betydningen var størst, at de revolusjonære festlighetene fant sted.

Endringene som skjedde i Tyskland i 1989 var ikke bare et resultat av spontant folkelig opprør, men de hang sammen med global politikk, vesttyske ønsker og at østtyske myndigheter ikke stoppet det. Samtidig var de folkelige festlighetene det som endret stedet og gjorde det til et symbol på enhet og forbrødring i tillegg til et symbol på adskillelse. På den amerikanske tv-kanalen NBC ble dekningen av niende november 1989 kalt Freedom Night, og da David Hasselhoff opptrådte på muren knappe to måneder senere med et lignende budskap, var stedet allerede endret. Hasselhoff fikk muligheten til å stadfeste forvandlingen. Han tok den festen som oppstod tilsynelatende og følelsesmessig spontant i november, og dro den enda lengre. Der Brandenburger Tor og muren i november fremdeles hadde en tydelig tilknytning til årsakene til at den var satt opp, gjorde den gradvise forvandlingen av stedet at Hasselhoff kunne ta i bruk stedets nye symbolske betydning i sin opptreden.

Først som tragedie, så som farse.
I 1869 skrev Karl Marx i Louis Bonapartes attende brumaire om Napoleon Bonaparte og regimet til hans nevø Napoleon III. Det er i denne forbindelse han skriver at historien gjentar seg, først som tragedie og så som farse.[4] Kanskje skal vi heller si at historiens gjentakelse er performativ og teatral. Der revolusjonens performativitet er preget av en inderlighet og seriøsitet i sin lek, er iscenesettelsen av den symbolsk, selvrefererende, ivrig og med en selvpåført tyngde. Iscenesettelsen av de historiske begivenhetene har noe etterpåklokt ved seg, men handler fremdeles om hvordan man vil at historien skal huskes.

Passende nok var David Hasselhoff tilbake i Berlin i november 2019 der han holdt en konsert i forbindelse med jubileet. I en reportasje i The Guardian står det om hvordan han fremdeles uttaler seg om ting knyttet til Berlinmuren og et forent Tyskland. Journalisten prøver å finne ut av om folk i Tyskland tar ham seriøst eller ikke, og finner ambivalente svar. Hasselhoff gjør sitt beste for å la historien ta plass på scenen. I videoen av fremføringen av Looking for Freedom fra konserten i 2019 står han på et lignende podium. Han er kledd i en skinnjakke som ikke blinker, men som har den tyske riksørnen på ryggen, et symbol på et forent Tyskland. Klaviaturskjerfet er på plass, og på bakveggen ser vi bilder fra 1989 mens fyrverkeri illuderes. Det er restored behavior. Det er performance basert på performance basert på performance. Samtidig er det et pek bakover i tid og en inngang til historien, gleden og optimismen, og det blir litt mer farseaktig for hver gang. Vi skal ikke kimse av farsen. Gjennom det performative gis de historiske hendelsene betydning. Å gjøre steder og hendelser til symboler er ren ideologisk praksis, men skaper også det lyset vi ser historien i. Hvis vi forstår iscenesettelsene forstår vi kanskje også historien. Så når klokken nærmer seg 12 på nyttårsaften, send en tanke til Hasselhoff og det tyske folk.

Noter
[1] ”Restoration of Behavior” i Between Theatre and Anthropology. Philadelphia: University of Pennsylvania Press, 1985,  s. 36
[2] ”The Street is the Stage” i The Future of Ritual. New York: Routledge, 1993, s. 47
[3] Ibid. s. 69
[4] https://www.marxists.org/archive/marx/works/1852/18th-brumaire/ch01.htm

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER