S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Anette Therese Pettersen – 25. august 2014

(Danse)scenetekst


Publisert
25. august 2014
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Nyheter

Ravnedans kaller seg Sør-Norges første dansefestival og ble i år arrangert for femte gang i Ravnedalen utenfor Kristiansand.

Bak festivalen står dansekunstnerne Irene Theisen, Julie Rasmussen, Tone Martine Kittelsen og Maren Fidje Bjørneseth. Sara Kaurin Jonassen har vært trainee og produsent i 2014. www.ravnedans.com

Danser og koreograf Janne-Camilla Lyster tiltrer som kunststipendiat ved KHiO denne høsten. www.jannecamillalyster.no


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/dansescenetekst/
Facebook

Tittelbilde fra J-C Lysters diktsamling Vi forlot den stille skogen. Tiden forlag 2013

DANS, NOTASJON OG TEKST: Hvordan brukes språk og notasjon i utviklingen av samtidsdans? Under festivalen Ravnedans i Kristiansand i slutten av juli holdt danser og koreograf Janne-Camilla Lyster seminar om temaet. Anette Therese Pettersen var der.

Tradisjonen med notasjon – nedskriving av dansebevegelser – oppstod i Frankrike i barokken. Ordet notasjon viser til en bestemt type tegn som benyttes for å beskrive bevegelser (ikke ulikt noter eller bokstaver), mens betegnelsen ’score’ (eller partitur på norsk) brukes om helheten. I barokken bestod notasjonen av nedtegnelser av fottrinn, tilknyttet noteapparatet til musikkstykker – og armbevegelsene var så strengt knyttet til fotbevegelsene at man antok at kunnskapen om førstnevnte lå nedfelt i notasjonen til sistnevnte. Senere ble dette selvsagt et problem i det kunnskapen om disse sammenhengene forsvant.

Pierre Beauchamp fant opp det første notasjonssystemet for dans i 1680-årene, og dette systemet ble brukt til å dokumentere dans gjennom barokken. Først på 1970-tallet ble praksisen gjenopptatt for fullt, blant annet med forsøk på å gjenskape barokk dans. I et to timer langt seminar gikk Lyster gjennom notasjonens historikk og tradisjoner. Hun skiller mellom to hovedtyper: notasjon som handler om å konservere og dokumentere, og scores bestående av tegninger eller språk som er mer eller mindre detaljert – men hvor muligheten til å videreutvikle er større.

De to mest anvendte notasjonsystemene i dag er systemene til Benesh (klassisk dans, utviklet av Rudolf Benesh) og Laban (’all bevegelse’, utviklet av Rudolf Laban). Begge er avanserte system, men lite anvendt blant dansere og koreografer i dag.

Scenetekst Lysters seminar tok hovedsakelig for seg notasjon som en dokumentasjonsform med potensial til å generere nye uttrykk, gjennom både tekst, tall, tegn, tegninger etc. Hovedvekten ligger likevel på å bruke tekst som partitur, og Lyster åpnet for å kalle dette ’scenetekst’. Hun er ikke alene om å skrive danseteksten inn i et større scenetekstlandskap – blant annet har Dramatikkens hus siden etableringen i 2010 inkludert dans i husets program. Deres åpningsforestilling, Henvendelser, bestod av elleve sekvenser som representerte både teater, dans, musikk og performance.

Dramatikkens hus skal være et ”nasjonalt kompetanse- og utviklingssenter for ny dramatikk og scenetekst” . Hva som legges i begrepet ’scenetekst’ utdypes ikke nærmere i stiftelsens vedtekter, men det beror muligens på et ønske om å holde sjangeren åpen.

Uten å gli ut i et altfor langt sidespor her, så er muligens skillene mellom scenetekster for teatret og dansen mindre enn Lyster presenterte dem som i sitt seminar. Det opprinnelige notasjonssystemet for dans bestod av tegn som var knyttet til et notesystem: dansetrinn til et musikkstykke. Senere ble muligheten til å generere uttrykk vektlagt, og notasjonen av dans ble utvidet med tekst, tall, tegn, tegninger etc. Kanskje kan vi si at det handler delvis om stil, og delvis om åpenhet.

I teatret er de detaljerte sceneanvisningene til Henrik Ibsen velkjente, likeså er Samuel Becketts strenge kontroll over sine skuespill – selv fra graven. I det allmennkjente norske dramatikklandskapet representerer Jon Fosse en mer åpen tekststil. Og basert på lesningen av de 67 manusene som utgjorde nominasjonsgrunnlaget for årets nasjonale Ibsenpris, så vil jeg si at norsk samtidsdramatikk anno 2014 består av svært ulike tilnærminger til sjangeren. Lysters egen scenetekst er utgitt som diktsamling, og føyer seg slik inn i en dramatisk mangfoldig tradisjon.

Eierskap gjennom tolkning Enkelte koreografiske partitur tillater at danserens egen tolking av materialet kommer til syne. Lyster brukte koreografen Deborah Hays Dynamic som eksempel på et partitur som gir danseren friheter til å tolke inn sitt eget materiale. Dynamic er en tekst på 21 sider, og utøverne av teksten velges av Hay. Tjue dansere fra ulike steder i verden samles i residens hos Hay i tolv dager, hvor de drilles av Hay i partituret. De må så øve på/tolke verket hver dag i ni måneder, og vil etter ni måneder være eiere av det fremførte verket. Flere av instruksene i teksten er mer eller mindre umulige å gjennomføre, og estetikken handler mer om forsøket. Selv om Hay jobber gjennom tekst og i liten grad instruerer danserne direkte, blir hun slik en lett gjenkjennelig koreograf. Lyster har selv fremført sin versjon av Dynamic, parallelt med danser Gry Bech-Hansens versjon, på Operaens Scene 2 tidligere i år.

Eierskap innenfor dans og danserens manglende eierskap over egne bevegelser var for øvrig også tema hos danser og koreograf Anne-Linn Akselsen under Seminarium#2 på KHiO tidligere i år. Tradisjonelt har ikke dansere opphavsrett til bevegelsesmateriale de har danset hvis dette er skapt av en koreograf – til tross for at mange ofte deltar i utviklingsprosessen. Ser vi til teatret, har dramatikeren tilsvarende rettigheter til sin tekst – mens regissør og skuespillere står mer eller mindre fritt til å tolke den.

Lysters egne scenetekster er mer åpne enn Hays format, og der Hay henvender seg til utøveren, henvender Lysters tekster seg mer til en koreograf eller vedkommende som er ansvarlig for sceneprosjektet. Høsten 2013 viste Dramatikkens hus ulike tolkninger av Lysters tekster, og under seminaret viste Lyster to utdrag fra sin tekst Vi forlot den stille skogen: sin egen iscenesettelse og regissør Jonas Corell Petersens versjon. Selv om det visuelle uttrykket og tolkingene var svært ulike, kommenterte Lyster at tempoet likevel var lett gjenkjennelig.

Fra dansekunstner Steffi Lunds tolkning av Lysters tekst, Dramatikkens hus 2013. Foto: Morten Kippe

Lyster ser arbeidet med notasjon som en oversettelsesprosess hvor et betydningsmateriale skal oversettes til et romlig og fysisk språk. Det finnes selvsagt ulike måter å oversette på – deriblant med illustrasjon, som også kan abstraheres.

Språkets rolle i den skapende prosessen Lyster dokumenterer arbeidet sitt ikke bare gjennom videoopptak, men også gjennom tekst som kan danne grunnlag for videre diskusjoner. Språket fungerer som et viktig verktøy i selve arbeidsprosessen, og ikke minst gjør språket seg gjeldende i omtalen av et verktøy. Eksempelvis vil måten man velger å presentere en forestilling i programmet være med på å stille inn persepsjonen hos tilskueren.

Mens man arbeider finner man også fester i språket – og Lyster viste til et eksempel fra en forestillingsprosess med koreografen Cecilia Roos, hvor de involvertes omtale av en scene som ’Linus på linjen’ (det svenske navnet for tegneseriefiguren Streken, red.anm.) endte opp med å gi scenen et uønsket komisk preg. Språket fungerer slik som holdepunkt for tanken, mener Lyster. Den utgjør fininnstillingen av bevisstheten hos utøveren – så vel som hos publikum.

Språket blir en tydeliggjøring av en tanke: en samling og et objektiv (for å følge i Lysters tankebaner). Men kanskje er det også slik den franske forfatteren Marguerite Duras skriver i sitt essay om nettopp å skrive – at alt egentlig er skrift?

Alt rundt oss skriver, det er den innsikten man må komme frem til, alt skriver, fluen også, den skriver, på veggene, den har skrevet mye i lyset fra den store stuen, lyset som kastes tilbake fra dammen. Det kunne fylt en hel side, det fluen har skrevet. Altså er den en skrift i seg selv. I det øyeblikk den kan bli det, er den allerede skrift. En dag i løpet av de kommende århundrer leser man kanskje denne skriften, den vil bli tydet og oversatt. Og et uleselig, grenseløst dikt vil bre seg ut på himmelen.

Hvis vi følger tanken til Duras her, legger altså partituret et lignende fundament: det skrives, og skal så bli tydet og oversatt til en romlig og fysisk dimensjon. Men dans/bevegelse er også slik en form for skrift. Notasjonen kan gjerne også være nedskriving av noe som først eksisterer romlig – og slik oversettes ulike typer skrift fram og tilbake, mellom papiret og det romlige. Framfor å si at noe levende fanges i skrift, kan vi heller se det som en oversettelse fra én form til en annen, eller mellom ulike språk. Utforsking av notasjon utgjør således muligheter for koreografer og dansere til å arbeide på andre måter. Danseren kan arbeide alene med et partitur – akkurat som koreografen kan arbeide alene med utarbeidelsen av det. I et kunstfelt som preges av kollektivt arbeid åpner dette for flere arbeidsmodeller, samt gjør sjangerskillene mindre tydelige. Det blir interessant å se hvilke retninger Lysters arbeid vil ta i løpet av stipendiatperioden.

Les også Venke Sortlands intervju med Janne-Camilla Lyster, i forbindelse med visningen på Dramatikkens hus i 2013: Koreografisk poesi (Scenekunst.no 17.10.13)


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no