Impure Company: Once upon a time country. Høstutstillingen, Kunstnernes hus 2013

Dansesamtaler for framtiden

SEMINAR: Samtaler om produksjonsforhold i dansefeltet er nødvendig og etterlengtet, men diskusjonen krever større åpenhet og mer profesjonell ledelse, skriver Sidsel Pape fra seminar på KhiO.

Fredag 28. mars var det tid for det fjerde seminaret i rekken Koreografer for fremtiden ved mastergradsstudiet i koreografi på Kunsthøgskolen i Oslo. Initiativet kommer fra professor i koreografi, Anne Grete Eriksen. Det aktuelle seminaret var planlagt og ledet av koreografistudentene Heidi Jessen, Anne Kathrine Fallmyr og Solveig Styve Holte. I den anledning ble initiativet døpt om til Koreografi for fremtiden.

Ønsket til koreografistudentene var å belyse hvordan et kunstnerisk prosjekt er satt sammen av en praktisk organisering og hvilke konsekvenser dette gir for kunsten. Spørsmålet ble verken eksplisitt spurt eller besvart. For å drøfte temaet Koreografi og produksjon hadde studentene invitert innlederne Per-Gunnar Eeg-Tverbakk og koreografene Hooman Sharifi og Henriette Pedersen med produsentene Ida Gudbrandsen og Morten Kippe.

Kurator, vennlig kritiker
Eeg-Tverbakk var først ut og tok for seg kuratorrollen ikke helt ulik den såkalte produksjonsdramaturgen i scenekunst. Med sin bakgrunn fra billedkunst beskrev han frilans kuratorrollen som den som håndterer spørsmål om det etterliv kunst skal ha. Han foreslo at tilblivelsesprosesser i kunst kan bestå av en reise fra idé via bearbeidelse og modning til produksjon, utstilling eller annen presentasjonsramme for ferdig verk.

– En slik kurator er som en vennlig innstilt kritiker og assistent, men ikke selv en kunstner, sa Eeg-Tverbakk. Selv om det er uklart hvor grensen går mellom produksjon og kuratering, så er en kurator en slags produsent som kan pushe kunsten mer enn kunstneren kan, dog med særlig sensitivitet og stor ydmykhet. Forholdet kunstner/kurator foreslo Eeg-Tverbakk lik en profesjonell relasjon basert på gjensidig tillit og felles entusiasme for kunstutvikling.

Lik en produksjonsdramaturg
Eeg-Tverbakk har skrevet om kuratorrollen i stipendiatprosjektet sitt ved KhiO som han leverte i 2012. Han understreket behovet for å presse fram tekst om denne rollen fordi dens kunnskap gjerne er taus. Samtidig er behovet for synliggjøre rollen stort da den er gjenstand for etterspørsel, kjøp og salg. Funksjonen må dessuten beskrives for en større offentlighet som ikke har forutsetninger for å forstå hva slikt arbeid går ut på, sa Eeg-Tverbakk.

Den til forveksling like funksjonen produksjonsdramaturg, ofte brukt i fri scenekunst, er inngående beskrevet av Cathy Turner og Synne K. Behrndt, i deres bok Dramaturgy and Performance fra 2008. Dramaturgi er et usynlig arbeid, skriver forfatterne, tilsvarende det Eeg-Tverbakk bekreftet. Rollen er dobbel, med både teoretisk og praktisk oversikt og innsikt. Dramaturgen kan både ha kunstnerisk medvirkning og være et ytre øye, tett på og langt fra kunstutviklingen på en gang, skriver Turner og Behrndt.

Meningsutveksling
Etter Eeg-Tverbakk fulgte koreograf Sharifi med produsent Gudbrandsen og deretter koreograf Pedersen med produsent Kippe. Produsentene snakket i sine innledninger mer om dobbeltroller og rollebytter som produsent/utøver, enn om grenseoppganger i arbeidet som produsent/kurator, eventuelt produsent/dramaturg. Meningsutvekslingen som fulgte hadde med fordel vært ledet av en mer erfaren moderator.

Gudbrandsen arbeidet som produsent for Impure Comany før hun ble utøver i kompaniet for to år siden. Kippe er produsent for og ble dessuten utøver i Pedersens siste produksjon med Nartmannstiftelsen. Kippe snakket mer generelt om sitt arbeid som produsent og nevnte ingen produksjonsdramaturgiske oppgaver som sine.

Hvordan og hvorvidt disse to koreografene benytter seg av dramaturger, ble ikke nevnt i denne sammenhengen.

Dobbeltrollebytte
Veksling mellom roller som produsent og utøver, sier noe om organisasjonsstrukturene som koreografene Pedersen og Sharifi praktiserer innenfor. Alle i produksjonsteamet, også koreografene, kan gå ut og inn av forskjellige roller, både i Impure Company og Nartmannstiftelsen. Strukturene tillater mye fleksibilitet som igjen krever stor trygghet samt konfliktløsingsstrategier. Om noen andre enn koreografen har forsøkt å ta rollen som koreograf eller stjele koreografier med seg til egne produksjoner, ble ikke besvart.

Pedersen kalte seg kunstner og den som signerer verkene, men sa samtidig at hun er helt avhengig av andre medvirkende. Hun ser seg selv og Kippe som tilretteleggere for kaos, et lenge og velforberedt løsslipp som må til for å skape en forestilling. Antakelig er det da de medvirkende kunstnerne som slippes løs, uten at det ble klart om noen har oversikt over prosessen. At latteren sitter løst, viste Pedersen med all tydelighet.

Samtale og forpliktelse
Sharifi, som nå skal overlate danserne og Impure Company til seg selv og bli kunstnerisk leder for Carte Blanche, kalte sin struktur "et diktatur som flates ut under hver produksjon". Antakelig er da Sharifi selvutnevnt diktator og utflatingen er av organisasjonsstrukturen og ikke av kunsten, får vi håpe.

Nøkkelord i Impure Companys organisering er samtale og forpliktelse. Sharifi forplikter seg overfor en gjeng med dansere som igjen forplikter seg til å delta i produksjonene i en periode. Danserne er selvstendig kunstnere i kompaniet og i produksjonene, som i stor grad arbeides fram ved hjelp av samtaler om uoverensstemmelsene som oppstår.

For sent på scenen
– Det er ingen grunn til å utføre det man tror at Hooman ønsker seg, sa Gudbrandsen. Danserne forventes å gjøre prosjektene interessante for seg selv i den tiden de har forpliktet seg til kompaniet. Diktatorkoreografen krever selvstendighet innenfor kunstprosjektet og kompaniet, en selvmotsigelse som sikkert fremkaller konflikt. Skriking ble nevnt som strategi og man aner at det slamres en del i dører i prosessen.

Men de kunstneriske konsekvensene av produksjonsforholdene i Impure Company var det vanskeligere å få noen til å si noe om. Tidspress forsinker ofte tidspunktet der koreografen trer inn i forestillingen. – Ofte vel sent, syntes Gudbrandsen. Her ligger det noe uforløst som Impure Company er i dialog om, innrømmet Sharifi. Det blir nok nødvendig når sjefen blir enda mer opptatt med Carte Blanche i Bergen til høsten.

Hvordan et kunstnerisk prosjekt er satt sammen av en praktisk organisering og hvilke konsekvenser dette gir for kunsten, ble i liten grad diskutert under Koreografi for fremtiden. Derimot kom det opp en mengde andre problemstillinger som kan fylle seminarrekken med innhold i flere år framover.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER