A collection of Short Stories Foto: Thor Brødreskift/NCB

Dansernes dans

KRITIKK: Mens det tidligere var essensielt hvilken koreograf som ledet ensemblet inn i en ny retning, og slik gav verket og ensemblet en foreløpig signatur, er det nå danserne selv som er signaturen. Monica Emilie Herstad har sett jubileumsutstillingen A Collection of Short Stories, koreografert av Ina Christel Johannessen.

På flyeren til forestillingen A Collection of Short Stories finner vi kun kompaniet og koreografens navn, men her skulle danserne navn også stått nevnt. Det er fordi jubileumskoreografien til Ina Christel Johannessen tydeliggjør at Carte Blanche kanskje mest av alt er et dansernes kompani, mer enn den innovative koreografiens. Det er like mye danserne som er skaperne av verkets umiddelbare verdi og nærhet til publikum. Med sin kompetanse er de definitivt verdt å markedsføre, Carte Blanche er tross alt regnet som et av Nordens fremste statlige dansekompani.

Internasjonalt og multikulturelt
Det som i dag er Carte Blanche, ble i sin tid initiert i 1984 av Jennifer Day som et privat ensemble. Sånn sett feirer ensemblet egentlig 30 år i 2014.  I følge Jennifer Day var oppstarten basert på en visjon om multikulturalisme. Hun mente Carte Blanche var et passende navn for et kompani som ønsket å utvikle et unikt danseuttrykk som bare kunne komme fra dansere med ulik kulturell og etnisk bakgrunn. Det var talentet og den enkeltes personlighet som skulle avgjøre om man fikk oppdrag i kompaniet. Mangfold har slik alltid vært en del av Carte Blanche sin kunstneriske profil.

I 1989, begynte de første små steg vekk fra denne delen av Carte Blanche-uttrykket, og inn i samtidsdansens mer golde rekker. Det inkluderte et mer seriøst samtidsrettet preg enn den type show og underholdning som måtte til da selskapet ble finanisert av billettsalg alene. Jazz-folket flyttet til Oslo, og Carte Blanche ble for alvor etablert i Bergen. Jazz-restene av kompaniet ble senere til Oslo Danseensemble, som det eneste statsfinansierte jazzkompaniet i Norge.

– Etter vårt syn er det et underlig premiss at danserne og koreografene må være norske for å skape et «lokalt særpreg» i det kunstneriske uttrykket. Carte Blanche er blant de scenekunstinstitusjonene i Norge som i størst grad har lyktes internasjonalt. En viktig forutsetning for dette er at kompaniet har hatt muligheten til å rekruttere koreografer og dansere på internasjonalt toppnivå, med kvalitet som overordnet utvelgelseskriterium. Med internasjonal suksess blir det også attraktivt for dyktige dansere og koreografer fra ulike steder i verden å komme til Norge for å arbeide med Carte Blanche. Samtidig får verden der ute øynene opp for norske dansere og koreografer. (…)

Dette skrev Morten Gjelten, NTO, og Tone Tjemsland, direktør i Carte Blanche, i 2013 som svar på at dansernes fagforening NODA nylig offentlig ytret ønske om økt fokusering på sysselsetting av dansere med primært norsk statsborgerskap.

Kompaniet har i løpet av de siste 25 årene dyrket frem flere koreografer, blant dem Ina Christel Johannessen, som siden 1992 har vist 14 verk med Carte Blanche. Under Festspillene i Bergen var hun invitert til å skape en jubileumskoreografi for kompaniet. Det resulterte i forestillingen A Collection of Short Stories, der danserne burde ha blitt viet mer oppmerksomhet i forhåndsomtalen.

I en tid hvor improvisasjon og skapende dans er en del av grunndannelsen til norske dansere er samtidsdansere delvis selv rustet til selv å ta styringen i utviklingen av eget og koreografers materiale.

Selvgående dansere
Kompaniet Carte Blanche virker nå selvgående og danserne utviser nær samme tekniske kvaliteter som før jul på Dansens hus og forsåvidt i Operaen nylig. Forskjellen er primært at man i denne forestillingen får anledning til å beskue hverandre på svært nært hold. Nærheten gjør det også nødvendig å tidvis fremvise en ennå sterkere musikalitet, en var lydhørhet for det gitte materialet, som igjen fordrer og genererer en dyp dedikasjon i møtet med eget og andres univers.

Derfor virker konseptet «å la danserne dele en personlig eller fiktiv historie uttrykt i bevegelse», slik det står beskrevet i programmet, litt søkt. At dette skulle bety noe spesielt i dagens koreografiske metodelandskap virker mer som et forsøk på å romantisere egen koreografiprosess. Dette er noe alle gjør, det er blitt en vanlig prosedyre. I seg selv er det intet galt med beskrivelsen, annet enn at den risikerer å kunne ligne mer enn nødvendig på alt annet som nå produseres av dans i Norge, og det mye mer enn før. Hvis det er et mål å kunne fremstå som spesiell, eller å hevde seg i en internasjonal sfære, er det avgjørende å følge med i tiden.

Gjenkjennelig
Etter å ha bivånt tre ulike  koreografier fra Carte Blanche nylig, på henholdsvis Dansens Hus, Operaen og nå under Festspillene i Bergen, er det sammenfallende at dansen er nær selvgående, danserne driver koreografiene. Mens det tidligere var essensielt hvilken koreograf som ledet ensemblet inn i en ny retning, og slik gav verket og ensemblet en foreløpig signatur, er det nå danserne selv som er signaturen. Koreografer i dag er ofte mer ensrettet, globalisert og slik mer like, enn før.

Både i massekulturen og på internett kan man se tendenser til at dansen, både koreografens og danserens, har modifisert seg, utjevnet og forliket seg, om den ikke er direkte forflatet, så utvikles det en annen kodeks og diskurs og andre regler for hva som er akseptabel eller forventet bevegelsespraksis i en sammenheng. Assymetrien fra Butoh og deretter Gaga har forsøksvis blitt gjort til nær allemannseie, men kilden har de færreste tilgang til. Fire-fem kull dansere har tilsynelatende nå et eierskap til risting og skjelving som metode eller en uttrykksform, uten helt å vite hvor og hvorfor det i sin tid oppsto, som et kulturskifte.

Mens Johannessen har sin bakgrunn i showdans og flamenco, satset andre på samtiden direkte, nå er utfallet at man vasser i tilsynelatende de samme bevegelsene hvor man står og går, jazzdans kaller seg contemporary jazz, men avsløres av en i siste runde forkjærlighet for symmetri og jazzsko, heldigvis. Her som presentert på scenen, catwalken, i likhet med på Dansens Hus og Operaen, er det dansernes prestasjoner mer enn koreografens budskap eller grep som er fremtredende.

Elegant, men helt moderat
Det finnes en særnorsk begeistring for jazz-dans, for svarte ballettsko med halv hel i lær og lisser. Det er litt kitsch, og har alltid vært det, strekken blir ikke så vakker som barbent, eller i ballettsko, ikke så definert. Den er litt slide, litt liksom-sko, men grei til sitt bruk, selv om det estetisk er helt ut. Heldigvis var det ingen jazz-sko å se i jubileumsforestillingen. Til det er Carte Blanche alt for samtidsdansstolte. Det var selvfølgelig heller ingen jazz-sko i Terra, Johannensens siste forestilling på Dansens Hus  i vår. Men, den satt på Sheherazades fot, i Operaen, i splitt second, tilhørende et negativt spesielt antrekk på solisten, i Johannesens bidrag der til en 5-delt aften høsten 2013, forøvrig det eneste stykket som den aftenen desverre ikke holdt. Koreografien besto av en intens flyt av klisjeer, det var stort sett  kun split second og løft i hele koreografien, i lett jazzballet-stil, regien bar preg av hastverk, mer turn enn koreografi. Samtlige av Johannessens verk den siste tiden har vært merkelig ulike i stil, for ikke å si sjanger, langt oftere enn hun tidligere kompromisset sin kunstneriske integritet. Denne nyeste, A Collection of Short Stories, er forsåvidt elegant, men helt moderat, som helhetlig verk.

I tidligere verk har Ina Christel Johannessen vist evne til å la seg påvirke av andre scenekunstnere, så som kanadiske Benoit Lachambre, og tyske Pina Bausch. Det kan i pene ordelag kalles å utvise varhet for internasjonale tendenser, i en tradisjon hvor den langsiktige kredibiliteten oppstår mer som om en scenisk forestilling stadig er å betrakte som en kommentar i en dialog, enn å fremstå med et selvstendig uttrykk. Denne gang er Drammens-familien videre representert i scenebildet gjennom Johannessens nyutdannede nevø som lyssetter.

Det er et lett androgynt og homoerotisk tilsnitt som preger forestillingen. Menn kysser, en kvinne løper rundt og leter ropende etter en Gabrielle, en Nastassia Kinskij bjørneaktig frakk, inspirert av Hotel New Hampshire, byttes på.

Nye trender
Det er lenge siden den jevne europeer gikk kledd i italiensk design. Nå er det rimeligere, masseproduserte plagg som gjelder, håndsydde gevanter er for dyrt for den jevne mann og kvinne, haute couture for de ytterst få. Danseren Nuria Navarra Vilasaló fanger at mote bærer noe flyktig ved seg, noe nytt og udefinert. Danseren har et nydelig blikk, og tør være nært publikum, skikkelsen er feminin og tander. Hun kler Bergen om våren, det er noe rhododenronsk ved henne, ved at også duften er lys, lett og svakt blomsterpreget. Ja for så nær oss er danserne, at de kan kjenne publikums puls, slik oppstår det en umiddelbar respons, som gjør kritikk unødig, samstemhet er viktigere. Ved at publikum ser ned, ser hun direkte på, en våken seer påvirker slik koreografien, og danseren påvirker observatøren.

Buksene i produksjonen har et lett Sound of music-preg. Bortsett fra en bluse i Missoni-mønster og en fin kombinasjon av en kjole/ topp-shorts i turkis, og stadig sjarmerende heklede topper, regjerer guvernantens idé om gjenbruk av gamle gardiner, resirkulering er forsvarlig.

Zero-skoene, de er tilsynelatende alltid i samme stil og har mer eller mindre alltid vært slik, siden nittitallet og produksjonene til Johannesens kompani Zero Visibility Corp. Først og fremst behagelige, dyre fotformskoletter med flate heler til det monotone, men.. det er mer en stil, en Zero-vane heller enn noe evig moderne. Satt dertil i en overtydelig cat-walk relieff, virker de tilsynelatende påkostede bestanddelene i dag som et noe ugjennomtenkt valg, best beskrevet som en velgående italiensk handlegate fra tidlig 2000-tall, i et tilbakeskuende perspektiv.

Solid håndverk, men altså ikke helt dagens mote, som seg hør og bør på en flombelyst motevisning som det mer enn tydelig legges opp til her, det skaper en forventning som slik ikke innfris. Kanskje ville forestillingen tjent på at kolleksjonen ble iscenesatt i et annet rom

Mest som redskap
I A Collection of Short Stories  er danserne tydelig koreografisk selvgående, men mangler regimessig henvisning og materiale til  å utvikle forestillingen videre. Dermed fungerer  danseren mer som redskap for koreografen, heller enn at koreografen forløser noe hos den enkelte. Rommet har bare en gate, en gate danserne går på og som publikum sitter langs, med ymse variasjoner over tema. Det er det, og frem og tilbake blir like langt.  Selve 25-års perspektivet kommer først gjennom en filmatisk utstillingskavalkade i regi av Rui Horta, som vises tidligere på dagen. Men det kan man ikke  regne med at en vanlig publikummer får med seg, dersom de ikke blir gjort spesielt oppmerksomme på dette. Forestillingens uttrykk er poetisk, men timen gir intet storslått eller jubileumsaktig. Forestillingen blir mer en stille, introvert jubel, kanskje sært, kanskje ekskluderende og internt for utenforstående, som det brede publikum den nok helst er ment for. Et eksempel på en kompetent danser er nydelige Núria Navarra Vilasaló. Hun er født i Barcelona, og har profesjonell erfaring fra blant annet kompaniet I. T. Dansa, hvor hun ble introdusert for koreografier av blant annet Alexander Ekman, Ohad Naharin, Jo Strømgren, Nacho Duato og Jiry Kylian. Hun er en overbevisende solist, og er fremtredende også i jubileumsforestillingen til Carte Blanche. Navarra dominerte mitt utsyn i nærmøtet med kompaniet i Johannessens forestilling, hvilket opplevdes som entydig positivt.

Danseren Timothy Bartlett introduserer det hele virtuost, understøttet av 6 x 26 lamper i engasjerende regi, det berører.  Det er et flott insitament som skaper forventninger om videre sceneteknisk raffinement, uten at det faktisk kommer, resten bærer et mer ordinært preg. Ved danser Ole Martin Melands sterke, men utstrålingsmessig samtidig nær ondsinnet rå avslutning, er anslaget om det scenetekniske som en forutsetning for stykkets utvikling, for lengst forduftet. Når det kommer til etterfølelsen av stykket, er den en stemning man settes i som vedvarer også flere dager senere: Kontrakten for stykket er primært samspillet mellom den ulike danser i møte med hver enkelt tilskuer, hvilket fungerte tilfredsstillende. Danseren var instruert til å beskue, og det kan gjøre godt også for en tilskuer å bli sett.

Ved at publikum henvises til å sitte på ett og samme sted, som her, og de ulike danserne har sin «stasjon», hvorav et par i midten, to på sidene og noen mellom, stort sett, ender man som publikum opp med å knytte seg til «sine» dansere. Ved å plassere seg i midtsjiktet ser man nær sagt det som der og da kan virke som de beste danserne, den mest levende innsatsen. Sideveis kan annet skimtes, uten at det er nødvendig for helhetsinntrykket.

Med selvgående dansere som utviser slike tekniske kvaliteter bør man forvente et tydeligere regimessig grep slik at koreografen forløser mer hos den enkelte, heller enn at danseren blir et redskap for koreografien.

Veien videre
14 produksjoner over 25 år kan bety en fortsettelse eller avslutning på en epoke. Hvor bærer det hen de neste 30 år? Hvilken gate kan man forvente å se Carte Blanche i fremover? Det er langt på vei irrelevant hvem som gjør koreografi og regi i denne type verk, da bevegelser som disse nå er demokratisert. Som særsignatur for denne type verk er slike bevegelser som visket ut. Dette kunne slik det nå er ha vært skapt av nær hvem som helst av dagens stadig flere skapende dansere, pedagoger og koreografer. Kvalitet må utvikles på nytt og igjen, for å kunne fremstå som genial eller unik.

Kanskje er det slik at ved at det er gitt rom for hele 14 produksjoner med samme koreograf over år, får man en jevnhet i uttrykket, slik kan en koreografs rolle over tid kanskje overflødiggjøres, mens dansens utvikling står i høysetet.

Men faren ved å lage bare en gate som fylles med samme type koreografiske variasjoner en hel time, er at det stort sett ikke skjer noe annet enn dansernes innsats. Da er det dansernes dans som hovedsakelig belyses. Kanskje er dette som seg hør og bør i et danse-ensembles jubileum, men det virker relevant å bringe opp spørsmålet om hvor en tradisjonell koreograf finner ny relevans i et eldorado av skapende dansere, hvor grensene mellom å skape og å utøve tidvis kan opphøre.

Dette kan bli en av hovedutfordringene for et innovativt Carte Blanche de kommende år. Kompaniet som jo skal være en arena for nettopp både dansere og koreografer.

For at ikke Carte Blanches skyhøye ambisjoner skal forringes i tiden fremover, er det viktig at man også i fremtiden holder nivået høyt, ved å assosiere seg med det beste alene, til en hver tid, nasjonalt, som internasjonalt. Hvordan utviklingen blir de kommende 30 år? En ting er sikkert: Med den formidable rekrutteringen til dansefagfeltet de senere år står tredobbelt så mange koreografer nå i kø som de 115 som allerede har produsert i de foregående 25 av 30 år.

Litteratur:

http://www.nto.no/Presserom/NTO-i-media/Samtidsdansen-er-internasjonal

http://www.osloby.no/event/Nasjonalballetten-N-I-Fokines-verden-7318431.html

http://www.scmp.com/lifestyle/arts-culture/article/1273171/review-hedvig-wild-duck-fails-dance-piece

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER