S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Anette Therese Pettersen – 28. juni 2013

Danseleksikon

The Swedish Dance History vol. 4


Publisert
28. juni 2013
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

Publikasjonen The Swedish Dance History er initiert av INPEX. Prosjektet vil bestå av ett årlig volum på tusen sider over tjue år. Boka gis ut uten utgiver, redaksjon, språkvaskere etc., og lages på frivillig basis.

TSDH er støttet av The Swedish Arts Grants Committee, Univ. of Dance and Circus Stockholm, MDT Stockholm og The Swedish Research Council. Co-produsert av PAF.

ISBN: 978-91-979778-4-5

Mer om prosjektet på denne lenken.

Denne teksten er en del av en serie faglitteraturkritikker på Scenekunst.no som er gjort mulig gjennom støtte fra Norsk kulturråd.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/danseleksikon/
Facebook

ANMELDELSE: I det fjerde volumet av The Swedish Dance History presenterer 355 bidragsytere ulike måter å tenke dans – eller verden – på gjennom 1184 sider. – Å forsere dem var tidvis en krevende øvelse, men man ble også belønnet, skriver Anette Therese Pettersen.

Jeg var nylig så heldig å bli invitert til en skoleavslutning, en markering av klassens første skoleår – med ulike kunstneriske innslag fra elevene. Jeg har et vagt minne om lignende evenementer da jeg var liten, men om ikke rammene har endret seg så mye siden den gang, er i hvert fall ikke innholdet det samme. Som min sidemann (og mor til barnet som hadde invitert meg) kommenterte, var det få av de tradisjonelle barnesangene som jeg synes å huske vi opptrådte med. Det var ikke en blokkfløyte i mils omkrets (til gjengjeld var det en fiolin), men – og nå kommer vi endelig til mitt poeng – det ble danset.

Fra begynnelse til slutt var det dansen som stod i sentrum. Riktignok ble den omtalt som ’sang’ ("Nå skal x og y fremføre en sang."), men det var dansen, eller koreografien, som var det sentrale. Nøye innstuderte sekvenser, fremført nesten utelukkende til hits fra Melodi Grand Prix Junior, kom som perler på en snor. Basert på denne interessen er det å håpe at dansekunsten går lysende tider i møte her i Norge. Men når det kommer til omtalen av dansen – til teksten – så har vi fortsatt et stykke igjen.

Det er velkjent at dansekunsten tekstlig sett er underrepresentert i Norge. Det finnes få dansekritikere, det utgis lite sakprosa om scenekunsten generelt – og dansekunsten spesielt, og ellers i media er heller ikke dansekunstnerne overeksponert. Hvor mye av dette som er fordommer og hva som er fakta, er vel en hårfin balanse. Men siden dansekunsten er et politisk satsningsområde, er det betimelig at den også avsetter noen flere avtrykk i form av tekst, i form av tanker omkring og i forlengelsen av arbeidet som utføres.

Skape historien selv Det står ikke fullt så dårlig til med danseteksten i nabolandet vårt. I tillegg til at svenskene har et eget dansetidsskrift, Danstidningen, så er også den svenske dansehistorien i ferd med å skrives – i stor skala. Bokprosjektet The Swedish Dance History (TSDH) er ment å være dansens egen kollektive innsats for å være historiemedskapende, samt et forsøk på å ta kontroll over fremtiden. Tittelen til tross har den egentlig lite med Sverige å gjøre. Intensjonen er at det skal utgis ett tusensiders volum årlig over en periode på tjue år, og den første utgaven kom ut i 2009. Bidragsyterne mottar ikke honorar, og det finnes verken offisiell utgiver, forlag eller redaksjon. Det hele er basert på frivillighet, og boka koster heller ikke noe. Tekstene skrives nesten utelukkende på engelsk, og alle som har en eller annen tilknytning til dans (uavhengig av nasjonalitet, alder, kjønn et cetera) er velkommen til å bidra med tekst, bilde, tegning eller lignende. Prosjektet blir dermed dels en dokumentasjon av arbeid i form av tekster og bilder, dels teori og dels kunstprosjekt.

Jeg møtte TSDH første gang under seminaret Ord & Bevegelse på Dramatikkens Hus i desember 2011. I regi av prosjektet Romanian Dance History plasserte scenekunstner Brynjar Bandlien den sølvskimrende boka midt på scenen, alene i rampelyset, og lot den stå der og skinne i fire minutter mens vi stod stumme rundt og betraktet den.

Det må ha vært et av de første tre volumene, og jeg må dessverre medgi at jeg ikke har lest dem. Jeg vurderte å pløye gjennom alle, men gitt at de er på over tusen sider hver, så måtte jeg til slutt utelukke det som en del av mitt mandat. Å lese bortimot 1200 sider er tross alt, som en venn av meg sa; et helt pensum i seg selv.

I innledningen til TSDH vol. 4 skriver redaktørene (som ikke nevnes ved navn) at ”i et samfunn basert på sirkulasjon av abstrakte verdier i stedet for materielle goder, er det bevegelse og relasjoner som er konger – ikke olje og stål.” (s.7). Og om jeg skal prøve meg på en grov oppsummering av boka, så er TSDH vol. 4 muligens mest av alt et forsøk på å forskyve makt, samt å forskyve vårt syn ikke bare på dansen, men også på verden og våre verdier. Innledningen avsluttes med en erklæring hvor leseren må ta stilling til hvorvidt man forplikter seg til endre fremtiden til TSDH vol.4 og fremtiden til verden generelt. (s.16). Det er store og visjonære ord, og samtidig en slags Catch 22 siden verden hele tiden endrer seg, og hvorvidt dette skyldes ens egen innflytelse og påvirkningskraft eller andre krefter, vel må sies å være en diskusjonssak.

Norsk dansehistorie Det er flere norske stemmer i boka, blant annet dansekritiker Sidsel Papes liste over dansedogmer (s.204). Under tittelen "Norwegian Dance History: Framtidsdans" (s.466) presenterer Ann-Christin Berg Kongsness prosjektet Framtidsdans. Kort fortalt omfatter dette de koreografiske arbeidene til artikkelforfatteren, samt til Marte Reithaug Sterud og Sigrid Marie Kittelsaa Vesaas. Nettsiden Framtidsdans.no har undertittelen ’tekst som utvidet koreografisk praksis’, og er ment å være et sted hvor dansekunstnere kan dele sitt kunstneriske arbeid. I TSDH vol. 4 skriver Kongsness at visjonen til Framtidsdans er å ”endre dansefeltets mentalitet og holdning så det i større grad innebærer initiativ, engasjement, handlekraft og solidaritet.” (s.461).

Nøyaktig hva dette innebærer er litt vanskelig å få tak på, noe som er et gjennomgående trekk i flere av tekstene i TSDH vol.4.

Favner bredt Filosofen og teoretikeren Bojana Kunst har i teksten "Nearness" (s.21) en teoretisk tilnærming til en av våre mest intime/nære/private erfaringer – nemlig vennskapet. Denne vekslingen mellom noe som står oss helt nært, de presise skildringene og intime erfaringene, til mer abstrakt eller klinisk teori, er symptomatisk for TSDH vol. 4. Ikke for det, både denne teksten og en rekke av de andre tekstene gir meg lyst til å si ’denne teksten er symptomatisk for boka som helhet’. Med 355 bidragsytere er ikke dette så merkelig, særlig gitt at boka går inn for å favne bredt. Det gir boka et sjenerøst uttrykk, men i det store favntaket er det også lett å miste fotfeste.

Som en del av favntaket, de mange fine leseropplevelsene, er det mange jeg kunne nevnt. Blant annet Jonas Zakaitis samtale med filosofen Graham Harman (s.86). Stefan Hölschers tekst "Choreography as form as dance as an activity?" (s.477) er et annet eksempel. Her er persepsjonen et omdreiningspunkt, altså hvordan vi ser og i forlengelsen av det leser dans, eller bevegelse.

Sosialt engasjement Franco Berardis artikkel "Europe’s Agony" (s.152) får tankene mine til å gå til Tore Vagn Lids forestilling Kill them all! som gikk på Nationaltheatret i vinter. Hos begge kommer menneskenes kroppslige erfaringer tydelig fram, og går man deretter videre til teksten "Breaking the Contract" (s.823) av Anton Vidokle og Brian Kuan Wood (fra e-flux), hentes disse tankene tilbake til kunstverdenen, til den sosiale kapitalen og kuratorens rolle.

Det er vanskelig å snakke om svensk dansehistorie uten å komme innom Mårten Spångberg, som fungerer som koreograf, kunstner, kurator, kritiker, teoretiker med mer. I TSDH vol. 4 er han å finne både i redaksjonen og flere av tekstene i boka, blant annet i samtale med kuratoren Silvia Bottiroli i "Fellow Travellers" (s.497). Temaet for samtalen er kuratorvirket generelt, og Irit Rogoffs tekst "What is a Theorist?" mer spesielt. Samtalen har form som lange monologer som etterfølger hverandre, og er en interessant måte å utforske tankegodset i en teoretisk tekst på. En av Spångbergs innvendinger mot Rogoffs tekst er at hun benytter seg av kalkulert risiko, og i forlengelsen av dette kunne man kanskje lest inn i Spångbergs utsagn at han anklager henne for å være en slags posør. Altså at teksten lover noe som forfatteren ikke kan leve opp til. Det er en problemstilling vi finner igjen i flere andre tekster i boka – flere steder kanskje mer som en innvending man har som leser, enn som eksplisitt tematikk i teksten.

Bidragene i TSDH vol. 4 spenner vidt og forholder seg ulikt til den løse tematikken ’science fiction’. Optimisme og kampånd brøler på noen sider, og mellom dem finner vi melankoli, avmakt og resignasjon. Flere av tekstforfatterne vil virtuositeten til livs. Men her står man samtidig i fare for selv å gli over i den samme overflateestetikken som man angriper. Som Angela Gohs tekst "Let’s be" (s.137) i form av ei liste over alternative tilnærminger eller holdninger til dansekunsten – som ”let’s be the apocalypse instead of an existencial crisis” . Det er en forførende tekst, og jeg liker den i grunnen godt – men hva betyr det egentlig? Hvordan sette handling bak ord? Nå skal langt fra alle tekstene tas bokstavelig, og en tankeøvelse er også en øvelse. For det kan være som Alison Currie skriver (s.143): ”It doesn’t fucking mean anything, I’m just interested in it”. Men om vi skal ta redaktørene på ordet, om vi skal ta erklæringen vi har signert på alvor og ha en intensjon om å endre den svenske dansehistoriens framtid, hvilken rolle skal da TSDH vol. 4 spille i det arbeidet?

Demokrati og opprør Redaksjonen skriver på bokprosjektets hjemmesider at dette er et demokratisk prosjekt. Det er også et politisk prosjekt i den forstand at det utfordrer historieforståelsen gjennom å stille spørsmål ved hvordan vi forholder oss til historie, hvem som har definisjonsmakt og i forlengelsen av det: hvordan tradisjoner og historie dannes, hånd i hånd. Det er fristende å sammenligne prosjektet med Den Usynlige Komiteens bok Det stundande upproret (L’Insurrection qui vient, Paris 2007), som verken navngir redaksjon eller forfattere. Men med sine knappe hundre sider er den muligens mer som pamflett å regne, og forfatterne snakker med én samlet stemme og i én tydelig retning.

På en måte kan TSDH vol. 4 også leses som et slags opprør – om ikke stille, så med et jevnt surr av stemmer. Med sin, i hvert fall tilsynelatende, mangel på kuratering – i en struktur som gir inntrykk av at ’alle får bli med’, så styres ikke blikket eller tankene til leseren like mye inn mot én spesifikk tanke, men snarere insisteres det på å vende blikket opp og ut. Omtrent som om noen sier: ’Se! Se på dette mangfoldet av stemmer, av erfaringer og erkjennelser – de er alle svensk dansehistorie.’

Det er lett å innvende at de vel ikke teknisk sett er en del av den svenske dansehistorien. Men så lenge tittelen står på boka (eller i dette tilfellet: på bokas første side), så blir de det. En performativ handling, omtrent som å navngi et barn eller vie to mennesker. Med den forskjell at det ikke er en religiøs ramme, men snare et sett med sølvfargede, blanke permer som leseren kan speile seg i.

I sitt uendelige mangfold er TSDH vol. 4 et slags beist som unndrar seg ethvert forsøk på å kategorisere eller finne en rød tråd. Kom én, kom alle, kan mottoet tenkes å ha vært. Eventuelt: Bring it on! Der andre forsøk på historiske samlinger vanligvis er ordnet historisk, kronologisk og med vitenskapelig forankring, så er TSDH vol. 4 springende.

Å lese seg gjennom hele boka, i kronologisk rekkefølge, skal innrømmes å ha vært en tidvis krevende øvelse. Kvaliteten på tekstene varierer i stor grad, men den som leter vil bli belønnet med noen fine perler.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no