Dansekutt i Riksteatret

På Riksteatrets arrangørseminar onsdag 25. november kunngjorde teatersjef Tom Remlov at teatret ikke lenger skal binde seg til å ha to danseproduksjoner i året som en fast del av sitt program.

I følge Grete Henden, ansvarlig for dans, mangfold og figurteater i Riksteatret, er dette en konsekvens av at Riksteatret i tildelingen fra Kulturdepartementet de siste to årene har fått kuttet støtten med seks millioner kroner. I tillegg må de dekke inn et inntektsunderskudd fra våren 2015 som skyldtes svikt i billettsalget. I mai 2015 valgte de derfor å kutte 40 turnéforestillinger for høsten 2015, inkludert de 23 planlagte forestillingene av danseproduksjonen MAN | WOMAN av Sølvi Edvardsen og Daniel Proietto.

Danseinformasjonen reagerer på at Riksteatret velger å kutte i andelen dans, da dans allerede utgjør en liten del av repertoaret deres og det frie dansefeltet per dags dato ikke har noe annet godt utbygd system for turnering av produksjoner. Riksteatret er viktige fordi deres nasjonale oppgave er å bidra til å vise scenekunst på steder som ikke har tilgang til forestillinger på andre måter, og der det ikke nødvendigvis finnes fra før. Hvis dansekunst er inkludert i Riksteatrets mål om å "gjøre scenekunst til allemannseie og å bidra til at scenekunst av fremste merke tilbys publikum over hele landet", er den nye strategien ikke i tråd med ambisjonene. ”Det beste for de fleste”, sier Riksteatret – er ikke dans blant det beste?

Årlig turnerer 12-14 scenekunstproduksjoner i regi av Riksteatret. Siden Dansens År i 1993 har dans vært en del av teatrets sesongprogram. De siste årene har Riksteatret turnert to danseproduksjoner i året gjennom danseturnéruten som inkluderer 25 spillesteder. Ca 50 av Riksteatrets om lag 450 årlige forestillinger er danseforestillinger, hvilket utgjør omtrent 11 prosent. I strategien for de kommende årene planlegger Riksteatret å beholde antall visninger og spillesteder, men å kutte ned på antall produksjoner, og altså ikke binde seg til å turnere to danseproduksjoner i året. Det betyr at færre dansekunstnere vil få mulighet til å møte publikum i regionene, og publikum på sin side vil få mindre tilgang på dans av høy kunstnerisk kvalitet, og bli eksponert for færre typer danseuttrykk.

I 2010 skrev Danseinformasjonens Ine Therese Berg og Randi Urdal kronikken "Danseparadokset" i Aftenposten, der de peker på det paradoksale i at danseprosjekter og -kompanier i det frie feltet, som får statlig støtte, først og fremst turnerer i utlandet, og at en stor del av befolkningen i Norge ikke får glede av dem. På tross av veldig mye bra arbeid i regionene, og styrkingen av de regionale kompetansesentrene i dans, er dette dessverre fortsatt en aktuell problemstilling; nasjonale turneer er mangelvare. Det er verken ressurseffektivt eller bærekraftig. Riksteatrets kutt i antall danseforestillinger og -produksjoner på turné, er ikke med på å bedre dette.

Vi mener at Riksteatret må være med og bidra til at den dansekunsten som produseres kommer publikum i Norge til gode, og at ambisjonene de har omkring scenekunst må inkludere dansekunst. Dansens Hus og andre aktører jobber for en turnéslynge for dans i Norge, og det arbeidet støtter vi helhjertet, men per dags dato er det Riksteatret som har mest kompetanse og ressurser når det gjelder turnévirksomhet med produksjoner fra det frie feltet. De har nettverk, erfaring og ikke minst førstehåndskunnskap. Det er også derfor vi mener de må fortsette å jobbe på dansekunstens vegne og turnere mer dans, ikke mindre.

Ida Gudbrandsen og Marianne Albers, Danseinformasjonen