Rosa löften. Ravnedans 2014

Dansefestival med potensial

KRITIKK: Samtidsdansefestivalen Ravnedans i Kristiansand runder fem år, og man må spørre seg om mottoet videre skal preges av nytelse og glede – eller om festivalen og byen tåler litt mer motstand, spør Anette Therese Pettersen.

I en overopphetet gammel kinosal, som strengt tatt er i knappeste laget for forestillingsformatet, beveger danser Marianne Kjærsund seg i store sirkler mens svensk dansbandmusikk strømmer mot oss over musikkanlegget. Når euforien og ekstasen i publikum stadig stiger, må jeg medgi at til tross for at jeg har sett forestillingen Rosa löften før, overraskes jeg over hvor stor tiltrekningen mot både utøver og musikk er. Og, litt på siden; danser Marianne Kjærsund burde vurdere å skaffe seg permanent bart. Seriøst. Uavhengig av kjønn kan jeg komme på få som kler det bedre.

Sommerens storsatsing på Kildens (Kristiansands teater- og konserthus) utescene i Fjæreheia var Puls, et Pink Floyd tribute-band, noe som skapte stor debatt (Scenekunst.no 16.12.13) både i lokalavisen Fædrelandsvennen og her på Scenekunst.no. Dette, samt ukentlige utendørs konsertserier som primært baserte seg på fremføring av coverlåter fra kjente popband, utgjorde en slags ’scenekunstramme’ for samtidsdansefestivalen Ravnedans denne sommeren.

Forsiktig skeiving
Svenske Malin Hellkvist Selléns forestilling Rosa löften hadde opprinnelig premiere i Stockholm i 2008 og har vært vist flere andre steder i Norge. Jeg så den første gang under Kunstløftets kongress "Vi prøver å planlegge det helt perfekt" i 2011, men forestillingen har ikke mistet kraft eller relevans i løpet av årene som har gått. Kanskje særlig gjelder dette i en by hvor det å imitere andre, spille på velkjente strenger, ser ut til å stå svært støtt. Rosa löften er en soloforestilling hvor den norske danseren Marianne Kjærsund er iført rosa trøye, rosa bukse og hvite turnsko. Hennes blonde lokker er krøllet og tilbakestrøket, hun har fått bart – og fremstår som en slags kjønnshybrid. Hun er både, eller verken, mann og/eller kvinne. Veldig kjønnet i begge retninger, og ikke i det hele tatt. Forestillingen benytter et vell av svensk dansbandmusikk, og Kjærsund veksler mellom hverdagslige handlinger som å drikke kaffe, spise brødskive og legge nye lag med rosa leppestift – og å danse med et bevegelsesmateriale basert på foxtrot og bugg.

Brobyggere i samtidsdansen
Dagen før hadde koreograf Marie B. Handeland holdt et seminar om sitt prosjekt De grønne*, som kort fortalt handler om hennes samarbeid med to ikke-dansere. Prosjektet spør hva samtidsdans er og hvorvidt alle, uavhengig av utdannelse/bakgrunn, kan være interessante dansere. I tilfellet Rosa löften er det på mange måter motsatt tese som settes i verk: samtidsdanseren Kjærsund benytter et bevegelsesmateriale og en musikk som er mer folkelig og lite anvendt innenfor samtidsdansen. Begge prosjekter stiller spørsmål ved dans, ikke bare spesifikt samtidsdans, og bygger broer mellom denne og mer folkelige og populærkulturelle former for bevegelse. Det flørtende, men milde, blikket til Kjærsund strålte av kjærlighet – men det er noe med den pudderrosa fremtoningen som likevel var forstyrrende. Tekstene til den svenske dansband-musikken består hovedsakelig av kjærlighetserklæringer, og selv om tekstene ofte ikke er kjønnede (sangeren henvender seg gjerne bare til et fiktivt ’du’) så er det underforstått heteronormativt. Den enslige Kjærsund som danset alene utfordret dette og pekte på andre muligheter: de blå-blå øynene Wahlströms synger om kan like gjerne være en homofil som heterofil relasjon – og tårene Mona G:s ikke skal telle, kan like gjerne være dem en kvinne feller over en annen kvinne. Det ble aldri utfordret eksplisitt i Rosa löften, men lå hele tiden og ulmet bak det lyserosa antrekket.

Kos og nytelse
Selve Ravnedansen, altså den delen av festivalen som utspilte seg i den idylliske Ravnedalen rett utenfor Kristiansand sentrum, var mer ujevn enn eksempelvis Rosa löften og Hege Haagenruds barneforestilling Juryen*. Begge de sistnevnte er da også helaftens forestillinger som opplevdes i mer konvensjonelle rammer, som mer konsentrerte møter mellom sal og scene – mens visningene i Ravnedalen både satte ulike verk i samspill med hverandre og ga rom for et større spekter av konsentrasjonsnivåer og tolkningsmuligheter.

Kvelden bestod av totalt syv mindre stykker, hvorav det første var en valgfri opplevelse hvor tilskueren ble deltaker gjennom å lytte til og adlyde (eller ikke adlyde) instruksjoner som ble gitt via en mp3-spiller. Deretter oppfordret festivalledelsen publikum til å ’kose seg og nyte’, før de guidet oss rundt i Ravnedalen.

Ravnedalen har en stor utescene. Den var første stopp med verket I’m gold med Yaniv Cohen og Camilla Spidsøe. Både Cohen og Spidsøe har tidligere vært dansere i Carte Blanche, og deres sekvens ble i programmet beskrevet som en ’duett for to superhelter, mennesker’. Duetten skal ha blitt laget mens Spidsøe gikk gravid med deres felles barn, og er basert på deres følelse av å være én uovervinnelig kraft sammen. Slik kan verket tolkes som en lek med foreldrerollens spennvidde: mellom superhelt og sårbarhet eller nederlag. Cohen og Spidsøe var iført henholdsvis kappe og tutu i gjennomsiktig plast, samt et slags omriss av superheltmuskler. Verket var holdt i en humoristisk tone, og kombinerte moderne dans med velkjente superheltpositurer. I’m gold ville muligens gjort seg bedre i en black box hvor man kunne skapt en mer intim atmosfære. Samtidig understreket den store utescenen dansernes sårbarhet og skjørheten i superhelt-rollen.

Men i likhet med flere av de andre sekvensene ble I'm gold vanskelig å få tak på i vandreformat. I løpet av to knappe timer beveget vi oss rundt til totalt seks stasjoner, og det var vanskelig å falle inn i et meditativt modus eller bare å sjalte ut omgivelsene. Nå var det siste muligens ikke meningen, men de ulike verkene hadde varierende muligheter til å tilpasse seg naturen rundt. Den fungerte som en ramme eller utvidet scenografi for alle verkene, og ble samtidig en med- eller motspiller gjennom fuglelyder, påtrengende insekter, stadig endrede lysforhold, lukter og andre sanselige opplevelser.

Kritisk potensial
Flere av verkene innehadde et kritisk potensial. Duetten Point of contact skildret et møte (eller forsøk på møter) mellom danserne Matan Levkowich og Ady Elzam og utspilte seg på og rundt en benk i et skogholt. Et lydspor bestående av vekselvis esoterisk musikk, fuglesang og tekstbrokker la seg oppå det allerede eksisterende lydbildet i skogholtet. Her kunne man nyte to danseres virtuositet, men samtidig var det muligens også noe mer bak de mislykkede forsøkene på å møtes på benken? Før man rakk å synke ned i en tankerekke ble sekvensen avsluttet, og vi ble forflyttet noen få meter lenger bort på gressbakken til finske Antti Seppänens Antti-Karaoke. Den korte sekvensen baserte seg på stereotype bilder av og forventninger til karaokekulturen, og bevegelsesmønsteret som strakk seg fra festdans til ballett hadde et humoristisk tilsnitt – ispedd faktisk karaokesang. Svenske Richard Fredborgs Jagten utspilte seg i og ved en liten (skitten) kulp, hvor Fredborg flørtet med publikum mens han sakte danset seg på tvers gjennom den lille kulpen og opp på et persiskutseende teppe. Den første delen i kulpen opplevdes som mer meningsgivende enn den siste på teppet – det var som om interaksjonen med vannet ga noe til både utøver og publikum, mens teppet opplevdes mer dødt og malplassert. Kanskje fordi den første delen hentet inn naturen og omgivelsene som en aktiv part, mens den andre delen forholdt seg til den mer som tilfeldig scenografi.

Richard Fredborg: Jagten. Foto: Arild Danielsen

Koreografen Cornelia Voglamyrs Sonata in 3 Movements bestod av et møte mellom en danser og en fiolinist, som i henhold til programteksten handlet om å snu opp-ned på de sosiale etikettene innenfor det klassiske konsertformatet. Utøverne spilte på hverandre, og benyttet klisjébaserte setninger fra begge leire (som en oppfordring om å ”breathe through your bellybutton”). Verket ble avsluttet med et slags forsvinningsnummer – slik at publikum klappet mot dansernes rygger.

Kvelden ble avsluttet med Kristal and Jonny Boys The Movie – som var en slags konsert hvor alle låtene kunne oppleves som kortfilmer. Uttrykket lå likevel såpass tett opptil det klassiske popkonsertformatet at narrativene som lå gjemt i låtene forsvant, og konserten fremstod som en tanke blodfattig og litt for kontrollert. Når også Kristal og Jonny Boy forsvant av scenen idet applausen tok til, og vi ble stående igjen og klappe for oss selv, lurer jeg på hvor bokstavelig det var ment. Var det et hint om at vi klappet for vår egen fortreffelighet, i all kosen? Eller var det tilfeldighetene som spilte inn?

Mangfoldig og rikt
Festivalen hadde et rikt program, bestående av kunstnere fra inn- og utland, i tillegg til seminarer, sommerkurs og ettersnakk. Kun to forestillinger ble spilt inne i på en tradisjonell teaterscene: Juryen og allerede omtalte Rosa löften. Førstnevnte er en forestilling for barn og unge (og voksne for den saks skyld), som jeg har sett tidligere på Stamsund teaterfestival i mai i år. Selv om det ikke var uttalt noen klar programmeringstanke for årets festival, merket man tydelig et ønske om å kommunisere. Samtidig kunne en sjanger- og grenseoverskridende tematikk leses som en parallell lyserosa tråd. I Juryen griper to barn inn i en forestilling og vedtar at siden den er for barn, bør barn også bestemme hva som skal skje i den. Samtidig blir deler av bevegelsesmaterialet fra før inngrepet repetert gjennom forestillingen. Både i Sonata in 3 Movements og i åpningsforestillingen Juryen blir elementer i samtidsdansen avkreftet og bekreftet på samme tid.

Femårsplan?
Slik er det på mange måter også med hele festivalen, og kanskje særlig den delen som utspiller seg i Ravnedalen (som er opphavet til festivaltittelen og dermed kanskje skal anses som festivalens tyngdepunkt). Men spørsmålet er nå: hvor går festivalen videre i de neste fem årene? Om denne første fasen har vært en slags flørt, en invitasjon til Kristiansands befolkning om å komme samtidsdansen i møte, kan vi, gitt det gode oppmøtet, foreløpig slå fast at kurtisen ser ut til å ha virket. Men hvor tar man dette videre?

Festivalen springer ut fra selve Ravnedalen, og i år var første gang publikum ble avkrevd inngangsbillett her. Intensjonen med festivalen har vært å introdusere ’mannen i gata’, eller lokalbefolkningen i Kristiansand, for samtidsdans. Festivalen har derfor etterstrebet en lavterskelform. Ravnedans er Sørlandets første, og muligens også eneste, festival for samtidsdans – og jentene bak har vist en imponerende evne til å engasjere lokalmiljøet og trekke publikum til forestillingene. Gradvis har festivalen utvidet programmet, komprimert det til én intensiv festivaluke og samtidig holdt på publikum.

Urpremierer
Hvis vi ser på lignende festivaler, som DanseFestival Barents i Hammerfest eller Stamsund Teaterfestival (som i flere år har programmert mye dans), så fungerer disse vel så mye som bransjetreff som samlingspunkt for det lokale publikummet. Ideelt sett skal en festival kunne tilby noe til både kunstnere, et generelt fagmiljø og både lokalt og tilreisende publikum. Jeg har en fornemmelse av at formatet til Ravnedans har bidratt til å senke terskelen og gjøre festivalen tilgjengelig for et relativt stort publikum. Men for å bli et faglig samlingspunkt, kan muligens både publikum og kunstnere utfordres ytterligere. Ville det for eksempel vært mulig at flere produksjoner hadde sin (ur)premiere under Ravnedans?

Som et tillegg til, eller alternativ til, vandreformatet med flere små forestillinger så kunne det vært interessant om én produksjon kunne bli fremhevet på ett av utearealene. Det virker som om Ravnedans sniker inn små doser med samtidsdans som utfordrer eller biter litt, og forhåpentligvis fortsetter de med dette. Det trenger ikke nødvendigvis å bli direkte ukoselig, men Ravnedans ser ut til å være i en posisjon hvor de kan tillate seg å kreve enda mer av publikum – og det er en sjelden luksus for en ung festival!

*Jeg var dessverre ikke tilstede verken ved Juryen eller seminaret om De grønne under Ravnedans – men har sett førstnevnte tidligere i år, under Stamsund Teaterfestival, og Handelands seminar er basert på et foredrag/en versjon hun holdt under Seminarium#2, som undertegnede ledet sammen med Hild Borchgrevink.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER