Seminarium #1 – Marit Stranden. Foto: Andreas Schille

Dansefagfolk ved leirbålet

SEMINARIUM: På AvantGarden i Trondheim andre uke av juni delte en gruppe dansekunstnere erfaringer med eget kunstnerisk arbeid i spennet mellom tradisjon, opprør, parodi og aldring. Slike fora er sårt tiltrengt i norsk dansefaglighet, skriver deltaker Margrete Kvalbein i denne rapporten.

På bakerste benk satt en herre – ”folkedansens Asbjørnsen og Moe” ble det sagt. Han oppsummerte det aller første Seminarium med å beskrive tradisjon som et bål. Et bål som skaper mest varme om kretsen rundt kaster veden sin i samme bål – og ikke fyrer på hvert sitt.

Vi var 12 kunstnere som sto på programmet i dansevitenskapens hovedstad i Norge, Trondheim. Vi bidro med åtte ulike presentasjoner av arbeid, hver på 45 minutter inkludert samtaletid med salen. De to arbeidsdagene vi brukte på dette var kyndig ledet og åpne for publikum.

Helgarderende, men raust
Professor Egil Bakka heter mannen, og den eventyrlige benevnelsen på ham kom fra initiativtaker til Seminarium#1, Sidsel Pape – som selv har studert under Bakka på MA i dansevitenskap. Det er ikke uventet at Bakka snakker om tradisjon, men det var mindre åpenbart at dans og tradisjon var temastikkord for første seminarium – sammen med tid og bevegelse. Et nokså helgarderende, men raust temavalg for dansefagfolket. Når er det dans ikke handler om tid, egentlig?

Flytende sentrum
Jeg var selv en av kunstnerne som presenterte og skal ikke engang late som at jeg har et distansert blikk.  Skjønt, distansert eller tett på hva? Det interessante med Seminarium var nettopp en fruktbar forvirring om hvor ”sentrum” skulle ligge: I (danse)forskningens idealer, i den grenseoverskridende kunstens idealer eller i tradisjonsferdighetenes idealer? Kanskje tenkte mange av deltakerne som jeg – at mitt eget prosjekt sto i et slags flytende sentrum?

Riktig insinuert?
Jeg er likevel frista til å spørre: Har Bakka rett i sin elegant formulerte insinuasjon – at dansekunstnere har en tendens til å vokte hvert sitt bål framfor å bidra til et felles? Er det i så fall slik at Seminarium#1 bryter dette mønsteret – eller bidrar det bare til å synliggjøre at bålene er små og på lang avstand fra hverandre? Jeg er fristet til å svare ja, ja og ja. Også i den forstand at den eneste måten å bryte mønsteret er å skape arenaer hvor det kommer til syne – nettopp slik Seminarium#1 gjør.

La meg komme med noen eksempler fra de to dagene med deling:

Innblikk
Sindre Jakobsen fra Danseinformasjonen har jobba for dans i over 15 år, men har kun nettopp fått anledning til å se inn i dansekunstneres arbeidsprosess, kunne han fortelle fra salen. Denne gangen var det innblikket i Tone Pernille Østern og Luis Della Meas samarbeid som åpnet lukene.

Folkedanserkoreograf Sigurd Johan Heides stedfortredere inviterte inn dansekunstnerne til ”knutemor”-improvisasjoner med svikt i knærne, og brått var Avant Garden fylt av akkurat de samme blyge smilene som hvemsomhelst kan få når scene blir sal og interaksjon er viktigere enn demonstrasjon. Hvor ofte får dansekunstnere kikke inn i folkekunstneres arbeid med improvisasjon og deltakelse?

Undertegnede risset opp kirkerommets karakteristika i kritt på det svarte box-gulvet og tok seg tid til å viske ut alle spor, før rommet ble inntatt av en selverklært middelaldrende danserinne i Steffi Lunds skikkelse.  Dermed var løypa lagt fra ny dans i gamle rom, til nye bevegelser i aldrende kropp.

Seminarium #1 – Steffi Lund. Foto: Andreas Schille

Lund demonstrerte det som kom fram i mange av presentasjonene: Når en tradisjon forlates, brytes opp eller harseleres over, er det fort gjort å havne i en annen tradisjon. Selv var hun snublende nær stand-up-komedien, bare enormt mye mer presis og dyptpløyende med kroppslig spisskompetanse og sitt personlige kunstneriske mot.

Brudd og parodi
Blant det som skapte størst temperatur, var dansesatiren Near. Far. Wherever you are. – The Line/Søetorp/Wigdels sceniske oppgjør med egen utdanning. Her ble det satt på spissen: Når bruddet med egen tradisjon og opplæring presser seg på, er det da paradoksalt å fortsatt benytte seg av scenedansens grep, eller er det på tide å hente ny kompetanse fra helt andre scenetradisjoner – som for eksempel parodien?

Flere bidrag dyrket dekonstruksjonens tradisjon, på raffinert poetisk eller mer rølpete vis, men likevel: Intensjonene om å bryte med det ventede, med gamle hierarkier, med individundertrykkende kroppspraksiser og forsnevrende kategoriseringer – alt dette som for lengst har blitt en postmoderne tradisjon. Kanskje må den gjenvinnes av hver ny generasjon?

Å snakke om tradisjon og frigjøring
For undertegnede er erfaringen den at dansekunstnere ikke uten videre snakker (godt) om tradisjon. I god avantgarde-ånd er tradisjon primært noe en frigjør seg fra.

Bakkas bålmetafor kan i prinsippet godt gi assosiasjoner til noe som brenner opp og omdanner individuelle bidrag i en ødeleggende prosess, men jeg aner at alle vi som var til stede, tok hans positive poeng uten store problemer. Det er rett og slett godt å ha tid til å dele med hverandre – ikke bare ferdige forestillinger eller verk, men også erfaringer, prosess og kontekstualisering av eget arbeid. Det er ingen selvfølge å ha tilgang til den slags.

Dette er første seminar i en rekke på seks, og det gav god grunn til å håpe på at seminarrekken vil sette solide spor i norsk dansefaglighet – ja, kanskje skal vi si at tiltaket allerede bidrar til å øke temperaturen rundt bålet på en fruktbar og behagelig måte.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER