S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Margrete Kvalbein – 25. juni 2013

Dansefagfolk ved leirbålet


Publisert
25. juni 2013
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Nyheter

Seminarium#1 Tid og bevegelse – tradisjon og dans Teaterhuset Avant Garden, Trondheim, 12.-13. juni 2013

Onsdag 12. juni Sidsel Pape og Dansedyrkerne: Kort innføring i Critical Response Process

Tone Pernille Østern og Luis Della Mea: En universtriologi. Fysisk tidsforståelsen i form av ”krum tid” i dans og musikk.

Tone Gellein: 1-0, binary numbers, a metaphor for rhythmic structure?

Kari Hoaas: One. Undersøker tid koreografisk ved bruk av langsomt tempo, stillstand og detaljert bevegelse.

Ida Wigdel og Kristina Søetorp: Near. Far. Wherever you are. Nye perspektiver på velkjente dansetradisjoner ved bruk av satire.

Oppsummering ved Anette Therese Pettersen og Karoline Skuseth

Torsdag 13. juni Marit Stranden: Audience-Perfomer Interactivity (API) Undersøker gjennom interaktivitet hvordan tradisjonelt sett ikke-lineær folkedans kan brukes dramaturgisk, koreografisk og som utrykksform.

Marte Reithaug Sterud, Ann-Christin Berg Kongsness og Sigrid Marie Kittelsaa Vesaas: Vrangforestilling. Undersøker kroppen som bevegende og dialogisk subjekt og tradisjonsbærer for å problematisere hvilken dansearv de vil overbringe.

Margrete Kvalbein: Tradisjonsløs dans i tradisjonstunge rom. Kan samtidig scenekunstuttrykk brukes som ”kirkedans” uten at kunstnerisk frihet og stolthet må vike?

Steffi Lund: En ny tradisjon? (historier fra rute 631 Fagerstrand, og andre betraktninger). Danserens identitet i kraft av det å være en middelaldrende danserinne i vår tid.

Oppsummering ved Anette Therese Pettersen og Karoline Skuseth

http://www.dansit.no/produksjoner-2/seminarium-1.html

Seminarium-serien er støttet av Norsk kulturfond, Fond for utøvende kunstnere, Vederlagsfondet og Fond for lyd og bilde.

TAG og DansiT har også bidratt med ressurser.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/dansefagfolk-ved-leirbalet/
Facebook

Seminarium #1 – Marit Stranden. Foto: Andreas Schille

SEMINARIUM: På AvantGarden i Trondheim andre uke av juni delte en gruppe dansekunstnere erfaringer med eget kunstnerisk arbeid i spennet mellom tradisjon, opprør, parodi og aldring. Slike fora er sårt tiltrengt i norsk dansefaglighet, skriver deltaker Margrete Kvalbein i denne rapporten.

På bakerste benk satt en herre – ”folkedansens Asbjørnsen og Moe” ble det sagt. Han oppsummerte det aller første Seminarium med å beskrive tradisjon som et bål. Et bål som skaper mest varme om kretsen rundt kaster veden sin i samme bål – og ikke fyrer på hvert sitt.

Vi var 12 kunstnere som sto på programmet i dansevitenskapens hovedstad i Norge, Trondheim. Vi bidro med åtte ulike presentasjoner av arbeid, hver på 45 minutter inkludert samtaletid med salen. De to arbeidsdagene vi brukte på dette var kyndig ledet og åpne for publikum.

Helgarderende, men raust Professor Egil Bakka heter mannen, og den eventyrlige benevnelsen på ham kom fra initiativtaker til Seminarium#1, Sidsel Pape – som selv har studert under Bakka på MA i dansevitenskap. Det er ikke uventet at Bakka snakker om tradisjon, men det var mindre åpenbart at dans og tradisjon var temastikkord for første seminarium – sammen med tid og bevegelse. Et nokså helgarderende, men raust temavalg for dansefagfolket. Når er det dans ikke handler om tid, egentlig?

Flytende sentrum Jeg var selv en av kunstnerne som presenterte og skal ikke engang late som at jeg har et distansert blikk. Skjønt, distansert eller tett på hva? Det interessante med Seminarium var nettopp en fruktbar forvirring om hvor ”sentrum” skulle ligge: I (danse)forskningens idealer, i den grenseoverskridende kunstens idealer eller i tradisjonsferdighetenes idealer? Kanskje tenkte mange av deltakerne som jeg – at mitt eget prosjekt sto i et slags flytende sentrum?

Riktig insinuert? Jeg er likevel frista til å spørre: Har Bakka rett i sin elegant formulerte insinuasjon – at dansekunstnere har en tendens til å vokte hvert sitt bål framfor å bidra til et felles? Er det i så fall slik at Seminarium#1 bryter dette mønsteret – eller bidrar det bare til å synliggjøre at bålene er små og på lang avstand fra hverandre? Jeg er fristet til å svare ja, ja og ja. Også i den forstand at den eneste måten å bryte mønsteret er å skape arenaer hvor det kommer til syne – nettopp slik Seminarium#1 gjør.

La meg komme med noen eksempler fra de to dagene med deling:

Innblikk Sindre Jakobsen fra Danseinformasjonen har jobba for dans i over 15 år, men har kun nettopp fått anledning til å se inn i dansekunstneres arbeidsprosess, kunne han fortelle fra salen. Denne gangen var det innblikket i Tone Pernille Østern og Luis Della Meas samarbeid som åpnet lukene.

Folkedanserkoreograf Sigurd Johan Heides stedfortredere inviterte inn dansekunstnerne til ”knutemor”-improvisasjoner med svikt i knærne, og brått var Avant Garden fylt av akkurat de samme blyge smilene som hvemsomhelst kan få når scene blir sal og interaksjon er viktigere enn demonstrasjon. Hvor ofte får dansekunstnere kikke inn i folkekunstneres arbeid med improvisasjon og deltakelse?

Undertegnede risset opp kirkerommets karakteristika i kritt på det svarte box-gulvet og tok seg tid til å viske ut alle spor, før rommet ble inntatt av en selverklært middelaldrende danserinne i Steffi Lunds skikkelse. Dermed var løypa lagt fra ny dans i gamle rom, til nye bevegelser i aldrende kropp.

Seminarium #1 – Steffi Lund. Foto: Andreas Schille

Lund demonstrerte det som kom fram i mange av presentasjonene: Når en tradisjon forlates, brytes opp eller harseleres over, er det fort gjort å havne i en annen tradisjon. Selv var hun snublende nær stand-up-komedien, bare enormt mye mer presis og dyptpløyende med kroppslig spisskompetanse og sitt personlige kunstneriske mot.

Brudd og parodi Blant det som skapte størst temperatur, var dansesatiren Near. Far. Wherever you are. – The Line/Søetorp/Wigdels sceniske oppgjør med egen utdanning. Her ble det satt på spissen: Når bruddet med egen tradisjon og opplæring presser seg på, er det da paradoksalt å fortsatt benytte seg av scenedansens grep, eller er det på tide å hente ny kompetanse fra helt andre scenetradisjoner – som for eksempel parodien?

Flere bidrag dyrket dekonstruksjonens tradisjon, på raffinert poetisk eller mer rølpete vis, men likevel: Intensjonene om å bryte med det ventede, med gamle hierarkier, med individundertrykkende kroppspraksiser og forsnevrende kategoriseringer – alt dette som for lengst har blitt en postmoderne tradisjon. Kanskje må den gjenvinnes av hver ny generasjon?

Å snakke om tradisjon og frigjøring For undertegnede er erfaringen den at dansekunstnere ikke uten videre snakker (godt) om tradisjon. I god avantgarde-ånd er tradisjon primært noe en frigjør seg fra.

Bakkas bålmetafor kan i prinsippet godt gi assosiasjoner til noe som brenner opp og omdanner individuelle bidrag i en ødeleggende prosess, men jeg aner at alle vi som var til stede, tok hans positive poeng uten store problemer. Det er rett og slett godt å ha tid til å dele med hverandre – ikke bare ferdige forestillinger eller verk, men også erfaringer, prosess og kontekstualisering av eget arbeid. Det er ingen selvfølge å ha tilgang til den slags.

Dette er første seminar i en rekke på seks, og det gav god grunn til å håpe på at seminarrekken vil sette solide spor i norsk dansefaglighet – ja, kanskje skal vi si at tiltaket allerede bidrar til å øke temperaturen rundt bålet på en fruktbar og behagelig måte.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no