Dans til hele landet

Denne våren har kulturminister Hadia Tajik lagt frem en ny nasjonal strategi for dans, som har fått navnet Dans i hele landet, et dokument som mange i dansemiljøet har sett frem til lenge, og som nå ligger ute på høring. Her slås det fast at det produseres mye dans i Norge som blir spilt for lite, og det legges vekt på at dansen fortjener et større publikum i hele landet. Dette er vi i Riksteatret også opptatt av.

Dans i kulturpolitikken Det var Åse Kleveland som i sin periode som kulturminister først viste kulturpolitisk interesse for dansen som kunstart. Utgangspunktet den gangen var sørgelig svakt, og antallet faste arbeidsplasser og scener i voldsom ubalanse i forhold til utdanningen av dansere og koreografer. Danserne og deres organisasjoner var ikke bortskjemt med politisk oppmerksomhet. Kleveland skaffet til veie økte bevilgninger, og etablerte Dansens år i 1993, et utviklingsprosjekt og en storsatsning over hele landet. Åse Kleveland la til rette for økt bruk av dansere gjennom nye arbeidsplasser og sikret Riksteatret midler til vår turnéordning, gratis trening for frilansere, samtidig som Nye Carte Blanche ble permanent. Nasjonalballetten fikk en aspirantordning for dansere på linje med den sangerne hadde, og balletten fikk en fullverdig pensjonsordning. På en konferanse om dans i 1995 ble forslaget om et Dansens Hus i Oslo lansert. Selv fulgte jeg opp i min statsrådstid og fikk gjennomslag for etableringen av Dansens Hus, som takket være de siste års kulturløft er ferdigstilt, åpnet og i full gang som et drivende nasjonalt kraftsenter for dans.

Riksteatret som danseaktør Ikke alle er kjent med at Riksteatret også er en aktør på dansefeltet. Som teatersjef i Riksteatret har jeg relativt god oversikt og har et sterkt ønske om å bidra til å gi feltet økt interesse og oppmerksomhet, og å løfte dansen ytterligere i publikums bevissthet. Det er mange forskjellige nettverk og interesseorganisasjoner som de regionale arenaene for dans som RAS, Danse- og Teatersentrum, Danseinformasjonen, Norsk Scenekunstbruk, og jeg tror det er viktig at alle de ulike organisasjonene trekker i samme retning. Vi ønsker gjerne flere aktører på turnéformidling velkommen, og ser frem til mer samarbeid og nettverksbygging. Vi tror at kontinuitet, kunnskap og bredde i dansesjangre er viktig. Den nye dansestrategien fra KUD kan danne et startpunkt for å få alle de ulike miljøene til å spille enda bedre sammen.

Av Riksteatrets 70 faste spillesteder er det i dag 25 kulturhus som regelmessig får tilbud om dans. Vi presenterer 50 danseforestillinger i året og bruker store ressurser på vår riksdekkende danseformidling. I år feirer vi 20 års-jubileum . Fra Dansens år i 1993 og frem til i dag har vi presentert over 50 koreografier, med over 200 dansere involvert. Med Riksteatret kan en danseproduksjon bli vist 20-25 ganger på ulike steder i hele landet, i stedet for tre-fire ganger på ett og samme sted, som er vanlig for en produksjon som ikke blir sendt på turné. Derfor er det så attraktivt å få reise på turné med oss, og vi opplever et voldsomt forventningspress.

Hva så med publikum? Dans er smalt, hører vi så ofte. Men er det riktig at dans er en scenekunst bare for de spesielt interesserte? Vi har gjennom våre 20 år som formidlere av dans anstrengt oss for å vise en bredde av uttrykk, for å bygge opp kunnskap, forståelse og interesse hos publikum, og vi jakter stadig på de produksjoner som kan selge billetter rundt om i hele landet, på så forskjellige steder som for eksempel Hammerfest, Larvik, Namsos, Harstad, Oppdal, Ørsta og Haugesund.

Vi mottar mange flere henvendelser om samarbeid i uka, og får turnéønsker fra kompanier som jobber med alt fra folkedans, japansk Butoh og hiphop, til den mer konseptuelle samtidsdansen. Dette oppleves som en tillitserklæring. Men programmering er vanskelig. På plakaten har vi har vi blant andre hatt Jo Strømgren, ODE (Oslo Danse Ensemble), IBP (Ingun Bjørnsgaard Prosjekt), Ina Christel Johannessen (Zero Visibility Corp), Toy Boys, Øyvind Jørgensen, Frikar og mange, mange fler. Det er klart at publikumsinteressen varierer. Unge og gamle strømmer til når ODE eller Frikar kommer, mens det er tyngre når vi tilbyr samtidsdansen med internasjonal berømmelse.

Kø for norsk dans i utlandet Dansen i Norge ligger på et meget høyt internasjonalt nivå. Det er imponerende å se hvor mange kompanier og koreografer som markerer seg internasjonalt. Ja, av og til kan det se ut som det er set større publikum for dans ute i Europa, enn innenfor landets grenser. For et par år siden klaffet det slik at IBP – Ingunn Bjørnsgaard prosjekt – skulle på turné med oss samtidig med at de var invitert til en av de mest prestisjefylte dansescenene i Europa, Künstlerhaus Mousonturm i Frankfurt. Vi innlemmet dette gjestespillet i vår turnéplan. Det var stappfullt og kø ved inngangen i Frankfurt, mens det var vanskelig å komme opp i 75 publikummere på hvert spillested i Norge. Dette er et paradoks. Men når vi til sammen har hatt over 150.000 publikummere gjennom disse 20 årene på danserforestillinger, betyr det vel også at det er voksende nysgjerrighet og interesse for dans. Erfaringene vi har hatt til nå skal vi bygge videre på i årene som kommer.

Nylig hadde vi turnepremiere med vår jubileumsforestilling av Oslo Danse Ensemble i Larvik. Det er en forestilling med tre ganske forskjellige koreografier, og i salen satt barn på 5 år sammen med godt voksne på 75. De yngste var mest begeistret for den første og de eldste klappet til kjente jazztakter i den siste koreografien. Stående og begeistret applaus fra over 300 publikummere på en mandag var en hyggelig start på 5 ukers turné.

Samarbeid gir vekst Før premieren hadde vi fra Riksteatret et dialogmøte med lokale politikere og aktører i kulturfeltet. Det er lærerikt for oss å høre hvordan scenekunst oppleves og arbeides med lokalt. Bølgen Kulturhus har vært med i et pilotprosjekt hvor flere arrangører har gått sammen for å kunne programmere mer dans. Det har resultert i besøk fra f.eks. både Cullbergballetten, Den Norske Opera og Ballett og Carte Blanche det siste året, forestillinger som daglig leder Andreas Gilhuus betrakter som «smale» forestillinger. Likevel kan de fortelle at det har vært over 300 publikummere på alle disse danseforestillingene. Det styrker vår teori om at jo mer dans vi kan tilby publikum rundt i landet, hvor bredere blir interessen, og at begrepet smalt nå kan strykes som en fellesbetegnelse på denne kunstformen. Med nasjonale aktører som knytter gode lokale kontakter vil resultatene komme.

Fra hus til innhold Enger-utvalgets Kulturutredning 2014 peker på at nå er det på tide å dempe iveren for å bygge ut infrastrukturen med flere kulturbygg og i stedet ha fokus på innholdet i kulturhusene. Dette er musikk i mine ører. Riksteatrets mandat er å fylle kulturhusene med teater og dans av høy kvalitet og med et stor kunstnerisk spennvidde. Vi skal være et alternativ til alle de kommersielle tilbyderne på markedet. Vi vil arbeide videre for målsettingene både i Dansestrategien og Kulturutredningen 2014 om mer dansekunst i distriktene og ønsker oss arrangører og lokale krefter som tør satse som i Larvik. 17. april skal vi feire med stor bløtkake. Når danseturneen MOVE skal spille i Ålesund den dagen, runder vi turneforestilling nr. 1000 i Riksteatrets regi. Det er vi stolte av og vil takke alle som har vært med å spre danseglede og unike opplevelser gjennom 20 år.