Don't kiss. Foto: Simen Dieserud Thornquist

Dans til alle!

Ravnedans feirer tiårsjubileum med heidundrende fest. Med sitt utvidede program byr festivalen på flere minnerike opplevelser, og som helhet feirer den mangfold i identitet og uttrykk.

Festivalen, som startet opp som en vandreforestilling i Ravnedalen, har vokst betraktelig siden første utgave for ti år siden, og har utvidet seg til flere visningsarenaer rundt i Kristiansand. I år er blant annet badelandet Aquarama en ny samarbeidspartner. Jubileumsprogrammet, som gikk fra 8-13. juli, er spekket med workshops, performance-lab, sosiale arrangement, diskusjoner og forestillinger, og som tilskuer kan man oppleve festivalen på mange ulike måter. For meg har det vært et intenst kjør siden jeg både har deltatt på workshop med Sarah Shelton Mann på dagtid og opplevd resten av programmet på kvelden.

Den solfylte uken åpnet med en parade der deltakere gikk i tog rundt byen og ropte: “Dans til alle!”, med håndklokkebandet Ula Metall i front. Ravnedans har et mål om å nå ut til lokalbefolkningen og tilgjengeliggjøre samtidsdansen. Istedenfor å hente inn dans som lett kan appellere til flere, står Ravnedans fast på det eksperimentelle, og trekker heller folk til seg ved blant annet å spille forestillinger utendørs og på offentlige steder. Utøvere i den mystiske performancen Släkten med sine fargerike, utenomjordiske kostymer trakk til seg flere tilfeldige forbipasserende ved Vaktbua med sine absurde handlinger og intense musikk. Det var også en stor folkemengde med folk i alle aldre som engasjerte seg i vandreforestillingen i Ravnedalen.

Det er gjort plass til mange ulike uttrykk. Noen temaer har vært gjennomgående mens andre forestillinger har stått alene med et særegent prosjekt. Det mest gjennomgående temaet er å utfordre det tradisjonelle synet på kjønnsroller. Som en helhet oppleves festivalen som en forlengelse av PRIDE-måneden. I tillegg til at dette kom til uttrykk i flere av forestillingene styrkes denne tematikken gjennom små opptredener fra dragking gruppa Gutta og Tone Martine Kittelsens etterligning av Eminem i det populære og uhøytidelige lotteriet som er blitt en tradisjon.

Myke, nakne menn
Av alle de sterke  inntrykkene jeg sitter igjen med, er det likevel en forestilling som satte et ekstra dypt avtrykk, nemlig Sons of Sissy av Simon Mayer. Her møter vi en blanding av en folkemusikkkvartett og dansekompani. Den østerrikske kvartetten eksperimenterer med tradisjonell alpemusikk, folkedans og ritualer, og ønsker å frigjøre uttrykkene fra konservative rammer og bindinger. Musikken de spiller er munter og gir en ordentlig feel-good-stemning, men det skifter raskt til mørkere toner når det går over til ukonvensjonelle strukturer og ekstreme fysiske uttrykk. Uskyldig, tradisjonell ringdans og pardans blir til spasmer og ekstreme anspente bevegelser som gir assosiasjoner til aggressive dyr. . Med bruk av enkle kostymer og rekvisitter skaper utøverne et eget univers – et fristed der de kan få utløp for sine undertrykte følelser. Det veksles mellom humor og alvor, noe som skaper et spennende driv.

Jeg har tidligere sett flere forestillinger som viser mangfold i kjønnsuttrykk og maskulinitet, og likevel forundrer det meg at det fortsatt føles rart å se en mann kledd i skjørt og en skjorte som viser magen (uten at det skal være en tydelig påtatt karakter). Å se en mann bli snurret av en annen mann er fortsatt heller ikke et vanlig syn, siden det tradisjonelt er en kvinne som blir ledet av en mann. Disse bildene gir konnotasjoner til en feminin og kanskje til og med en skeiv mann Dette får meg til å innse de stereotypiske forventningene til en mann som fortsatt sitter inngrodd i meg selv, og ikke minst samfunnet rundt meg.

Styrken i Sons of Sissy er først og fremst profesjonaliteten i utøvelsen med imponerende timing, kroppsbeherskelse og musikalitet, men den lykkes også med å røre ved noe fundamentalt menneskelig gjennom det abstrakte og emosjonsrike uttrykket. Etter en intens reise avsluttes det med fire nakne menn i omfavnelse som synger med varsomme stemmer i det lyset dempes. Det er utrolig sterkt å se de fire utøverne skape et fellesskap der de støtter og viser empati for hverandre, noe som smitter over på publikum. Forestillingen utforsker et aktuelt og viktig tema om det stereotypiske synet på den mannlige kjønnsrollen, der maskulinitet forbindes med makt og styrke, mens sårbarhet og følsomhet er pysete. Soloen til Matteo Haitzmann der han skriker frenetisk mens han slenger seg selv rundt i rommet og drar i huden sin av frustrasjon, river langt inn i hjerterota og minner om hvor destruktivt det kan være når man ikke får være seg selv. Ved å synliggjøre ulike aspekter og følelser som ofte blir begrenset av sosiale forventninger, skaper de en følelse av befrielse, trygghet og stolthet, noe som følger meg resten av festivaluken.

Et fristed
Felles for de mest fremtredende forestillingene er nettopp et fristed der man kan få utløp for sine innestengte følelser og identitetsuttrykk med budskap om å elske seg selv. Martin Forsberg inviterer oss inn i et rosa, parfymert telt pyntet med ulike rosa gjenstander i Sissy Bomb, der vi blir kjent med to androgyne menn som leker med stereotypiske kjønnsnormer. Gjennom poetisk tekst, sminke og catwalkinspirerte koreografier utvikles det til et dragshow med et sårbart og mykt preg. Vanligvis er dragshows fylt med overdådige kostymer og overdrevne personligheter, og det er forfriskende å se en nedstrippet, uskyldig og intim versjon. Tidligere på dagen gikk vi som deltok på workshopen rundt og utforsket byen som om vi var femåringer. Følelsen av å være fri og utforskende styrket det nostalgiske preget.

I en mørk hule møter vi Stian Danielsen i soloforestillingen Entitled der han blander dans, stand-up og konsert. Han tar publikum med på en følelsesladet reise gjennom personlige kamper. Drivkraften i soloen er den store personligheten til Danielsen selv og en genuinitet som gjennomsyrer materialet – som styrkes ytterligere av den vakre sangstemmen og de tydelige bevegelseskvalitetene. Verket tar for seg identitet og hvordan våre valg og omgivelser former hvem vi er. Gjennom å eksponere sin egen kropp og livshistorie leker Danielsen med det ubegripelige. Når ord ikke strekker til har vi kunsten. Han gjør både rom og kjønn tvetydig og tillater tilskueren å få en smakebit av essensen av et menneske.

Refleksjoner om kjønn
Fordi årets festival domineres av sterke mannlige stemmer fører det til en mangel på representasjon av sterke kvinnelige stemmer. Er det et problem at festivalen har et sterkt fokus på det mannlige kjønnsuttrykket? Et gjennomgående budskap er nettopp det å viske ut de stereotypiske kjønnsrollene. Derfor føles det litt irrelevant å trekke frem festivalens ubalanse i representasjon av kjønn. Det er likevel et spørsmål som klør inni meg, og jeg klarer ikke helt å trekke frem en fornuftig slutning. Når kunsten er så personlig og inkluderende spiller det kanskje ikke noen rolle hvilket kjønn som står bak? Eller er det noen kvinnelige identitetsuttrykk som føler seg underrepresentert?

I ettersnakken til Don’t kiss kommer det opp flere refleksjoner om kjønn. I duetten ser vi to menn danse mens leppene deres er i konstant kontakt. Koreografen Fabio Liberti forklarer at duetten ikke hadde et homofilt utgangspunkt. Det var ment som en fysisk utforskning, og opprinnelig bestod duetten av en mann og en kvinne. På grunn av en skade, steppet Liberti inn slik at duetten ble mellom to menn. Da forestillingen ble programmert i Tyskland fikk Liberti spesifikt beskjed om at duetten måtte utføres av en mann og en kvinne. Dette gjorde ham oppmerksom på at duetten nå kom med et homofilt budskap. I programteksten står det: “The piece introduces as well the theme of homosexuality. The thematic is unspoken, brought by the fact that two male dancers perform the duet. It is not intended to be a statement (although it may become one), just a simply a matter of fact.

I en drømmeverden hadde det ikke spilt noen rolle om duetten ble danset av et likekjønnet par eller ikke. Kjønn og seksualitet har stor innvirkning i vår identitet, og fra vi er født blir vi delt inn i begrensende kategorier. Gjennom festivalprogrammet blir kjønn et viktig tema, og jeg innser at vi fortsatt har en vei å gå før vi kan frigjøre oss fra stereotypiske roller.

Festival med stor FEST
En uke med fest og moro avsluttes med den stedsspesifikke forestillingen SKUM av Kristin Helgebostad og Ida Wigdel, skapt i samarbeid med Lab-deltakere. Med merkelige kombinasjoner av badetøy og tilbehør lusker de rundt på badelandet Aquarama. Utøverne går fra å ligne spioner fra en annen planet til å bli en barnslig gjeng med sukkerkick, og til slutt blir de hekser og trollmenn som tilkaller det alle har ventet på: SKUM! Publikum blir invitert inn i skummet og det hele kulminerer i tidenes avslutningsfest inspirert av 1990-talls pool party. Og der var Ravnedans fylt ti år!

Festivalen lykkes med flere ting. Med en sterk kontekstualisering og flere gjennomgående temaer og trender samles forestillingene og de ulike sosiale arrangementene til en helhet. Festivalen virker først og fremst intern med fokus på å samle dansemiljøet, men med forestillinger utendørs og på offentlige plasser samt workshop for barn og unge trekker festivalen til seg lokalbefolkning og klarer å nå flere enn utøverne selv. Det er også en styrke at festivalen programmerer små kompanier og selvstendige koreografer som fokuserer på det eksperimentelle. Jeg har selv blitt kjent med mange nye scenekunstnere som jeg ikke har sett før. Det er også en fin balanse og utveksling mellom internasjonale og skandinaviske verk. Men mest av alt, lykkes festivalen med å være en festival der de sosiale møtene står sentralt sammen med sterke scenekunstopplevelser.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER