Ingunn Rimestad. Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg

Dans som livserfaring

– Når du er eldre har du en annen tilstedeværelse, du står tryggere, og det handler ikke om å være spektakulær, men om å gi et genuint uttrykk. Vinneren av Danseinformasjonens ærespris, Ingunn Rimestad, snakker med Hanne B. Nordvåg.

Årets mottaker av Danseinformasjonens ærespris er dansekunstner Ingunn Rimestad. ”Gjennom sitt virke som danser, pedagog og veileder, har hun satt, og setter fortsatt, dype spor i generasjoner av dansere og koreografer i et bredt sjikt innenfor norsk dans,” heter i det i begrunnelsen fra juryen.

I 46 år har Ingunn Rimestad levd av dansen. Men hun har danset enda lenger enn det.

– Jeg vokste opp i en familie med mye kreativ og kunstnerisk aktivitet. Faren min valgte å ikke livnære seg som kunstner, men han malte, diktet, danset og bidro til å bygge opp amatørteater virksomheten rundt om i landet gjennom sitt arbeid i Arbeidernes Opplysningsforbund, forteller Rimestad.

– Begge foreldrene mine var kulturelt interesserte og engasjerte, og de tilhørte generasjonen som skulle bygge opp landet etter krigen, og alt det medførte av samhold og kulturelle aktiviteter vokste jeg opp i.

Foreldrene var altså aktive i arbeiderbevegelsen, og med farens arbeidsplass lokalisert i Folketeaterbygningen på Youngstorget i Oslo, fikk familien tilgang til forestillinger som ble vist på Folketeateret. Her hadde Rimestad sine første møter med den sceniske dansen.

Hvordan gjør de det?
– Jeg tror det var i 1956. Jeg satt på første rad balkong og så sovjetrussere danse Svanesjøen. Jeg ble spesielt fascinert av trollmannen, når han spredte sin kappe og føk rundt på scenen. Og formasjonene til corps de ballet syntes jeg var helt fantastiske! sier hun.

– Og de viste også folkedansforestillinger, hvor damer i lange kjoler og fletter bare fløt rundt på gulvet. Jeg var nødt til å finne ut hvordan de fikk akkurat det til. Så ja, den har nok ligget der veldig tidlig, den undringen over hvordan man får til et helt spesielt bevegelsesuttrykk..

Rimestad henviser til en nysgjerrighet som har preget hennes virke innenfor dansen. Hun har en trang til å utforske og finne ut hvordan ting skjer og hva som skjer i bevegelsen, i dansen, både i henne selv og andre. Det er nok derfor hun også kalles for ”dansekunstens gartner” i kunngjøringen av henne som mottaker av Danseinformasjonens ærespris 2016.

Hun ler litt av dette og sier at hun noen ganger har kalt seg selv for jordmor.

– Det er jo ikke så langt unna, smiler hun.

Ingunn Rimestad har ofte inntatt rollen som veileder, en person som bærer andre dansere fram. Hun har en interesse for å forstå og grave dypt.

Vi sitter og snakker i bakeriet i Folketeaterpassasjen – et bygg Rimestad, og mange andre dansere, har tilbragt mye tid i. Hun forteller at etter å ha mast seg til å få ta danseklasser, begynte hun hos Bergljot Vedén på Sinsen én gang i uka, da hun gikk i tredje klasse på barneskolen. Rimestad beskriver Vedén som en mørkhåret og dramatisk dame, som enten var kledd i svart og grønt eller svart og lilla. Da hun var 15-16 år gammel begynte hun å danse jazzballett hos Jorunn Kirkenær.

– Men interessen for jazzballetten tapte seg etter hvert. Min nysgjerrighet og behov for å gå i dybden fikk ikke næring, sier hun.

Derfor ble det moderne dans og Ballettinstituttet (nå: Norges Dansehøyskole) i 1970. Møtet med Graham-teknikken ble kjærkomment.

– Vi hadde Graham-teknikk med Gerd Bugge, etter hvert akkompagnert av Peter Lodwick, og det var en kjempeopplevelse. Her fikk jeg plass til både de myke og kraftfulle sidene av meg.

Martha Graham 1948.
Martha Graham 1948. Foto: Yousuf Karsh (wikipedia)

Rimestad sier at hun ble helt oppslukt av denne metoden. Hun begynte selv å undervise i Graham-teknikk ved Ballettskolen til Den norske Opera og Ballett i 1972, og etter hvert også ved Statens balletthøgskole.

En ny dør åpnet seg da dansekunstner Anne Grethe Eriksen inviterte amerikanske Mary Fulkerson til Danseloftet på begynnelsen av 80-tallet. Rimestad ble kjent med releaseteknikken.

– I releasearbeidet gikk vi inn i anatomien og ut fra anatomien. Det var deilig og fint å få anledning til å starte i gulvliggende, puste, kjenne på vekten, visualisere, og få være til stede i og utforske egen kropp og egne bevegelser, sier Rimestad nesten drømmende.

– Dette ga meg inspirasjon til å gå ytterligere inn og ta stiling til hvordan jeg ville jobbe med Graham-teknikken. Fra releasearbeidet tok jeg med spørsmål tilbake til Graham-teknikken for komme enda mer i dybden av hva som foregår i relasjon til premissene som ligger til grunn, og hvor det har sin base i meg. Drivkraften i utsvingningene, abstraksjonen av det motsetningsfylte, dialogen med tyngdekraften – går jeg imot eller går jeg med? Det er noe av det jeg finner spesielt fascinerende med Martha Grahams teknikk.

I egen kropp
Rimestad tok med seg forskningsarbeidet videre til Balletthøgskolen, hvor hun fortsatt jobber som høyskolelektor. Hun beskriver det å veilede studentene i å ta utgangspunkt i egen anatomi og egen kropp, som noe av det mest spennende i sitt arbeid som pedagog.

– Jeg er interessert i den enkeltes anatomiske utgangspunkt – hvordan skal dette fungere i deg? Derfor er jeg også mer interessert i hva som kan skje innenfor rammene enn rammene i seg selv, forklarer Rimestad om sin pedagogikk.

– Vi kan bruke prinsipper til å belyse måter å finne egne muligheter på, men studentene skal ikke realisere min eller noen andres drøm om dansekunst, men sin egen. Og om jeg med min erfaring kan bidra til å stille spørsmål som hjelper dem dit, så er det enormt givende.

De siste årene har Rimestad undervist mer spesifikt i sansearbeid – som går direkte på det å være bevisst tilstede i egen kropp.

– Det er et undersøkelsesarbeid av møtet mellom anatomien og de tekniske prinsippene, hvor vi søker måter å jobbe mer hensiktsmessig ut i fra den enkeltes kropp og erfaring. Jeg ser på dette som et arbeid i å bygge broen fra alt vi er utrustet med til å kunne uttrykke seg gjennom bevegelse i det sceniske, sier hun.

Juryen for Danseinformasjonens ærespris henviser til nettopp dette arbeidet i sin begrunnelse, og sier: ”[Det er ikke] rent få dansere som sjenerøst har blitt informert og fått en dypere forståelse for egen kropp og dens funksjonalitet og potensielle nærvær og klarhet under nøye veiledning av Ingunn Rimestad.”

Publikum, ikke tilskuer
Rimestad forteller at hun ser på undervisningen sin som en form for deling – man deler en opplevelse, et spørsmål, en tanke, en idé. Og det er samme tilnærming hun har til sitt sceniske arbeid, hvor hun fortsatt er høyst aktiv, med arbeid for blant andre Hooman Sharifi, Mia Habib og Th’line de siste årene.

– Interessen i å jobbe scenisk ligger i det å dele arbeidet rundt tematikken som prosjektet dreier seg om. Først med de innad i prosjektet, og så med publikum. Det er deling og sirkulering av inntrykk og uttrykk, sier hun.

– Derfor har jeg sluttet med begrepet tilskuer, for det setter publikum i en veldig utsiderrolle, som en betrakter. Å være på scenen for å imponere og å vise meg fram er ikke det jeg holder på med. Jeg deler ut i det offentlige, både i det sceniske og i den pedagogiske virksomheten – det er bare to forskjellige arenaer for formidling.

Derfor mener hun også det tilfører noe når hun kan stå på scenen i sin 65 år gamle kropp sammen med dansere som kanskje er halvparten så gamle som henne.

– Om jeg skulle gjøre det samme som 30-åringene, hadde det ikke vært noen grunn til at jeg skulle være der, sier hun med aller største selvfølgelighet.

– Men det å være i sin kropp er en spennende oppdagelsesferd, og det handler om hvordan forskjellige ideer gir gjenklang i meg og hvordan de kommer til uttrykk gjennom min erfaring. Når du er eldre har du en annen tilstedeværelse, du står mye tryggere, og det handler ikke om å være spektakulær. Det handler om å gi et sant og genuint uttrykk, og det skaper mangfold i dansekunsten.

Ingunn Rimestad og Cecilie Lindeman Steen i “En sang til dere” av Mia Habib.

Nakenhet og det kommersielle
Akkurat dette med mangfold i dansekunsten er noe Rimestad uttrykker som mest gledelig i den utviklingen hun har sett gjennom sine år i dansens tegn. Hun har gått fra en ungdomstid da hun ikke helt visste hva moderne dans var, til å se at dansekunstnere boltrer seg i uttrykk.

– Jeg er veldig glad for det mangfoldet av uttrykk vi ser i dag, og at det eksisterer en åpenhet for at den enkelte dansekunstneren kan finne sitt uttrykk for sin kunstneriske idé. Det er et friere og mer demokratisk miljø rundt oss nå, sier hun.

Samtidig er hun skeptisk til at man i scenekunsten opplever et stadig press utenfra – fra de som mener at samtidskunsten er vanskelig tilgjengelig, og som etterstreber en stadig kommersialisering og høye publikumstall.

– Denne kommersialiseringen fører til at støtteordninger i alle fall i Europa er blitt enda snevrere. Kunsten raseres, det er mange som gir seg, og jeg blir så….

Rimestad slår en knyttneve i bordet.

Hun forteller at det toppet seg litt da hun var med i Mia Habibs A Song To… i fjor høst, hvor Dansens Hus i et kommersielt grep la vekt på nakenheten i stykket.

– Og jeg må si at jeg også blir forundret over hvor opptatt folk er av dette med nakenhet – det som er det mest selvfølgelige og naturlige, og som er oss mennesker nærmest. At kroppen gjennom tider er blitt kledd i så mye skyld og skam, synes jeg er trist, sier Rimestad.

– Jeg føler jo slik ærbødighet for menneskekroppen i alle valører. Hvordan livet setter spor – det er nydelig! Så for meg ble arbeidet med Mia en motstand mot alle trendene som definerer hvordan vi skal se ut – samt å med stolthet dele det å fortsatt være en utøver innenfor dansen i en alder av snart 66 år, og ære det som uttrykker seg gjennom meg og min livserfaring.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER