S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Chris Erichsen – 21. september 2018

Då avantgarden og folket heldt fest i Fjaler

Folkedans møter performancekunst. Foto: David Zadig


Publisert
21. september 2018
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/da-avantgarden-og-folket-heldt-fest-i-fjaler/
Facebook

Teaterfestivalen i Fjaler er i øyeblikket ett av de mest markante eksemplene på at det er i periferien det skjer.

– Da her e ingenting. Berre vent te da bynne å regna ordentlig. Då smilar me sunnfjordingar te kvarandre.

Replikken falt i et slags ventetelt foran Vilhelm Foldal/Harald Kolaas sin avslutningsforestilling på Teaterfestivalen i Fjaler sist søndag. Grunnen til at festivalen arrangeres på akkurat det tidspunktet, i år fra 12-16 september, skal ha å gjøre med at det pleier å inntreffe et væromslag, til det verre, på første fullmånehelg etter høstjevndøgn, rundt 20 september. De tre første åra, fra 2013-15, ble festivalen arrangert i slutten av september og begynnelsen av oktober, med et ruskevær som til og med overgikk årets. I 2016 ble den derfor flyttet til før høstjevndøgn, med et strålende seinsommervær som resultat. I år skal oddsene ha vært enda bedre, fordi nymånen kom opp i nordøst på tirsdag 11 september, dagen før festivalen startet.

Sånn forholder man seg når man bor på de kantene av landet, men spådommene gikk ikke inn denne gangen. Onsdag måtte Foldals premiere avlyses. Vinden og regnet og vannstanden på sirkusplassen på Øyra gjorde det umulig å gjennomføre forestillingen. Jeg fikk skyss fra Hønefoss med en sunnfjording som på sin side var lei av den vedvarende sola på Østlandet og ville hjem for å oppleve «litt vær», som hun kalte det.

Alle barneskoleelvene i Fjaler sang Stopp, ikke mobb! sammen med Dale musikkorps på åpningen av festivallørdagen. Foto: David Zadig

Symbiose Vi ankom Dale i Sunnfjord rundt midnatt på torsdag, og jeg ble umiddelbart innlosjert hos Åsa og Dag, et hyggelig, eldre ektepar, og del av bortimot et helt lokalsamfunn som bidrar til festivalen i stort og smått. Denne symbiosen ble godt illustrert av Fjaler-ordfører Gunhild Berge Stang som fikk ordet etter at 90 år gamle Norvald Tveit og dramatikerkollega Rolf Losnegård hadde ledet en to timers fortellerkafé på sjukeheimen fredag morgen. Der delte folk minner om Splinten, den lokale varianten av det farende romanifolket. Ordføreren var så rørt at hun knapt visste hva hun skulle si om festivalens bidrag til lokalsamfunnet. Norvald Tveit er en levende legende, mannen bak stykket Splint!, som etter urpremieren på Oslo Nye Teater i 1977 ble satt opp på nytt av Sogn og Fjordane Teater og i årevis turnerte rundt i fjordene på Vestlandet med teaterbåten Innvik. (Som siden, i 2001, klappet til kai i Bjørvika i Oslo som fast arena for Nordic Black Theatre, før den til slutt sank på Nesodden i desember 2013). – Kven hogsar Splinten? spurte Losnegård, og fikk umiddelbart svar av en skog av hender. For en som sitter fast i et urbant, gjennomsnittlig, normalisert bokmål var det en lise å bade i klangen av en dialekt som med sin frekvensrikdom låter som den er født rett ut av de dype fjordene og høye fjellene som omgir Dale. Og hjertet i det hele er sjukeheimen, skal vi tro ordføreren.

Det skal innrømmes at den påkrevde anmelderdistansen fikk brynt seg i løpet av disse dagene. Men om du vil oppleve festivalen slik den er nytter det ikke å luske taust rundt i skyggene med en fjern, uutgrunnelig kritikermine. På en festival som tar mål av seg å være både for bygda og hele landet er dessuten faren for at du treffer kjente overhengende.

Tidligere nevnte Kolaas/Foldal er en av dem som har en tendens til å dukke opp overalt, noe han også gjorde på sjukeheimen, uannonsert. Da det, etter en flom av feelgood-historier om lokale farende fanter, gikk mot slutten, rakte Kolaas opp hånda og minte om skjebnen som mange av dem ble utsatt for: Frataking av barn, tvangssterilisering og abortering, lobotomering, kort sagt: Etnisk rensing. – I Norge videreførte vi det arbeidet som tyskerne slutta med etter krigen, sa han og spurte om noen kunne fortelle noe mer om hvordan det fortonte seg her i traktene. Han ble møtt av en mur av taushet helt til noen mumlet noe om at det der kjenner me oss ikkje heilt igjen i her.

Heder og verdighet Figuren Vilhelm Foldal er i noen år blitt forsøkt brakt til en heder og verdighet han aldri har hatt av skuespilleren Harald Kolaas, og de to har nærmest endt opp med å bli en og samme figur. Foldal er den oversette, forbigåtte vennen til Ibsens John Gabriel Borkman. En departemental «extraskriver», en som var satt til å gjøre det vi i dag bruker kopimaskiner til, en mislykket kunstner som aldri får den oppmerksomheten han mener han har krav på. Så langt har det gått at Ibsens fiksjon så å si er blitt virkelighet ved at hele Foldal-figuren ofte tas helt ut av teksten når stykket settes opp. Kolaas sin versjon av denne tragikomiske figuren ble til i Berlin under en pause i arbeidet med Vegard Vinge og Ida Müllers versjon av John Gabriel Borkman. Etter en serie mer eller mindre kaotiske oppsetninger blant annet i sin egen leilighet på Sofienberg i Oslo, skulle Foldal nå innta og erobre Dale under samletittelen Då Foldal heldt fest i Fjaler, i ånden etter bygdas store sønn, poeten og fyllefanten Jakob Sande. Ett av prosjektene, som det i god Foldal/Kolaas-tradisjon ikke ble noe av i regnet og vinden, var å begrave Sande der han egentlig ville være, i havgapet på Kobbeskjæret under innskriften: «Her hviler Jakob den smukke oppi en syltetøykrukke».

Premieren ble det som sagt heller ikke noe av, men Foldal gir aldri opp. Fordelen er at han på en måte er helgardert: Om noe lykkes er det fint, og en bekreftelse på hva som egentlig bor i ham. Om det mislykkes er det like fint, en bekreftelse og utdyping av karakteren og nok en spore til økt innsats for framtidig anerkjennelse. Sånn sett passet han som hånd i hanske til festivalens tema: Utenforskap. Noe man i festivalen, fra et mangfold av vinkler, kunne kjenne igjen i alt fra fortellingene om Splinten til en av masterstudentenes “Hendingar”. Studentene inntok bygda for første gang i fjor med performance, konsert, apokalyptisk naschspiel i vaskehallen og ungdomsforestilling på den nedlagte bensinstasjonen. I år fant en av hendingene sted i og utenfor et naust i mørket sent på kvelden. Det var en både beroligende og foruroligende performativ installasjon, med noen deformerte, livløse figirer som lå og duppet i vannet, og deres menneskelige motstykker som beveget seg som zombier rundt båthuset. Studentene sto også for både deejaying og polonaise under festen på lørdagskvelden, og har varslet sin ankomst også neste år.

deKOR + Vilhelm Foldal i Froskene. Foto David Zadig

Gummistøvler og overlevelsesdrakter En mer uttalt og samtidig fysisk referanse til utenforskap fant sted i kjelleren under det gamle Samvirkelaget. En gruppe elever fra Firda videregående skole ønsket publikum velkommen rundt et langbord dandert med småkaker og seigmenn. I fem dager hadde de, under ledelse av Cathrine Myhre Solbjør, hun også masterstudent i teater fra KHIO, møttes for å finne ut hva utenforskap betyr for dem. Tekstene ble framført over hele rommet, av et summende mangfold av stemmer vekslende med små spredte grupper som framførte sine budskap i lyset av små batteridrevne LED-lamper. På et tidspunkt ble publikum autoritært beordret inn i ulike grupper etter alder og alle lyskilder slukket. De tyngste vitnesbyrdene ble da avgitt akkompagnert av lyden av noe som ble kastet hardt i bakken, med assosiasjoner til tortur. 360° Dale er del av et større prosjekt som inkluderer ungdom i flere lokalsamfunn som til slutt skal ha en samlet visning i Oslo, hvor også tekstene vil bli utgitt i bokform.

A thing like you and me med masterstudentar fra KHIO. Foto: David Zadig

Daleinnbyggerne og de tilreisende, iført gummistøvler og overlevelsesdrakter, strømmet om hverandre ut i gatene og inn på arenaene: Kommunestyresalen var okkupert av Etyde #2 i Tore Vagn Lids pågående studie av Unntakstilstandens politiske dramaturgi, med utgangspunkt i en tidslinje basert på sekundene, minuttene og timene det tok en viss person å sprenge regjeringsbygget, med påfølgende massakre. Det hele gjennomført med videobilder, lyd og direkteoverførte tegninger utført av bergenskunstneren Arvid Pettersen. I Dale kirkes menighetssal satt vi alle i ring mens den samiske dramatikeren Siri Broch Johansen ledet en lesning av sitt stykke SOS Dobrie, om den fiktive staten Sabmie Ovttastuvvon Siiddat (De samiske forente siidaer), «Europas eldste, mektigaste og mest toneangivende stat». Gymsalen på skolen var fylt til bristepunktet da de ansatte ved den verna bedriften Vevang produksjon bød på en klovneforestilling fra øverste hylle under tittelen De Fjaleristiske, iscenesatt av Oslobaserte Teater Prospero. Det Gamle Skulehuset var inntatt av ekteparet, globetrotterne og performancekunstnerne Julian Blaue og Edy Poppy. Denne gangen med sitt Personlige møte med verdenspolitikken, en dokumentarisk og leken beretning fra deres og deres barn Belas reise i Brasil, og samtidig en rettssak mot dem selv som deltakere i et globalt system av klassemotsetninger og strukturell vold. Mellom slagene kunne den ene festivalsjefen Torkil Sandsund observeres på sykkel, bærende på en eller annen scenografisk eller praktisk ingrediens, for eksempel en hel benk. Den andre sjefen, en gravid Miriam Prestøy Lie, hadde ingen fungerende telefon så alt hun gjorde måtte gjøres ved å oppsøke folk fysisk. Og merkelig nok virket ingen av dem stressa.

De Fjaleristiske. Foto: David Zadig

På randen av avgrunnen Det gjorde derimot Vilhelm Foldal/Harald Kolaas da den avsluttende forestillingen, teknisk og dramatisk, balanserte konstant på randen av avgrunnen. Sånn sett ville den også ha passet fint inn i 2016-festivalens tema, Ras. Men det hele ble berget i land i finalen, av kunstnerens inderlige avsynging av noen Jakob Sande-tekster som han selv hadde satt melodi til, akkompagnert av hans legendariske plastkeyboard med innlagte rytmeloops. Det Foldalske, og festivalens, høydepunkt fant imidlertid sted under fredagskvelden på Øyra. Det var et vakkert møte mellom lokal bygdedans med trekkspill og Foldals, og Aristofanes’ froskekor på kirkegården på den andre siden av elva. Den kvelden var et slags konsentrat av festivalens fruktbare samrøre mellom lokal folkelig kultur og den nasjonale scenekunstavantgarden.

En sentral figur i møtet mellom teori og praksis innen norsk scenekunst, Professor Knut Ove Arntzen i Bergen, har gjentatte ganger sagt at det er i periferien det skjer. I øyeblikket er den årlige teaterfestivalen i Dale i Sunnfjord ett av de mest markante bevisene på riktigheten av det utsagnet.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no