Black Box Teater

Co-produserer et sterkt fritt teaterfelt

INTERVJU: Tre av fem nominerte i Hedda-kategorien Årets forestilling er produsert i samarbeid med Black Box Teater.  – Basisfinansieringen gir god uttelling kunstnerisk, sier teatersjef Jon Refsdal Moe. – Men samtidig skulle BBT gjerne hatt mulighet til en viss co-produksjon av norske kompanier, for å sikre teatrets profil og kontinuiteten i feltet.

Tre av fem nominerte i kategorien Årets forestilling er produsert i samarbeid med Black Box Teater, og i det skapende involverer alle fem scenekunstnere som hovedsakelig arbeider utenfor institusjonene. Hvorfor er det slik, tror du?


– Forestillinger skapt av frie scenekunstnere kjennetegnes ofte av en kollektiv arbeidsprosess der kunstneriske avgjørelser tas i fellesskap og alle gjør mer av alt – lysmannen kommer gjerne med innspill til dramaturgi og scenografen kan også være skuespiller. Teater er tross alt en kunstform der individuelle kunstneres prestasjoner skal gå opp i en høyere enhet – og det er vel kanskje derfor at så mange slike prosjekter ender opp med å nomineres til årets forestilling fremfor i kategoriene for enkeltprestasjoner, selv om det finnes et par slike nominasjoner også.

Men å si at disse gruppene jobber utenfor institusjonene, er ikke helt riktig. Black Box Teater er også en institusjon, men forskjellen er at vi er en institusjon som har som formål å tilrettelegge for og programmere fri scenekunst.



De utvalgte. Foto: Ann Iren Ødeby.

Ni norske frie scenekunstgrupper har basisfinansiering fra Kulturrådet. Ordningen gir med andre ord god uttelling kvalitetsmessig?

– Bare tre av disse ni er teaterkompanier (Verdensteateret, Verk Produksjoner og Vinge/Müller, red. anm.) Da mener jeg teater i norsk forvaltningsmessig retorikk, altså "ikke-dans". Slikt sett er uttellingen formidabel, i alle fall om man bruker Heddaprisen som mal. To av de tre har mottatt eller vært nominert til kategorien "Årets forestilling" tidligere, og én er det igjen i år.  I tillegg kommer De Utvalgte som hittil ikke har fått basisfinansiering, men som er nominert til årets forestilling for andre år på rad,  samt i kategorien "særlig kunstnerisk innsats". De ble også priset for beste visuell design i fjor.

 

Samtidig sliter frigruppene med å skape politisk forståelse for å øke rammene for ordningen. Hvorfor det, tror du?

– Basisfinansieringsordningen er en litt fremmed fugl i den norske scenekunstfeltet, som ellers har løpende drift av institusjonsteatre på den ene siden og et prosjektorganisert fritt felt på den andre. Prinsipielt bryter den både med et sosialdemokratisk fokus på å bygge sterke institusjoner og med høyresidens forkjærlighet for prosjektorganisering, og er en mellomting: en mindre, men over tid fastere struktur. Det er en modell som fokuserer på kontinuerlig kunstnerisk praksis i stedet for kulturbyråkratisk, politisk eller faglig målstyring. Men ordningen funker forbannet godt rent kunstnerisk sett. Den sikrer fred, ro og kontinuitet rundt det kunstneriske arbeidet. Dette vet alle som noensinne har vært involvert i en kreativ prosess – det er kontinuitet og konsentrasjon som trengs, ikke kreative produksjonsmodeller.

Ship O'hoi. Foto: Stefan Schroder.

Hva innebærer det når et teater som BBT tilrettelegger for eller co-produserer en forestilling?

– Det kan variere fra prosjekt til prosjekt. For oss handler det ofte om å tilby utvidede spille- og prøvetidsordninger, teknisk assistanse og dramaturgi. For eksempel har jeg vært dramaturg for Verk produksjoners tre siste forestillinger. Det handler også om å ta del i nasjonale og internasjonale nettverk og å pushe scenekunstnere vi velger å samarbeide med, som best vi kan. Siden 2010 har BBT også drevet noe internasjonal co-produksjon. Da gir vi beskjeden finansiell støtte til kompanier fra land som ikke har like generøse ordninger som vi har her i Norge. Slik bidrar vi til å realisere internasjonale prosjekter som siden kommer publikum her til gode.

Stalker. Foto: Kaja Bruskeland

Støtter dere norske kompanier økonomisk?

– Mange scenekunstnere vi velger å inngå samarbeidsavtaler med, får avslag på søknadene sine til Norsk kulturråd. I særdeleshet gjelder dette unge teaterkompanier. Det vil være interessant å kunne begynne med en viss finansiell co-produksjon også av norske kompanier, for å sikre vårt program og kunstneriske profil såvel som kontinuiteten i feltet generelt. Noe har vi gjort allerede – Ingri FIksdals forestilling Night Tripper ble f.eks produsert på initiativ fra oss med co-produksjonsmidler via EU,  og Kulturrådet slang seg på i ettertid. Problemet med EU-prosjekter er  imidlertid at de er tunge å administere.

Kill Them All. Foto: Erik Aavatsmark

Nyslått Oslo Nye-sjef Kim Bjarke gjorde nylig alt han kunne for å holde myten om det utilgjengelige samtidsteatret levende. Hva betyr det at en institusjonsteatersjef insisterer på et slikt verdensbilde?

– Man må nok se Bjarkes litt friskfyraktige uttalelser om samtidsteatrets utilgjengelighet i sammenheng med at han har fått et vanskelig mandat, der han på den ene siden er forventet å drive så kommersielt som mulig og samtidig må forklare seg overfor en hel masse folk  som plutselig trodde de skulle få et lokalt 700-seters Hebbel Am Ufer-teater midt i Oslo. Det vitner strengt tatt om at han har forstått mandatet sitt godt, selv om man selvsagt kan være uenig i mandatet. Men man kan spørre seg om hva kulturbyråd Hallstein Bjercke tenker. Det var vel ikke dette han mente med retorikken om nyskaping han gikk ut med i fjor høst.

Villanden. Foto: Marte Garmann.

Man ser av årets nominasjoner at institusjonsteatrene også tildels arbeider programmerende og henter inn produksjoner som helt eller delvis er laget utenfor huset. Er dette en ny utvikling, og hva betyr det for de rene programmerende scenene som BBT?

– BBT har et godt samarbeid med blant annet Trøndelag Teater om flere produksjoner – for eksempel én av de som er nominert til årets forestilling. Dette oppfattes helt naturlig. Det Norske Teatret hentet i fjor inn Jonas Corell Petersens ZOO, en forestilling som hadde hatt premiere og var coprodusert hos oss året før. Slik sett er dette en interessant utvikling.

Det er relativt nytt at institusjonsteatre og programmerende teatre jobber sammen på denne måten. Det har til en viss grad erstattet modellen der frie grupper inviteres inn til å produsere ved institusjonsteatrene, noe det tidligere har vært sterk politisk vilje til.  For Black Box Teater betyr det flere samarbeidsmuligheter og flere muligheter til å få profilert og vist forestillingene vi co-produserer.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER