Leken scenemagi fra Frankrike og Trøndelag

KRITIKK: Regissør Philippe Genty dyrker lekenheten i et slående vakkert scenerom. Forget me not med studenter fra Høgskolen i Nord-Trøndelag er en estetisk perle, tross noen haltende elementer, skriver Anna Valberg.

Mellom varm kjærlighet og kald krig

KRITIKK: Lengst øst i Norge er Russland nærmeste nabo. Samovarteateret har laget en varm og sammensatt forestilling om mennesker som etter krigen ble rammet av en landegrense, skriver Anki Gerhardsen.

Bunad, våfflor og ironi på utställning i Dubai

KRITIKK: I Samfunnshuset på Hålogaland Teater sänder Jo Strømgren norsk självironi på export till mellanöstern. Det ger utrymme att laga en grunnlovsjubileum-satir med flera lager, skriver Jenny Svensson.

Når alt går igjen

KRITIKK: Kammeroperaen Påske har fremragende sangere og beviser at det er mulig å lage god samtidsopera. Men musikken forsterker det rituelle i Strindbergs tekst på grensen til det stillestående, skriver Judith Dybendal.

Ned fra pidestallen

ANMELDELSE: – Det kan være en viktig investering å stimulere kunstnere til å studere barn og barndom fra flere vinkler enn den kunnskapen interne diskusjoner i kunstfeltet kan gi, skriver Kari Holdhus. Hun har lest Kunstløftets påskeavis om interaktivitet i kunst for barn.

Black Box is burning

KRITIKK: Contemporary dancing røsker tak i tradisjonelle begreper og konfronterer oss med det ikke fremmede spørsmålet ”hva er dans?” Hanne Frostad Håkonsen oppsummerer Oslo Internasjonale Teaterfestival.

Demokrati i negativ

KRITIKK: Christoph Meierhans behersker sine retoriske bevismidler godt. Men et av spørsmålene fra salen som ikke blir skikkelig besvart, er hvorvidt selve utgangspunktet hans, nemlig at demokratiet er i krise, er en overdrivelse. Grethe Melby har sett Some use for your broken clay pots på BIT Teatergarasjen.

Ufokusert om en pappas død

KRITIKK: Det er lenge siden jeg har kommet ut av teateret med så mange spørsmål. Pappas reise ut av tiden satte i gang en rekke tanker, jeg ble både provosert og frustrert, skriver Mariken Lauvstad.

Kom inn på en kopp kaffe, så skal æ fortelle dæ ei historie

KRITIKK: Forestillingen Mannen som stoppa hurtigruta skaper et mystisk univers der dans, musikk, minner og historier smeltes sammen i et vakkert og helhetlig uttrykk, skriver Maria Stødle.

Mens vi venter på Ole Ivars

KRITIKK: Fremskrittspartiet har inntatt regjeringen. Ole Ivars har inntatt Nationaltheatret. Hva skal folk flest gjøre nå? Chris Erichsen har sett Ole Ivars-musikal på Torshovteatret.

Eventyr foran politikk

KRITIKK: Eventyret trer sterkest fram og den politiske satiren forsvinner i bakgrunnen. Men operaen Gullhanen er en estetisk nytelse, skriver Judith Dybendal.

Såre, sårede, sårbare landskap

KRITIKK: Har scenekunsten, og verden for den saks skyld, best av å kvitte seg med det uforutsigbare mennesket? Venke Sortland skriver om Mette Ingvartsens koreografi uten utøvere på Oslo Internasjonale Teaterfestival.

Ordtsunami i Berlin

Tre musikkteaterprosjekter på årets MaerzMusik i Berlin var preget en overdreven tiltro til formidling av tekst. Stefan Thorsson har sett forestillinger av Enno Poppe, Franui og Mela Meierhans.

Begrenset vingespenn

KRITIKK: Selv om koreografien er spennende, mangler den nysgjerrigheten jeg opplevde hos barna som løp rundt med sine egne sommerfugler før forestillingen begynte, skriver Hanne Frostad Håkonsen om Farfalle på Dansens Hus.

Omsluttende koreografi

KRITIKK: Publikum blir en del av fiksjonen i koreograf Ingri Fiksdals omsluttende forestilling HOODS, der Signe Beckers kostymer og scenografi, musikken, utøverne, dansen og publikum sidestilles innenfor rammene av et merkelig ritual, skriver Ivar Furre Aam.

SISTE SAKER