Stillestående sorg

KRITIKK: I Lament gjør skuespillerne et imponerende arbeid for å framstille den repeterende, selvbekreftende sorgen. Men selv en stillstand må ha framdrift for å bli synlig for et publikum, skriver Chris Erichsen.

Hemmelighetsfulle historier

KRITIKK: I regissør Claire de Wangens dystre drømmeland slipper ingen unna. Vår anmelder Anna Valberg gjenopplever barndommens monstre under senga.

Blottet for teatermagi

KRITIKK: Fantasiløs scenografi, oppstykket dramaturgi og mangel på gode regiløsninger skaper kontinuerlige problemer for skuespillerne i Riksteatrets nye Pinocchio-versjon, skriver Mariken Lauvstad.

Scenkamp i cyklopernas land

KRITIKK: Texten är huvudperson när Karl Ove Knausgårds Min kamp iscensätts på Stockholms Stadsteater. I regissör Tandbergs och de fyra skådespelarnas händer blir den en form for kollektiv läsning, skriver Jenny Svensson.

Aktuelt eller ikke aktuelt, er det spørsmålet?

KRITIKK: Aktualitet er et tveegget sverd, og vel så det. Det står og faller på kraften i formidlingen av historien, og her svikter det litt i Elva som deler byen. Men Unn Vibeke Hol er outstanding, mener Chris Erichsen.

Performativ mikrotonalitet

KRITIKK: For scenekunstfeltets del håper jeg at framtidige komponister som engasjeres innenfor prosjektet Pitch_43 også vil skrive verker som er mer tydelig inspirert av Partchs musikkteater, skriver Rudolf Terland Bjørnerem i den siste av tre tekster fra Ultimafestivalen.

Sirkus med lav wow-faktor

KRITIKK: I Cirkus Cirkörs Underart blandes nysirkus, musikk og dans – men det blir for lite sirkus, skriver Anette Therese Pettersen.

Hell – en teknisk bruksanvisning

KRITIKK: Øystein Johansen fortsetter med Luck sin sceniske forskning i det isolerte menneske. Men der forestillingene hans før var breddfulle av innhold og uttrykk, framstår Luck nærmest som en teknisk øvelse, skriver Chris Erichsen.

Leonardos visjoner

KRITIKK: Musiker og musikkjournalist David Toop fikk en mail som var tiltenkt elevene hans, om et tre ukers kurs i å lage en opera. Noe fikk ham til å melde seg på selv.  – For min del kunne denne forestillingen gjerne ha vart dobbelt så lenge, skriver Rudolf Bjørnerem, som har sett Toops andre forsøk i operasjangeren, Of Leonardo da Vinci, på Ultimafestivalen.

Svermens sang

KRITIKK: Nakenhet er et sterkt virkemiddel, og koreograf Mia Habib bruker det med stor presisjon. Torbjørn Oppedal har sett A Song To… på Dansens Hus.

Selvanalysens seier over humoren

KRITIKK: Til tross for at Strategier for en lysere fremtid kunne vært en av årets morsomste teaterforestillinger, så kommer den ikke helt i mål, ifølge anmelder Anette Therese Pettersen.

Ingen overskridende syntese

KRITIKK: Tekstene passer godt inn i sammenhengen, og Hellstenius har laget håndverksmessig solid musikk. Når det gjelder det flermediale, opplever jeg imidlertid at konserten lover mer enn den kan holde, skriver Rudolf T. Bjørnerem om prosjektet Ørets teater på Ultimafestivalen.

Doktor Stockmann som rockestjerne

KRITIKK: I Agder Teaters versjon av En folkefiende er Doktor Stockmann en selvsentrert, rocka kvinne som virker mer opptatt av å ha rett enn å faktisk lage revolusjon, skriver Anette Therese Pettersen.


Warning: Illegal string offset 'height' in /var/www/scenekunst.no/app/wp-src/themes/scenekunst/lib/scene.php on line 184

Warning: Illegal string offset 'width' in /var/www/scenekunst.no/app/wp-src/themes/scenekunst/lib/scene.php on line 184

Bortskjemt eller kritisk?

INNLEGG: – Går jeg i forsvar nå, og avviser noe som er viktig institusjonskritikk? Eller reiser innlegget til Holte og Skolseg noen spørsmål alle som jobber med kunstfagpedagogikk bør forholde seg til? Øystein Stene ved Teaterhøgskolen tar opp diskusjonen om masterstudier på KHIO.

Lek og moral

KRITIKK: Barneforestillingen Gutta i trehuset på Kilden Teater- og Konserthus er opptatt av å formidle gleden ved å leke, men det fremstår tydeligere som et formål enn som faktisk effekt, skriver Anette Therese Pettersen.

SISTE SAKER