Smalt uttrykk for et bredt publikum

ANMELDELSE: – Outstanding er det nærmeste jeg kommer hvis jeg skal beskrive forestillingen John. Den er absolutt ikke uten mangler. Men på en norsk scene blir den som en frisk og fremmed frukt. Det skriver Mariken Lauvstad, som har sett forestillingen John av DV8 Physical Theatre

Dansernes dans

KRITIKK: Mens det tidligere var essensielt hvilken koreograf som ledet ensemblet inn i en ny retning, og slik gav verket og ensemblet en foreløpig signatur, er det nå danserne selv som er signaturen. Monica Emilie Herstad har sett jubileumsutstillingen A Collection of Short Stories, koreografert av Ina Christel Johannessen.

Kapitalens uransakelige veier

ANMELDELSE: Til grunn for Lukta av penger ligger et ambisiøst prosjekt det står respekt av. Det er et forsøk på å behandle et alvorlig tema gjennom humor og spenning. Balansegangen er imidlertid utfordrende og overgangene ikke alltid sømløse. Det skriver Rudolf Terland Bjørnerem, som har sett forestillingen.

Subkulturell høykultur

ANMELDELSE: To medlemmer av nedlagte Baktruppen har funnet sammen i forestillingen NEI, en dramatisk, musikalsk meditasjon over ordet Nei. Chris Erichsen har sett forestillingen.

Mer bærekraftig enn naturen selv

KRITIKK: Anna Valberg har fulgt Laksespelets surrealistiske reise inn i den mørke havbruksnæringa.

Kunst eller dokumentasjon?

KRITIKK: Hvordan etableres en kanon? Er koreografien Fase et dokumentarisk eller et kunstnerisk prosjekt når den vises i dag? Venke Sortland så Anne Teresa de Keersmaekers signaturverk på Black Box Teater i mai.

Etablert orkestertradisjon

KRITIKK: Oslo-Filharmoniens punktum for vårsesongen markerte orkesterinstitusjonen – på godt og vondt. Emil Bernhardt har hørt orkesteret spille Strauss under to forskjellige dirigenter.

Ved en grense

KRITIKK: Det er lite å sette fingeren på ved urframføringen av Hav under Festspillene i Bergen. Men det kjennes sant det Jon Fosse har sagt om at han har skrevet seg til en grense, mener Judith Dybendal.

Funky funky

KRITIKK: All My Dreams Come True er et vellykket dysfunksjonelt lureri. Det funker. Grethe Melby har sett Christian Lollikes forestilling på Festspillene i Bergen.

Diagnose Norge: klassisk borderline

KRITIKK: I en vilter westernkomedie greier Statsteatret å si noe om Norge som nasjon, samtidig som de skaper rein underholdning, god stemning og gir et beleilig spark til nasjonalfeiringa, skriver Anna Valberg.

Gode hemmeligheter

KRITIKK: – Den magiske verdenen i Hundre hemmeligheter tar utgangspunkt i det yngste publikummet, men appellerer sterkt til både voksne og barn. Eivind Haugland har sett forestillingen som markerer Cirka Teaters 30 års-jubileum i Trondheim.

Vakkert og distansert

KRITIKK: – Det er først når scener spilles uten for mange ord, at denne forestillinga åpner seg, skriver Elin Danielsen. Hun har sett Hålogaland Teaters nye dramatisering av romanen Den uendelige historie.

Den kalde krigen revisited

– Det norske demokratiets ofre kommer til orde i Lene Bergs Høring, skriver Chris Erichsen. Kunstnerens prosjekt om overvåking i Norge ble spilt for et invitert publikum i Oslo nylig.

Svanens dilemma

KRITIKK: – A Swan Lake beveger seg ubekymret fra referanse til referanse, uten at det fremkommer i media og program hvordan det lånes aktivt fra foregående mestre. Det virker fresht, men arrogant og litt naivt. Monica Herstad har sett Alexander Ekmans Svanesjø.

Lite nytt på bordet

KRITIKK: – Å love premierer på "noe av den mest spennende nye dramatikken for og om unge i Europa i dag" er ikke et beskjedent løfte. Theatre Café Festival i Oslo i april innfridde kun delvis. Festivalen fremstår dessverre egentlig mest for de viktige voksne, skriver Mariken Lauvstad.

SISTE SAKER