En ny polyfoni?

KRITIKK: Orkestersatsen er et solid stykke kompositorisk håndverk og koordineringen mellom opptak, sang, resitasjon og orkester er sømløst gjennomført. Men uavhengige stemmer med hver sin komplekse oppbygning tvinger meg til å velge hvor jeg skal holde fokus, skriver Rudolf Terland Bjørnerem om Henrik Hellstenius' moderne oratorium.

I love the smell…

KRITIKK: Apokalypse da! av Rebekka/Huy byr på en gjennombruddshissig og engasjert måte å ikke fortelle noe nytt på.

Menneskemengder i bevegelse

Trip en masse med det unge dansekollektivet Inu collective er en ekstrem prestasjon, på flere måter, skriver Chris Erichsen.

Tell don’t show

KRITIKK: Kim Atle Hansens nye stykke Sensurert er på det nærmeste fylt til randen av ord. Det går ut over den potensielle rytmen og det potensielle teatrale refleksjonsrommet, skriver Chris Erichsen.

Overrasker, irriterer og begeistrer

KRITIKK: Regissør Christoph Marthaler viser oss ikke samspillet mellom det visuelle og auditive, som ofte er tilfelle i musikkteater, men snarere motsetninger mellom dem. Hilde Elisabeth Bjørk har sett Tessa Blomstedt gibt nicht auf der Tora Augestad har en bærende rolle.

Vital modenhet

KRITIKK: Karstein Sollis spill er fritt for bullshit og overflødigheter. I Handle with care minner han oss om noe så enkelt som at vi må være varsomme og ta vare på hverandre, skriver Chris Erichsen.

Verk som verk?

KRITIKK: – Verk Produksjoner gjør det vanskelige sjarmerende og det sårbare opphøyd, skriver Hedda Fredly om Paradise Now på Black Box Teater.

Når barnekunst blir hastverksarbeid

KRITIKK: Hva er ”god” barnekunst? Spørsmålet aktualiseres etter å ha sett barneforestillinga Svisj Svisj Bang Hysj under Dansefestival Barents i Hammerfest, skriver Elin Danielsen.

Voffer då, då?

KRITIKK: ”Kjønn, begjær, vold, kjærlighet og makt” er ifølge programteksten temaet for Vislie og Jonassons forestilling Fotnote til Rødhette og ulven. Noe som ikke forhindrer at den godt kunne vært presentert som barneforestilling, mener Chris Erichsen.

Forskning utan dokumenterad effekt

KRITIKK: Som en reaktion på projektet Kongolandsbyen har danskonstnär Sigurd Johan Heide och DanseFestival Barents' ledare Jørgen Knudsen rest till Uganda och skapat en Norgeslandsby. Projektet beskrivs som ett forskningslaboratorium og blev presenterat i Hammerfest 5. november. Men vad som har undersökts och vad resultatet blev, förblir oklart, skriver Jenny Svensson.

Velmenende, men upresist

KRITIKK: Brageteatrets oppsetning av Simona Semenics 5boys.com har gode intensjoner, men vår anmelder Anette Therese Pettersen spør hvorvidt den egentlig retter seg mot voksne eller ungdommer?

Endimensjonalt om danserens hverdag

KRITIKK: I møte med teatermannen Gabel Eiben og dansekunstner Taka Shamoto har Tale Dolven vendt blikket innover i den kunstneriske prosessen i søken etter inspirasjon. Trioens fellesskapstanke virker derimot mer hemmende enn fremmende for utøvernes kreative utfoldelse, skriver Hanne Frostad Håkonsen om You're welcome.

Kjedereaksjoner

BOKANMELDELSE: Kan en bok være en del av et performativt uttrykk? Venke Sortland har lest Riding Romance 2 – Das Nebelmeer – tekstlige reaksjoner på Henriette Pedersens forestillingstrilogi med samme navn. Boken ble lansert på Oktoberdans 19. oktober i år.

Absurd og fysisk teater

KRITIKK: Piñeras skuespill slår meg ikke som det mest selvfølgelige valget for denne aldersgruppen, men det er friskt og annerledes, skriver Judith Dybendal. Hun har sett en forestilling som for tiden spilles på engelsk for ungdomsskoleelever i Hordaland.

Norsk musikk i bunad

KRITIKK: Sterk musikk og markerte komponistprofiler skjærer gjennom litt tynnslitt, nasjonstematisk innpakning, skriver Emil Bernhardt om Ja, vi elsker-stafetten med Kringkastingsorkestret.

SISTE SAKER