Lokalglobalt samfunnsteater

KRITIKK: – Nordting er en blanding av feiring, harselering og kritikk som både avvæpner og treffer. Ragnhild Freng Dale har sett ungdom i Hammerfest stemme over egen fremtid.

Med og mot tidsånden

Odin Teatret har vært i Oslo. Det er det historisk sus over, skriver Chris Erichsen.

Stille eufori og ekstase

– Med en slags low-tech sci-fi-estetikk oppretter koreograf Ingri Fiksdal et eget solsystem på Black Box Teaters store scene. Og i en stille eufori innlemmes publikum i banesnurringen, skriver Anette Therese Pettersen.

Jordomreise i en liten sal

Jorden rundt på 80 dager henter en stor verden inn på en liten scene, med oppfinnsom scenografi og humor som treffer både barn og voksne. Gunhild Horgmo har vært på Teater Ibsen.

Tanken som kroppslig erfaring

KRITIKK: Hele menneskekroppen – og enda litt til – mobiliseres i forestillingen Beat The Drum. Resultatet er en meget klok forestilling, skriver Grethe Melby om Verk Produksjoners nye prosjekt.

Tekstens kraft og skuespillernes tilstedeværelse

– Det er mulig at oppfinnsomheten og kreativiteten i norsk ikke-institusjonell scenekunst ligger foran den svenske, men når det gjelder bredden og kvaliteten i skuespillerkunsten generelt er bildet et annet, mener Chris Erichsen. Les hans teaterbrev fra Stockholm!

Hamlet i mange retninger

KRITIKK: Vi har lenge hatt Hamlet i Trondheim på ønskelista for anmeldelse. Av forskjellige grunner tok det tid, men Hedda Fredly så den nå i oktober. – Det første kvarteret er jeg både forundret og irritert, men så, først i ørsmå antydninger, skjønner jeg at regigrepene også byr på mer, skriver hun.

Alt som bare skjer

KRITIKK: Vi er vant til å tenke på Nora som en sterk kvinne som bryter ut av ekteskapet for å lete etter seg selv. Operaen ”Nora too late” spør i stedet om det er noe som helst å finne, skriver Anki Gerhardsen.

Bekmørkt om vold i hjemmet

KRITIKK: Skoavdnji er et urovekkende møte med konsekvensene av å ikke ta et oppgjør med menneskets mørke sider. Ragnhild Freng Dale har sett Beaivváš' nyeste oppsetning i Kautokeino.

Demokratiforsøk på skolekjøkkenet

KRITIKK: Det kan bli sterk suppe av forestillingen Verein zur Aufhebung des Notwendiges (One hundred wars to world peace). Spørsmålet er om suppen blir læringsrik, skriver Grethe Melby fra Meteor i Bergen.

Høyrøstet om gamle kropper og unge sinn

KRITIKK: Utøverne danser med en inderlig kontroll og sensitivitet, men de subtile bevegelsesprosjektene og de individuelle historiene overskygges ofte av ordene som strømmer ut av høyttalerne, skriver Hanne Frostad Håkonsen om Use my body while it’s still young, der fire eldre, profesjonelle dansere står på scenen i Bjørvika.

Konkyliens brus

KRITIKK: – Som lytter ønsker jeg romfølelse – et univers å forsvinne inn i. Mette Edvardsens We to be forblir et anti-drama, ribbet for ting og bevegelser, skriver Arne Borge om radiooverføringen av forestillingen.

Når den hvite mannen transformeres

KRITIKK: – Det er elementer av overskridelse i White. Men disse øyeblikkene er flyktige, og forestillingen som helhet lider under at den er for kort, skriver Hilde Elisabeth Bjørk fra Meteor i Bergen.

Meditasjon og vitamininnsprøytning

KRITIKK: CODA-festivalen viser flere forestillinger der norske og samiske danse- og musikktradisjoner møtes. – Både i Jorgáhallan og Leakhit går tradisjon og nyskapning hånd i hånd, skriver Ragnhild Freng Dale.

Deltakelse i en anti-dannelsesreise?

KOMMENTAR: Scenekunstfestivalen SAND hadde ’deltakelse’ som tema i år – men må deltakelse være en fysisk, godt synlig øvelse, spør Anette Therese Pettersen.

SISTE SAKER