Overbevisende rapping med mer upersonlig innhold

– Den Hamsun-inspirerte hiphop-musikalen “Sult1” i Kristiansand gjør et prisverdig forsøk på å komme den digitaliserte ungdommen til unnsetning, men lykkes ikke helt med å engasjere, skriver Hilde Halvorsrød.

Livsteater og scenekunst

Mens Mette Edvardsen har all verdens rett, for ikke å si plikt, til å leke med ordene sine i fred på RIMI/IMIR, er det vanskelig å se bort fra den institusjonelle rammen Kjersti Horns oppsetning på Rogaland teater blir sjekket opp imot. Les Edy Poppy og Julian Blaues tekst om forestillingene Black og En folkefiende.

Konspirasjonsteoretisk roadtrip med ullen destinasjon

Å være en dyktig universbygger er en god ting, og det har en slagside: i “Cortexnotatet” spiser Claire de Wangens formsikkerhet opp innholdet.

Illusjonseksperter

– Scenografi, effekter og skuespill underbygger illusjonen av å være på en strand og at det som skjer, er ekte, selv om det ikke har noe med en virkelighetstro fremstilling av hendelser å gjøre, skriver Hilde Elisabeth Bjørk om forestillingen “The Hum” av Susie Wang.

Håpefull dødsrite

– Det er noe postapokalyptisk og nullstilt ved Signe Becker og Ingvild Langgårds “New Skin”, og samtidig noe grunnleggende håpefullt: En dødsrite som skal gjøre oss klar for det som kommer etterpå. Chris Erichsen har sett fremtidsrekviem på Meteor.

Tilbake til skolebenken

I “Søndagsskolen” på Trøndelag Teater får publikum høydepunkt fra bibelhistorien presentert på to timer gjennom elegante sceneskift; fra verdens spede begynnelse til oppgjørets time på dommedag.

Liten, stort tenkt festival

– Teaterfestivalen Meteor i Bergen har noe omfavnende ved seg som gir følelsen av at den inkluderer hele byen, og noe stort tenkt ved seg som gir følelsen av at den er, nettopp, stor. Men finaleforestillingen “White Beauty” mestret ikke utfordringen den hadde gitt seg selv, mener Chris Erichsen.

Nye veier inn i orkesteret

– Oslo-Filharmoniens konsertprosjekt “Musikkfabrikken” for barn og unge lykkes langt på vei med å bevare musikkens magi, samtidig som orkesteret plukkes fra hverandre og vises fram fra innsiden, skriver Hilde Halvorsrød.

Figurer i (u)fri kjærlighet

Tormod Lindgrens regidebut Den fri kjærlighets by står seg sterkt både som en historisk satire og som en velfungerende collage av figurteater.

Doktor Testosteron

Doktor Faustus ønsker å forvalte en gammel tekst i en samtidig innpakning, men de tilfeldige elementene og bruk av udaterte referanser gir arbeidet et ubesluttsomt og fomlete drag.

Invadert av Abulkasem

– Eg vart lurt. Avslørt. Abulkasem lurer alle, og alle lurer Abulkasem. Marit Bendz har sett Jonas Hassen Khemiri sitt stykke “Invasjon” i ny norsk omsetjing på turné til ungdomsskular i Sogn og Fjordane.

La ikke den rette komme inn

– I Anders T. Andersens regi bibeholdes nerven i Geir Gulliksens tekst, men jeg hadde ønsket meg en mer vågal og scenisk sterkere overgang fra roman til iscenesettelse, skriver Hilde Elisabeth Bjørk.

I neshornenes tid

Det Norske Teatrets versjon av Ionescos Nashornet har tydelige referanser til amerikansk politikk, men den er merkelig unnvikende når det kommer til hjemlige forhold, skriver Torbjørn Oppedal i denne anmeldelsen.

Bare se, men helst ikke røre?

– En god småbarnsforestilling tar inn over seg publikums skiftende konsentrasjon og bruker barnas måte å sanse og erfare verden på, til å strukturere kunstneriske valg. Danseforestillingen “Pust” spilt som matiné for foreldre og barn lykkes ikke med dette, men forsøket er likevel både interessant og takknemlig, skriver Venke Marie Sortland.

Å møtes bak kulissene

Forestillingene i årets Bastard-festival utfordret publikumsrollen på ulike måter; fra å kaste publikum ut til å gjøre dem til utøvere.

SISTE SAKER