Et liv på speed

Det Norske Teatrets forestilling om den glemte teatersjefen Cally Monrad viser frem et hendelsesrikt liv i et heseblesende tempo, men problematiserer i liten grad den vanskelige siden ved teatrets historie, skriver Runa Borch Skolseg.

Kjære Amerika, god betring!

Engler i Amerika på Nationaltheatret er viktig og imponerande teater. Vi er i New York i åra 1985-1986. Bakteppet for handlinga kan oppsummerast med to ord: Reagan og AIDS. Amerika er sjuk, smittefrykten er stor og det er uvisst kva som skremmer mest, republikansk luftsmitte eller det seksuelt overførbare HIV-viruset.

Når det tidløse blir pregløst

Scenografien i Trondheim symfoniorkester og operas (TSO opera) leieproduksjon plasserer La Traviata i en moderne setting, men regien blir hengende i et tidløst ingenmannsland.

Innsmigrende kraft

Basisen i finkulturen er tilstede, men du får den ikke midt i fleisen i Caen Amour – en leken reise gjennom det syndige, trivielle og innsmigrende.

Med naturen som ramme

Storslått landskap, metallisk kostyme som glitrer i vintersola, er noen av de vakre elementene som gjør dansestykket Diorama for Huk visuelt tilfredsstillende. Men forestillingen lykkes ikke i å imøtekomme dansens potensial.

Bevegelsesspråk verdt sin hyllest

Det skulle gå nesten 40 år fra først gang Brown besøkte Norge med kompaniet sitt (på Henie Onstad Kunstsenter, i 1979, og i Oslo og Bergen i 1983) til det norske publikummet endelig fikk muligheten til å erfare hennes banebrytende postmodernistiske arbeid igjen denne helgen på Dansens Hus.

Leve Oslo!

Det er ei tid for alt. Unn deg eit lite kvarter til ein date med deg sjølv og samtida.

Att se och att bli sedd

I Caen Amour förblir männen påklädda, och blir mestadels i ett feminint rörelseuttryck, medan kvinnan är avklädd och utforskar ett större spektrum av rörelsemöjligheter.

På eksistensiell seilas med Carte Blanche

I Get Lost opnar eit svevande tema for gode glimt av menneskeleg søken etter fridom og fellesskap, i eit sceneuttrykk prega av det fysisk kraftfulle. Slik det å gå seg vill skal utforskast scenisk, blir me og som publikum aldri sikre på kor me er. Elin Høyland reflekterer over førestillinga og Hooman Sharifi sin periode som kunstnarisk leiar for Carte Blanche.

Filantropane

Skipet er ein serie framsyningar inspirert av ulike reisemål som skal gå over fleire år. Tidlegare har De Utvalgte laga stadsspesifikke produksjonar i Fjaler og Nuuk, men denne kvelden har skipet lagt til kai ved Black Box teater der eg har benka meg på første rad for å sjå vol. 3 i serien.

Ny scenekunst i front

Frontlosjefestivalen leverer lokal ferskvare som viser spennvidden i det frie scenekunstfeltet i Bergensområdet, men festivalens potensial som kunnskapsarena kunne med fordel vært bedre utnyttet.

Traust tragedie

Operaens innleide versjon av Lucia di Lammermoor inneholder enkelte strålende sangprestasjoner og en gjennomført scenografisk idé, men greier likevel ikke å utnytte materialets potensial, eller kanskje snarere, overskride dets begrensninger.

Ubøyelig teater

Johannes Holmen Dahls oppsetning av Antigone på Det Norske Teatret er et intenst stykke teater med mange gode prestasjoner, men hele forestillingen oppleves allikevel litt insisterende, som at den vil fortelle publikum at det de gjør er bra nesten før de i det hele tatt er kommet i gang.

En identitet i det fjerne

Danseren Magnus Myhr er den første som inntar scenen hos Teaterhuset Avant Garden denne våren. Hans nye soloforestilling I det fjerne, Troja viser seg å favne bredere og være mer mangfoldig enn det på forhånd kunne virke som

Et opprop for mennesket

I Gutten som ble et insekt får vi en ubehagelig påminnelse om hvor lett mennesket blir umenneskelig under de rette forhold. Dette er ei barneforestilling med viktig informasjon – også til de voksne.

SISTE SAKER