Burlesk tragedie

Goliat på nye Vega teater spilles som en stilisert, burlesk tragedie, og har mange fine anslag. Likevel er det som om regissør og aktører ikke har våget å ta de siste avgjørende stegene inn i det sceniske landskapet de har etablert.

Paleontologi for born

“Vi var her” gjer eit prisverdig forsøk på å knyte band på tvers av generasjonar. Trass i lause tråder det ikkje vert tid til å utforske er dette ei ambisiøs barneframsyning som utfordrar det unge publikumet sitt.

Dødskrampedans for duskepiker

Svosj, svisj, svosj, svisj. Cheers byr på en erkjennelse: Der hvor lyd som fenomen ellers fort kan virke abstrakt, åpner forestillingen opp for fysiske erfaringer av lyd som bevegelse. Dette danner et univers som forhekser.

Somatøs sanseframsyning

Somatøs samling er ei framsyning om den brysamme lekamen. Det er parallell verd, ei sanseframsyning heller enn ei danseframsyning der eg berre treng å vere til stades.

Tomheten etterpå

Post performance depression handler om tomheten som oppstår i aktørene etter at siste forestilling er spilt. Men ikke la deg lure av programtekstens påstand om at det bare er metateater for spesielt interesserte. Det handler om de livene vi alle lever.

Heiingens potensial

Cheers lokker oss inn i en utforskning av heiing for heiingens skyld. Til tross for noe monoton dramaturgi, viser den stort potensial for heiing.

Nesten kjempegøy

Å plassere Elskovsdrikken i et karikert college-univers har mye for seg, men forestillingen bikker iblant over til å representere klisjéene den forsøker å parodiere.

Brutal Barbie-leik

Øystein Johansen har laga ei ny framsyning om massemordarar. Denne gongen er det kanadierne som blei kjende som “The Barbie and Ken-killers”, og her blir groteske overgrep satt i eit relieff av Barbie-estetikk.

Den store arvestriden

Den Nationale Scenes oppsetning av Vigdis Hjorths bestselgende roman Arv og Miljø byr på en stor dose gjenkjennelige familiekonflikter, men mangelen på dynamikk og presisjon gjør forestillingen til en blandet opplevelse.

Det som kommer i veien

Når det annonseres at temaet for et kunstverk er menstruasjonssyklus, kan det føre til at publikum har en forventning om at det skal ha et feministisk budskap. Pour gir veier inn i mange flere fortolkningsrom enn det.

Hva vi ser og hva vi vet

Ways of seing favner over mye, er kanskje ikke helt ferdig men er et viktig stykke politisk og kunstnerisk folkeopplysningsprosjekt.

Tekst som koreografisk praksis

Antologien Koreografi 2018 sidestiller kunstnerisk, akademisk og diskursiv praksis med en kritisk og feministisk utforsking av hva koreografi kan være.

Skrint perlefiske

Ringsakeroperaens Perlefiskerne når ikke helt opp til den høye standarden de selv satte forrige sesong.

Over Th’Line?

Freestyler med Boomfunk MC er alltid en god idé. Eksentriske Steelo glir frem på låtas vinger i sølvbukser, platåsko fra 90-tallet, løsskjegg og pumpa brystkasse. Det er mye ved Steelo som er fake, likevel vekker hen ekte følelser.

Kill your darlings, darling!

Skuespiller Ibrahim Fazlics første soloforestilling tøyer grenser, men er best når nyansene og det personlige får skinne gjennom.

SISTE SAKER