Lunefulle kontraster

Leksikon om lys og mørke skulle egentlig vises ved Trøndelag Teater i mai, men pandemien satte en stopper for det. Et halvt år etterpå er det blitt en gjennomarbeidet og scenisk storartet forestilling.

Kampen for eit respektabelt liv

Det er ingen skurkar eller heltar i «Frakt under havet», berre menneske med sterke og svake sider. Dei prøver å gjere rett og skjel for seg. Likevel går det forferdeleg gale.

Det man kan forvente av kroppen

I danseforestillingen The Field presenterer Rosalind Goldberg kroppslig forskning i et sensorisk og konsentrert format.

Abstraksjon og det unge publikummet

Det er beundringsverdig å ville lage abstrakt scenekunst for barn, men målene og motivasjonene i Hocus Pocus blir litt utydelige.

Klassiker i fengende innpakning

Det Vestnorske Teaterets oppsetning Tordivelen flyg i skumringa er blitt en fartsfylt og fengende oppsetning av Maria Gripes klassiker, men kunne gjerne senket tempoet litt.  

Verter som ikke vil gå

Et hus, en hage, en skinnende sol. Det er et nystriglet mareritt. Og Susie Wang skaper storartet teater.

Om det ugjennomsiktige

I Janne-Camilla Lysters Mørke 1-4 finnes mørket på en fascinerende måte i det ugjennomsiktige i kropper og lyd.

Finner aldri helt sin form

Med en tematikk som tar utgangspunkt i en politisk destabilisert verden, kunne Brechts klassiker Den kaukasiske krittringen truffet vår tid med både smerte og kraft. Det skjer dessverre ikke her.

Går opp i røyk

Regissør Aslak Moes forestilling Røyk over Isdalen forsøker å stille viktige spørsmål om medienes makt over sannhet og virkelighet, men presenterer isteden en lettvint og karikert historie.

De som forsvinner og de som blir

Arne Lygre er en av våre viktigste og mest spennende dramatikere, og oppsetningen av «Jeg forsvinner» på Hålogaland Teater i Tromsø viser oss hvorfor.

Teatrets flerspråklighet

Når jeg hører summingen av russisk, engelsk, finsk, norsk og samisk lytter jeg til tekstene på en annen måte. Jeg forstår nødvendigvis ikke alt, men jeg forstår likevel.

Glasshusbarn

De Wangen produksjoner har skapt et skummelt og besnærende parallellsamfunn.

Give me your tired, your poor

Linje 5 er et solid og lekent stykke sosialrealistisk heimstaddiktning. Med én missing link.

Tsjekhov gjennom kameralinsen

Filmmediet skaper tidvis en særegen fortrolighet som er som skapt for monologene i Anton Tsjekhovs Onkel Vanja, men konseptet som helhet lider under en lite målrettet bruk av filmatiske virkemidler.

Ungdomsteater for de som var unge før

Kai Kenneth Hanson forteller tilstedeværende om sin egen vei ut av mørket, men stoler for lite på sin egen historie.

SISTE SAKER