“Møkkadans” eller møkkete begrepsapparat? Diane Oatleys svar til Sidsel Papes essay om den rene dansen.
Mange lokalpolitikere misliker at folk drar til andre kommuner for å oppleve kultur. Men konkurransen og viljen til å satse på egen kultur, fører til overproduksjon og velferdstap.
Den nye stortingsmeldingen om inkludering har mange gode tanker, men at noen av dem Huitfeldt vil ha i tale kanskje ikke ønsker eksisterende tilbud, reflekterer den lite over. Man kan få inntrykk av at her er malen lagt, nå gjelder det bare å presse/lokke flest mulig mennesker inn i støpeformen.
Den er ikke sexy lenger. Men vi må tørre å beholde det langsomme og det ettertenksomme mens vi strever med å bli attraktive igjen. Heldigvis finnes det noen gode forbilder.
Dersom ren dans er den dansen som rendyrker kropp i rom, kan ikke dans med tekst være like ren. I så fall kan hybriden ord og bevegelse kalles møkkadans, skriver Sidsel Pape i dette essayet.
“Fokuser på dem som er eller kan være interessert i teater, ikke hele befolkningen. Vær ikke utopiske og tro at alle elsker teater,” sier Eric de Vroedt i siste utgave av Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift.
IdaLou Larsen svarer på Therese Bjørneboes kritikk av teaterrepertoarene. Følg teaterdebatten her.
Med programmet for de 60. Festspillene setter Per Boye Hansens et verdig punktum for sine syv år som sjef.
Igjen har debatten om Teater Innlandet i Oppland blusset opp, og igjen handler det om matematikk. Som teatersjef må jeg si jeg gleder meg til at vi får en debatt om teatrets kunstneriske profil, men ok, jeg svarer gjerne på kritikken.
– Trur vi verkeleg at skuleteater vil føre til at dei som er unge i dag vil strøyme til teatra som vaksne, eller kan det i verste fall skremme dei vekk ein gong for alle?
Begynner for sent: I Norge har vi tradisjon for å omskolere voksne musikere til å bli dirigenter, snarere enn å utvikle talentene fra ung alder. Det mister vi mange potensielle dirigenter på.