Carte Blanche + UiB = H2O

Tekst: Nanna Baldersheim Foto: Sean Meling Murray

Denne uken arrangerer Carte Blanche Try in House III, et prosjekt der danserne får muligheten til å vise frem kreativiteten sin uten noen form for bånd eller veiledning.

Ett av prosjektene som vises fram er resultatet av et litt annerledes kollokviearbeid. Masterstudenter i biologi fra Universitetet i Bergen (UiB) har samarbeidet med kunstnere fra Carte Blanche og laget framvisningen de kaller ”H2O”.

– Forskning kan være ganske firkantet formulert og formidlet, innrømmer biologiprofessor og instituttleder ved UiB, Karin Pittman.

– Men forskning i seg selv er ganske underholdende. Både kunst og forskning er kreative sysler. Utøverne og forskerne ser på verden og bryter den ned i enkeltelementer og reflekterer over det de finner. Men de bruker som regel ulike verktøy – ikke alltid til sin fordel, mener professoren.

– Forskning og kunst kan være to sider av samme mynt, og det ville jeg utnytte. Jeg kom i prat med teatersjef Bruno Heynderickx, som fortalte at det han prøver å gjøre med sine dansere er det samme som jeg forsøker å få til med mine studenter: å få dem til å bruke seg selv i utøvelsen av profesjonen. Personlig har nemlig hver og en av dem mer enn det vi krever for å utføre jobben.

Så formen stemmer – hva med innholdet?

– Helt konkret skal en danser og en lyddesigner fra Carte Blanche formidle studentenes forskningsresultater. Hvert år tar rundt 40 masterstudenter emnet biologi 303 der vi gjennomfører feltstudier for å undersøke vannkvaliteten i Bergen kommune. Dette er reelt feltarbeid, og rapporten de skriver blir brukt av kommunen. Jeg har gitt en del av studentene i oppdrag å være så kreative de bare klarer i presentasjonen av resultatene av feltarbeidet – de har bokstavelig talt fått carte blanche, humrer Pittmann.

Resultatet er at vann- og avløpsavdelingen i Bergen kommune i år får informasjon om vannkvaliteten av profesjonelle scenekunstnere og ikke fra powerpointplansjer.

– Studentene må selvsagt fortsatt formidle budskapet sitt, og de får karakter på forestillingen. Jeg sitter i salen og bedømmer dem. Bergen kommune kommer også. Jeg er veldig spent, for jeg vet bare at forestillingen inneholder mye lyd, mye vann og at den varer i ca 20 minutter.

Utover karaktersettingen er det lite som minner om konvensjonell undervisning hos professoren, som tilstår at hun har en lav terskel for å kjede seg. – Hvis du kjeder deg, formidler du det til studentene dine, uansett hvor proff du er. Og jeg synes det er kriminelt å formidle kjedsommelighet til en gruppe nysgjerrige mennesker.

Kunne kanskje flere forskere lært formidlingsteknikker av scenekunstnere?

– Her er det mye forskere kan lære, ikke minst å komme publikum i møte!