S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Arild Pedersen – 14. mai 2012

- Bygg nytt konserthus! (Nei til OL)

To hus tett i tett: Konserthuset ligger tett omslynget av kontorbygget til Wilhelmsens rederi.


Publisert
14. mai 2012
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Debatt

Arild Pedersen (f. 1946) er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.

Denne teksten er opprinnelig skrevet for Minerva.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/bygg-nytt-konserthus-nei-til-ol/
Facebook

Hvorfor er det absurd å tro på et nytt konserthus i Oslo? Det er det bare å kaste et blikk fra Bjørvika opp til Holmenkollen for å forstå. Finland er derimot begunstiget av Gud.

Her følger en Breivik-fri sone. Og enda bedre: En ekspert- og kommentatorfri sone. (Glem aldri: Filosofer er ikke eksperter på noe. Selv ikke Arne Johan Vetlesen!)

Noen dager etter 9.11 var jeg i Oslo Konserthus på en filharmonikonsert. Dirigenten var tilfeldigvis amerikaner. Vi var selvfølgelig alle rystet og usikre på om det var umulig å lytte til musikk etter tragedien, slik Adorno mente det var barbarisk å skrive dikt etter Auschwitz. Men dirigenten holdt en liten tale før konserten og argumenterte for at vi ikke måtte la terrorister herske over våre agendaer. Konserten ble gjennomført, om enn med en ekstra klangbunn.

Det var en mental klangbunn, ikke en akustisk. For uansett var Konserthuset like elendig i akustisk forstand, den gang som det er i dag, noe som gjør at jeg bare ytterst sjelden avlegger stedet et besøk. Derfor, men også for å gi litt adspredelse fra Breivik og ekspertene, skal jeg i dag lansere et absurd og latterlig forslag:

Bygg nytt konserthus!

Og for å fordoble adspredelsen, skal jeg i tillegg lansere et dobbelt absurd og latterlig forslag:

Bygg det nye konserthuset på Lambda-tomten!

Og helt til slutt, for å triple adspredelsen, skal jeg lansere et tredobbelt absurd og latterlig forslag:

La Snøhetta tegne det nye konserthuset på Lambda-tomten!

Først: Hvorfor skulle vi bygge et nytt konserthus i Oslo? Vi har jo allerede et, dekorert med hvit marmor og flotte toaletter! Jo, jo, akustikken er kanskje ikke perfekt, men penger er penger, og vi kan ikke alltid forlange det beste og dyreste. Og det er jo ikke sikkert at et nytt konserthus vil bli fylt.

Tilsvarende: Hvorfor skulle vi bygge en ny Holmenkollbakke? Vi hadde jo allerede en, med flott reisning og museum i hoppet! Jo, jo, hoppkurven var kanskje ikke perfekt, men penger er penger etc. Og det nye tribuneanlegget er ikke akkurat blitt fylt.

Akustisk verst tenkelige alternativ Kanskje det er på sin plass med litt forhistorie. Uendelig lenge ble Universitetets Aula brukt som konsertlokale. Og der er sannelig akustikken flott, ettersom lokalet har den velprøvde skoeskefasongen. Men Aulaen var for liten. Etter krigen var det planer om å bygge det nye konserthuset der hvor Wilhelmsenbygget ligger. Men der seiret altså skipsfart over musikk.

Til slutt var alle tomter i strøket brukt opp, bortsett fra en rest inne i kvartalet, et trekantet gårdsrom. Vel, så fikk man nøye seg med den. Selv om all fysikk sa at en trekantet sal er det akustisk verst tenkelige alternativ, hvor lyden spres utover og oppløses.

En stund hadde vi en fabelaktig dirigent (Jansons) som løftet Oslo Filharmonien opp på et høyt internasjonalt nivå. Men så orket han ikke akustikken lenger og dro sin vei. Omtrent som om fotballlandslaget skulle klart å få den nå ledige Pep Guardiola som trener, men så tilbød ham at laget skulle spille på en potetåker, riktignok med korrekte internasjonale mål og fine toaletter.

Finlands nye konserthus La oss se til et land det er naturlig å sammenligne oss med: Finland. Uendelig lenge ble Universitetets Aula i Helsinki brukt som konsertlokale. Men da all krigsgjeld var betalt og økonomien kommet på fote, satte man på midten av 1960-tallet i gang planlegging av en ny konserthall, med navnet Finlandiahallen, som ble ferdig på begynnelsen av 1970-tallet. Det var omtrent samtidig med planleggingen og ferdigstillelsen av Oslo Konserthus.

I Helsinki var det ikke tale om å plassere konserthuset på restene av en tomt i en bakgård, slik som i Oslo. Finland har tross alt hatt, og har, noen av verden fremste arkitekter. Så bygningen ble plassert inntil den viktige Mannerheimgaten i parken rundt byens sentrale innsjø, rett ovenfor den prangende riksdagsbygningen.

Den megalomane Alvar Aalto ble arkitekt og laget et i arkitektonisk forstand mesterverk. Men han var ingen musiker. Mens akustikken i Oslo Konserthus ble underordnet tomteplassen, ble akustikken i Finlandiahallen underordnet Aalto. I begge tilfeller fikk musikerne elendig arbeidsforhold. Verst må det ha føltes i Finland, som tross alt er en supermakt innen kunstmusikkfeltet, og som i dag har de beste komponistene, dirigentene, sangerne og instrumentalistene i verden.

Derfor kom de i gang allerede på begynnelsen av 1990-tallet med å planlegge et nytt konserthus, og i august 2011 stod bygningen ferdig. Denne ble heller ikke plassert i en bakgård, men i samme park som, og ved siden av, Finlandiahallen, og mer direkte rett ovenfor Riksdagsbygningen. Arkitekturen er neomodernisme, med kubiske former i glass. Etter mitt syn flott, men leseren kan se selv på disse bildene.

Fullstendig akterutseilt I og med denne plasseringen har Helsinki fått en enestående tydelig oppmarsjering av sine kulturinstitusjoner: Langs Mannerheimgaten har vi på vestsiden først Riksdagsbygningen og deretter Det finske nasjonalmuseum. På den andre siden, på østsiden, har vi først Kiasma, altså museet for samtidskunst; dernest det nye konserthuset, eller Musikkhuset; dernest Finlandiahallen, som nå likevel mest vil bli brukt til konferanser; og til slutt det nye Operahuset. Ingen parlamentariker i Finland kan gå ut av sin bygning uten å bli påminnet om kultur.

Og hvordan er det nye Musikkhusets akustikk? Salen er konstruert etter det såkalte vinterrasseprinsippet, slik som konserthuset til Berlin-filharmonikerne. Vurderingene er samstemte: Akustikken er fabelaktig. Det kan man riktignok ikke avgjøre ved å høre og se på en Youtube, men her er i alle fall åpningskonserten i 2011:

Så nå er Oslo fullstendig akterutseilt av Helsinki. Hvis vi i dag skulle begynne med planleggingen av et tilsvarende skikkelig konserthus, vil det normalt ta 15-20 år før det står ferdig.

Vel, hadde vi i Norge hatt en Mærsk Mc-Kinney Møller, som i sin tid gikk til myndighetene i København og sa «jeg vil bygge en ny opera, laget av den og den arkitekten, og den skal ligge der og der, ellers blir det ikke noe av», kunne det gått betydelig fortere. Men vi har jo bare én slik i Norge, nemlig Astrup Fearnley. De andre tenker sport.

Begunstiget av Gud Men hvorfor er det absurd å tro at det blir bygd et nytt konserthus i Oslo? Det er det bare å kaste et blikk fra Bjørvika opp til Holmenkollen for å forstå: Der troner den nye Holmenkollbakken som skal behoppes i 2022 under Oslos andre vinter-OL, til en pris av 40 milliarder.

Finland er derimot begunstiget av Gud. Han har skapt landet så flatt at det der er utenkelig med vinter-OL, som jo krever alpine bakker. De har også vært heldige med mange dopingskandaler, slik at sykelig halsing på ski og skøyter ikke lenger har særlig høy status.

Og hvorfor er det absurd å tro at hvis et nytt Konserthus skulle bli vedtatt bygd i Oslo, ville det kunne plasseres på den nå ledige Lambda-tomten? Det er bare å kaste et blikk ned i vannet i Bjørvika. Der vil man kanskje få øye på en fisk, helst en torsk. Og denne fisken skal snart svømme rundt inne i et stort akvarium bygd nettopp der: For dette ser ut til å være det foretrukne alternativ til å ha et Munch-museum på stedet: Et akvarium for torsk, hvor vi kan stå og glo på torskeansikter.

Også her har Gud vært vennlig mot finnene. De fisker nok litt i Østersjøen og i sjøene sine, men med måte og til adspredelse, og ikke som en religion, slik som i Norge.

Uansett ville en beslutning om å plassere et Konserthus på Lambda-tomten utløse de villeste lokaliseringskrangler. Arbeiderpartiet ville kreve at det heller skal flyttes opp i Groruddalen, for at østkanten skal tilgodeses. Som kjent var Bjørvika østkant helt til Operaen ble bygd, men nå er den blitt vestkant. Kanskje ville Fremskrittspartiet en stund slutte seg til et Lamdatomtvedtak, men hvis det minste vindpust får værhanen på toppen av Thostrupgården til å røre på seg, vil de skifte mening, og kreve at det gamle trekanten i Vika skal ombygges til en enkant.

Ingen av forslagene vil gjennomføres Og helt til slutt: Hvorfor er det absurd å tro at hvis de doble mirakler skulle inntreffe, at det blir vedtatt både å bygge et konserthus og at det skal ligge på Lambdatomten, så ville arkitektoppdraget kunne gis til Snøhetta?

I utgangspunktet burde det vært helt naturlig. Operabygningen er et politisk mer enn et arkitektonisk mesterverk: Den er hvit som snø, et stoff vi elsker i Norge, og ligner på det nasjonalistiske flate fjellet firmaet er oppkalt etter. Det går an å klatre opp og gå tur på den, slik norske naturelskere elsker å gjøre. Den er ikke alt for høy, slik at den ikke utfordrer våre likhetsidealer. Den tar seg godt ut fra sjøen, slik at den understreker vår betydning som sjøfartsnasjon med skip i all verdens skatteparadiser.

Faktisk kan de fleste velgerne til både Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet være ukjente med hva som foregår inne i bygningen, og likevel glede seg over den.

Tilsvarende ville Snøhetta helt sikkert klart å lage et nytt konserthus som en forlengelse av operabygningen, som et nytt flatt fjell som også popmusikkelskere kunne ha glede av å trampe på. Men å tildele Snøhetta oppdraget uten konkurranse, ville vært umulig både ut fra EØS-regler og norsk misunnelse. Dessuten ville vi bli fratatt muligheten til å krangle om hvilke andre arkitektforslag som heller burde vunnet.

Så ingen av mine tre absurde forslag kommer til å gjennomføres. Sannheten er: Finland er ikke et land det er naturlig å sammenligne oss med. De: Et land av deprimerte fylliker. Vi: Verdens rikeste og godeste land.

Denne teksten er opprinnelig skrevet for Minerva.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no