Foto: Ingrid Styrkestad

Butch please

Butch Tribute vil gi til en bedre forståelse av identitetskategorien «butch», men støtter seg likevel mest på karikaturer. 

Etter å ha hatt premiere ved Teater Innlandet, vises nå Butch Tribute på Rosendal Teater, presentert av DansiT og Trondheim Pride. Med denne forestillingen ønsker danserne Marte Reithaug Sterud og Ann-Christin Kongsness å hylle skeiv, kvinnelig maskulinitet. Det gjør de gjennom en tredelt danseforestilling hvor de ulike partiene har fått titlene «Flørt», «Roser» og «Flanelldrøm».

Yppige kropper
Den første delen viser seg å leve opp til navnet sitt. Jeg blir plassert tett på de to dresskledde kvinnene som danser uanstrengt og selvsikkert på scenen. Det korte håret deres er gredd bakover med en generøs mengde hårgelé. Stolene er satt opp langs kanten av scenegulvet slik at publikum rammer inn danserne. Det er et godt og naturlig valg her, for mye av forestillingens sjarm og spenning oppstår i det en av de to ublue utøverne vrikker seg inn mot akkurat deg mens hun serverer skjelmske smil. Musikken har en sindig groove og med knekk i knærne og presise hoftebevegelser skapes en umiskjennelig klubbstemning. Kvelden blir gradvis våtere; etter at dressjakkene har falt utføres det beføling av usynlige dansepartnere. Mot slutten ligger utøverne på gulvet mens de simulerer seksuelle kroppsbevegelser.

Før forestillingen går over i sin andre fase ryddes stolene bort og publikum får beskjed om å sette seg i amfiet. I mellomtiden skifter utøverne. Det er et tydelig brudd som gjør at neste del fremstår uavhengig av den første. Også i denne delen er forestillingen så og si strippet for scenografi, men danserne har byttet ut dressen med olabukser og en vest som henger løst over en bar overkropp. En aggressiv og gitartung rock spilles over høyttalerne, akkompagnert av store og grove bevegelser. Jeg får inntrykk av at utøverne er på konsert, kanskje i opptakten til en moshpit. Det er noe som minner om headbangig her, sammen med hofter fremskutt i penetrerende bevegelser. Sekvensen avsluttes blant annet med at kvinnene stiller seg opp mot publikum mens de åpner munnen og beveger tunga på en seksuelt eksplisitt måte.

Inderlig ironi
Det virker som at den siste delen, «Flanelldrøm», skal bøte på det rølpete og utagerende preget forestillingen har hatt frem til nå. Her har en blanding av ironi og inderlighet tatt over. Med flanellskjorter og Timberland-støvler forenes danserne i en lang og varm omfavnelse liggende på et digert lappeteppe laget av rutete flanellskjorter. Den rå musikken er byttet ut med stemningsfull strengeklimpring og lyset er dempet. Teppet av flanellskjorter er en morsom rekvisitt som understreker utøvernes lekne og uhøytidelige inngang til tematikken. Samtidig, når det spilles så tydelig på det banale, så blir det vanskelig å leve seg inn i det seriøse. Det kunne potensielt ha vært rørende når utøverne holder hender og danser tett sammen til Anne Grete Preus’ optimistiske låt Vrimmel, men det blir litt langtekkelig og ensartet. I tillegg er det jo egentlig ingen overraskelse at også butcher opplever oppriktig kjærlighet.

Tapt potensiale
I programteksten står det at dansekunstnerne har et ønske om å utfordre stereotypiene kvinner som identifiserer seg som butch gjerne blir offer for. For meg, som forholdsvis streit og relativt feminin kvinne, virker det imidlertid som om forestillingen heller løfter fram det karikerte. Forestillingen fremstår mer som en parodi av den heterofile mannen enn som en hyllest av butchen. Jeg kommer ikke under huden på de dristige danserne og lærer ikke noe nytt om hvordan det er å identifisere seg som butch.  Sånn sett kan Butch Tribute minne mer om et dragshow, og dermed oppnår de ikke målsettingen om å «mangfoldiggjøre representasjonen av identitetskategorien butch». Når utøverne først viser oss noe som fremstår som ekte følelser, er det pakket inn i hipster-ironiens ufarliggjørende flanelldrakt. 

Det er interessant hvordan Sterud/Kongsness, som beskriver seg selv som et skeivt fellesskap, mener at de som kvinnelige dansere har blitt trent opp i danseteknikker basert på feminine idealer. Jeg skulle gjerne fått et nærmere innblikk i hvordan de har fridd seg fra eller omformet disse idealene, i den prosessen det er å skape sin egen identitet. Det er i det hele tatt interessant hvordan kroppsspråk og bevegelser kan bygge opp om ens personlighet. Begrepet «kvinnelig maskulinitet» er befriende og tankevekkende i seg selv og skulle kunne romme en øyeåpnende forståelse for ulike måter å være kvinne på.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER