Brorskap og bevegelse

For noen dager siden var det mulig å se en helt spesiell versjon av Vårofferet i Prøvesalen på den Norske Opera & Ballett. I forestillingen BROR møter Stravinskys mektige ballettmusikk et bevegelsesmateriale utviklet av The Planets fremste hip-hop dansere. The Planet er en ungdomsklubb i Groruddalen, i bydelen Stovner. Satsningen på dans er en viktig del av bydelens forebyggende ungdomsarbeid, knyttet til Groruddalsatsningen. BROR er ungdommenes største forestilling hittil, et resultat av tre måneders arbeid. Prosjektet er et samarbeid mellom bydel Stovner og Den Norske Opera & Ballett.

Vi møtte to av de 13 danserne, Suad Mahdi (23) og Mira Kristiansen (22). De forteller om hvordan det har vært å jobbe med koreograf Odd Johan Fritzøe.

– Takk for en kjempespennende forestilling! Hvordan ble dere med på dette – og hvordan har det vært å jobbe med stykket?

Mira: – I samarbeid med lederne på The Planet fikk vi i oppgave å velge ut de 12 danserne som er med i BROR og invitere dem til å være med i prosjektet. Vi er veldig førnøyd med gruppa. Vi har jo danset sammen dem hele livet. Jeg, som er blant de eldste, har også undervist de minste jentene som er med.

Suad: – I starten var det uvant! Vi ble spurt om å bli med, og vi fikk vite at det skulle spilles i Operaen. Selv om vi syntes det vi skulle gjøre var fremmed, bestemte vi oss for å kjøre på.

Mira: – Det ble jo mer og mer spennende. Odd Johan har vært kjempeflink, selv om han har måttet gjennomgå mye. Han har nesten vært barnevakt for noen av oss.

Suad: – Nå er det veldig gøy, det er wow! Jeg trodde ikke det kom til å bli så bra.

Mira: – Vi tenkte mye på hva publikum kom til å tenke, vi trodde ikke det kom til å bli godt mottatt. Denne koreografien er jo merkelig for oss, og vi var usikre på oss selv. Det tok lang tid å venne seg til dette.

Suad: – Vi lurte på om publikum kom til å skjønne hva vi driver med, men å gjøre det i dag var bare dødskult!

– Hvordan har det vært å være å gjøre forestilling her i Operaen?

Suad: – Det har vært helt ubeskrivelig, at jeg skulle få lov til å være med på noe sånt. Det er jo ikke hvem som helst som får danse i Operaen!

Mira: – Jeg tror aldri jeg har vært så stolt i hele mitt liv. Det er den største forestillingen jeg har vært med på. Men det er også den som har vært mest uvant og den jeg har vokst mest på å være med i. Det har jo ikke akkurat vært en dans på roser hele veien.

– Hvordan har dere laget forestillingen? Dere sier det har vært utfordrende, skiller dette seg mye fra hvordan dere vanligvis jobber med hip-hop?

Suad: – Vi fikk vite ganske tidlig at vi skulle danse med skjold, og har hatt god tid til å øve. Men musikken kom ganske seint.

Mira: – Og den kom som et sjokk! Den er jo så klassisk.

Suad: – Vi visste at denne forestillingen kom til å bli noe helt annet, men vi var ikke forberedt på denne musikken.

Mia: – De på Operaen omtaler jo stykket som et mesterverk. De blir høytidelige i stemmen når de forteller historier om det. Vi har fått høre så mange ulike historier.

Suad: – Det har jo gått veldig bra å lage forestillingen, men det er sikkert fordi vi kjenner hverandre så godt fra før av. Det er kjempedeilig.

Mira: – Vi er så glade i hverandre. Det hadde nok ikke vært så enkelt hvis ikke vi hadde vært det! Alle i gruppa har meninger og alle vil bli hørt. Det har nok vært litt av en utfordring for Odd Johan.

Suad: – Vi danser jo hip-hop. Alle danser ulike kategorier, og er derfor sjef for sin kategori. Men i denne forestillingen har det vært Odd Johan som har tatt avgjørelsene. Vi har kommet med forslag, men det er han som har satt sammen koreografien. Men første møte med Odd Johan, herregud! Vi fikk i oppgave å trene med baller, bruke ballen i bevegelser uten å slippe den.

Mira: – Det var kult, egentlig. Han begynte å jobbe med vår, eller hip-hop dansens tankemåte, med dynamikken i bevegelsene istedenfor rytmen.

– Hvordan er det å danse "Vårofferet" i forhold til den musikken dere vanligvis danser til?

Suad: – Vi er jo vant til å danse til beat. Odd Johan oppfordret oss til å fokusere mer på kroppen. Til å være kreativ og kjenne musikken. Men denne musikken er veldig vanskelig, det er så mye å konsentrere seg om.

Mira: – Hip-hop er mer røft. Mer attitude. Du må være frempå, si hva du mener. Man må være barnslig, tørre å være seg selv. Men denne musikken har fått oss til å virkelig gruble.

Suad: – I denne forestillingen må jentene være blyge og følsomme. I en scene skal vi være redde. Vi må vise følelser. I hip-hop er alt hardt og tøft. Du skal ikke være redd når du danser hip-hop.

Mira: – Odd Johan sa at vi måtte leve oss inn i musikken, men det tok lengre tid enn vi trodde. Vi måtte lære å være følsom med dansen vår – det er et langt skritt å ta.

– Dere har valgt en litt annen avslutning på forestillingen enn det som er den opprinnelige historen i Vårofferet der en person danser seg selv til døde. Hvorfor ville dere ha en annen slutt?

Mira: – Nei, vi ville ikke at en skulle bli ofret, eller stengt ute på slutten. Vi er jo så gode venner, vi er et slags brorskap – derfor også tittelen på forestillingen. Vi beskytter oss fra hverandre, men vi står likevel alltid sammen. I gruppa vår er det lov til å være forskjellig. Vi ville egentlig at alle skulle presentere seg selv på slutten.

– Hva har dere tenkt å gjøre videre? Skal dere jobbe videre med dans?

Suad: – Jeg er personlig ferdig med dans, jeg danset faktisk ikke på at år før jeg ble med på dette. Så det er over med dans for meg.

Mira: – Jeg kommer nok til å danse forever. Og jeg kommer til å ta med meg erfaringene fra denne forestillingen videre.