Bråkebøtter

Den tunge jerndøra åpnes. Melodiøs, basstung elektronika og et djupt mørke tar i mot oss. Krittkvite vertikale og horisontale remser er stramt montert til gulv og tak, som istykkerrevne papirark. Installasjonene utgjør lysende soner og i hver sone befinner det seg et menneske. Liggende, sittende eller stående. Felles for dem alle er en pulserende kroppsdel eller ledd; foten, skulderen, hodet, som slår hardt og taktfast til bassrytmen.

New Romance Noise Control er et samarbeidsprosjekt mellom dansekunstnerne Mari Bø og Silje Solheim Johnsen og den elektroniske musikkfestivalen Insomnia i Tromsø. Insomnia ønsker å være et møtested som kombinerer innovativ musikk med ny teknologi og design gjennom blant annet installasjoner, utstillinger og forestillinger. At festivalsjef Christian Hollingsæter framhever Noise Control som festivalens prestisjeprosjekt i 2014 er et tegn på innovativ tankegang hos festivalledelsen. Eller kanskje er det et tegn på at festivalen legger merke til det utstrakte samarbeidet som lenge har eksistert mellom Tromsøs elektronikaartister og scenekunstmiljøet.

Publikum skrider litt ærbødig inn i verket. Her er ingen stoler. Ikke noe amfi. Ingen guide som forteller hvor du skal gå. I et hjørne, bak miksebord og datamaskin, står musiker Gudmund Østgård. Som en dreven dirigent instruerer han danserne med musikken sin. Eller er det kanskje dansernes bevegelser som instruerer ham? Det er en tydelig dialog mellom musiker og dansere, og en strømlinjeformet tilpasning mellom musikk og kroppsspråk. Ikledt trange bukser med høge liv, tøysko og dongerijakker, minner danserne om et androgynt, nyromantisk 80-talls-popband. Håret er dandert. Kjølige blikk lett hevet over publikum. Krøllete lugg ned i øynene. De er ulike, men stilmessig de samme. En gjeng der individet står godt alene. Der blikket viser en selvsikker egenvurdering som fortløpende godkjenner og viser fram. Små, selvsikre smil skimtes lekende i munnviken.

Krigsalarm Melodiøsiteten i musikken endres og fører oss over i neste scene. Et dystert lydlandskap fyller rommet. En krigsalarm går. Skarp latter presser seg truende gjennom høgtaleranlegget. Geværsalver pepres utover. De dekadente dansekroppene vrenger seg. Som forvridde, ødelagte menneskeskall eksisterer de i hver sin installasjon. Uhyggelige, spastiske bevegelser vertikalt i rommet kontrasterer mer slepende, utspilte lemmer. All dekadanse er som smeltet bort. Dansernes suverene alenehet holder ikke. Menneskets overlevelse er avhengig av flokken. Kroppene leter etter hverandre. Faller sakte mot gulvet, oppå hverandre. For hvem gjemmer de seg? For hvem beskytter de hverandre? Dystopien som tegnes opp foran oss, gir uhyggelige assosiasjoner til vår samtid. Satt opp mot den forutgående dansbare sekvensen framstår denne som en faretruende kontrast. Det sjølopptatte selvbildet i starten er et risikoprosjekt for mennesket.

Maskinparken går vill En dundrende, elektrosusende kakofoni overtar rommet. Det er som om digitale, lysende firkantfigurer løper løpsk over dataskjermen. Danserne beveger seg hurtigere mellom de ulike hvitstripede sonene i rommet. Solosekvensene som tidligere besto av improviserte, uventede bevegelser, byttes ut med tydeligere koreograferte partier som utvikler seg til duoer og raske sekvenser der flere av danserne flytter seg inn og ut av koreografien. Det er mer forutsigbarhet i bevegelsene, og et slags typisk samtidsrepertoar trer fram. Idet koreografien står i fare for å bli kjedelig, åpner det seg noe nytt. Danserne ser slitne ut, oppgitte, usynkrone og likegyldige. Denne utmattelsen gir de standardiserte bevegelsene mer tyngde, og den tydelige historiefortellinga mellom musikk og bevegelse gjenopprettes. Den melodiøse, snille pop-elektronikaen overtar på nytt og finner sin gjenklang i dansernes sløve smil og bøyde knær. Dansernes slepende bevegelsesmønster beveger seg et sted mellom våken og sovende tilstand og gir assosiasjoner til extasy og kjølig dopflørt.

Komponist Gudmund Østgård viser her hvilken følsom kunstner han er. Østgård klarer å skape kompleksitet i det enkle, og musikken hans framstår som ren og egenartet. I de snillere elektropop-sekvensene lurer de skarpere kantene; musikken er utholdende, men full av løfter om noe annet som skal komme. I de mer fremmedgjorte partiene balanserer lydbildet hele tiden mellom kaos og kontroll, noe som skaper spenning også der musikken nesten blir for hard til å kunne bæres.

Noise control er så til de grader en dialog mellom musikk, dans og scenografi. Der de to førstnevnte er bevegelige i stadig skiftende retninger, framstår scenografien som en ruvende storebror. Hver kunstform kunne stått som eget verk, men sammen utfyller de tre hverandre og gir helheten balanse.

Et spørsmål reiser seg imidlertid: Hvorfor så lite interaksjon mellom dansere og scenografi? En scenografi som er så konfronterende som det Mari Lotherington og Eirik Vagli har skapt, krever nesten det. Samtidig hadde mer interaksjon kanskje svekket det faretruende inntrykket som de ubevegelige installasjonene besitter?

Flokkdyr Dramaturgisk er Noise Control bygd opp av en rekke tydelige sekvenser som forteller hver sin historie. Som publikummer kan det være utfordrende å vite hva som er lov og ikke, når man ikke kjenner reglene i forestillinga. Stor frihet kan virke begrensende for et uvant publikum. I Noise Control gis publikum frihet til selv å velge hvor de vil gå, hva de vil se, og om de ønsker å supplere lydbildet med lyder fra høgtalerne som henger i taket. Om det var rein sjenanse eller den overveldende friheta som gjorde at premierepublikummet holdt seg høflig inntil veggene, vites ikke. Til tross for sekvenser med særdeles fristende dansbar musikk, var det et fåtall som danset med et større kroppsareal enn stortåa.

Bestillingsverket flyter over av referanser til det dekadente tiåret da musikkvideoen gjorde sitt inntog i TV-stua og folk sto i kø for å gå på disko og etter hvert technoparty. Kontrasten til de dystrere sekvensene er urovekkende ubehagelig, og dermed oppstår flere tematiske lag der vi lett møter oss selv i døra.

Jeg foretrekker å lese forestillinga som en kommentar til samfunnets fokus på individualismen, og som en påminner om behovet for å tilhøre en helhet. En kommentar til behovet for å kontrollere bråket i verden, for å finne en verdensorden i kaoset.

Pretensiøst? Nei. Nødvendig? Ja.