S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Øystein Stene – 17. september 2015

Bortskjemt eller kritisk?

Gardar Eide Einarssons utsmykning av taket på Kunsthøgskolen i Oslo.


Publisert
17. september 2015
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Debatt

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/bortskjemt-eller-kritisk/
Facebook

INNLEGG: – Går jeg i forsvar nå, og avviser noe som er viktig institusjonskritikk? Eller reiser innlegget til Holte og Skolseg noen spørsmål alle som jobber med kunstfagpedagogikk bør forholde seg til? Øystein Stene ved Teaterhøgskolen tar opp diskusjonen om masterstudier på KHIO.

Runa Borch Skolseg og Solveig Styve Holte skriver på Scenekunst.no 9. september et åpent brev til KHiOs nye rektor Jørn Mortensen. De skriver om sine nylige avsluttede masterutdannelser i henholdsvis scenetekst og koreografi.

[Mortensen har svart på innlegget meddenne teksten, red. anm.]

I begynnelsen av teksten fornemmer jeg at her skal det komme institusjonskritikk og konfrontasjon, blandet med dyneløft og personangrep. Ja, som pedagog på institusjonen leser jeg videre med skrekkblandet fryd, med en deilig og skremmende følelse av skjærsild og hellig vrede. Som kommer til å svi hud og hår av både meg og mitt kollegium.

Men dessverre endrer lesningen min seg dramatisk underveis. På slutten av teksten sitter jeg igjen med en trist og rar følelse. Av to privilegerte og begavede eks-studenters klage på at verden ikke er skapt i deres bilde. Av noe jeg tenker er overklasseproblemer i et overflodssamfunn, der studenter forventer å få nøyaktig det de ønsker seg, etter å ha knipset med fingrene.

Det store spørsmålet for meg etter endt lesning, og etter å ha beveget meg mellom disse leseposisjonene, blir følgende: Går jeg i forsvar nå, og avviser noe som er viktig institusjonskritikk? Eller er studenter av i dag så nærsynte at enhver utfordring oppleves som systemfeil?

Nå har jeg tenkt over saken i flere dager, og jeg skal ærlig innrømme at jeg fremdeles ikke er helt sikker. Men jeg vil gjerne prøve å finne det ut, eller la leseren (Jørn M. med flere) selv reflektere over problemstillinga. Fordi jeg tror innlegget reiser noen spørsmål alle som jobber med scenekunst og kunstfagpedagogikk bør forholde seg til.

Øystein Stene. Foto: Julie Pike

Nytt studie Aller først, for ordens skyld: Jeg var i Runa Borch Skolsegs studietid midlertidig fagansvarlig for masterfordypningen i scenetekst. To professorer, Jesper Halle og Tore Vagn Lid, var også knyttet til studiet, vi tre utgjorde til sammen ca. 90 % stillingsressurs. I tillegg hadde vi et større antall interne og eksterne veiledere og gjesteforelesere, etter ønske og behov.

Det er altså Teaterhøgskolen og det toårige studiet i scenetekst, som avvikles i nært samarbeid med tilsvarende masterfordypninger i skuespill, regi og nå scenografi, jeg kan uttale meg om. Koreografimasteren vet jeg mindre om.

Vi faste pedagoger på MA scenetekst har svært forskjellig bakgrunn, og det er første gang et slikt studie er blitt opprettet i Norge. Vi har vært pinlig klar over, og forsøkte tydelig å kommunisere, at nå gjør vi ting vi ikke har gjort før, men som vi prøver å finne ut av. Jevnlig tilbakemelding fra våre studenter har vært viktig, og vi har ønsket oss – og opplever vi har fått – en kritisk dialog. Jeg mener også vi har svelget unna kritikk uten å gjøre mine til å ta det personlig. Så når Holte/Skolseg nærmest gir inntrykk av å være sensurert på grunn av få eller tynnhudede fagansatte, kjenner jeg meg overhodet ikke truffet.

Men åpenbart: Underveis har vi tryna flere ganger i planlegging og avvikling. Det første vi gjorde, var å lage et felles pedagogisk løp for alle våre masterstudenter de første to månedene, der de sammen skulle utvikle forestillinger. Det viste seg raskt at dramatikerne istedenfor ønsket å skrive i ensomhet for det neste store fellesprosjektet.

Jeg skal ikke gå langt inn i å drøfte logistikk, studieplaner et cetera, poenget er å illustrere følgende: Vårt aller første forsøk på å legge til rette for praktiske og konkrete gruppeprosesser med andre strukturer enn et moderne teaterhierarki, ble møtt med kritikk. Fra våre egne studenter. Som ønsket å fokusere på noe annet.

Derfor oppleves det veldig rart å høre at vi har skapt et studieforløp som ”har vært mer opptatt av å avgrense og bekrefte eksisterende forestillinger av dramatikeren og koreografens posisjon”. Vi lot dramatikerne fungere som iscenesettere i en annen periode, vi plasserte dem på samtidsmusikkfestival og skuespillerfestival i en tredje. Vi utfordret til og med studentene til å lage sitt eget seminar om dramatikken og dramatikerens posisjon, i full offentlighet, for nettopp å adressere problemene. Et seminar som ble avviklet på Nationaltheateret under Ibsenfestivalen høsten 2014.

Seminaret speilet også en intern dialog og konstant debatt om hva dramatikeren er, kan være, kan bli. Studiet var nytt, fagfeltet nytt på universitetsnivå i Norge, og vi prøvde alle på hver vår måte, pedagoger som studenter, å forstå det, artikulere det, utvide tenkninga rundt det. Det var iallfall min entydige opplevelse.

Masternivå Det er interessant at dette aspektet ved studiet, nemlig at det er nytt, utprøvende og sårbart, overhodet ikke er tenkt inn i kritikken. Jeg får en følelse av å lese en anmeldelse av et eller annet ferdig produkt, en slags kritisk forbrukerveiledning. Med halvfurtne anekdoter om at man ikke fikk akkurat de forelesere man ba om, eller vite nøyaktig hvor mange penger budsjettet inneholdt, eller at professoren ikke satt ved siden av studenten på hver eneste workshop og gjesteforelesning. Eller at man selv måtte organisere en workshop.

Dette er en holdning som jeg aner er like tidstypisk som den er problematisk: Studenter med en selvforståelse som ligner konsumentens, der hun kommer til læreinstitusjonen for å fortære fiks ferdig utviklet pedagogikk, ta til seg ”verktøy” (Holte/Skolsegs eget ordvalg), som så skal brukes til å skru sammen nyskapende kunstverk.

For all del: Det å bli presentert for metoder og teknikker er en viktig del av et studie. Men en master er formelt sett en forberedelse til forskerutdannelse, den skal ha stor grad av selvstendighet og sette deg i kontakt med det som er i front i feltet. Hvis man snakker om ”verktøy” på en master i et kunstfag, bør det problematiseres og kontekstualiseres.

Like lettvint brukes et begrep som ”teori”. På et masternivå i scenetekst tenker jeg det er vanskelig å lage et klart skille mellom teori og praksis. Hva er for eksempel en dramaturgisk modell: Teori eller praksis, verktøy eller ideologi? Litt av alt vil jeg tenke, alt etter hvordan den brukes, hva den brukes til, og på hvilken måte den formidles.

Jeg savner denne kompleksiteten i innlegget, jeg savner en bevissthet om forholdet til verktøy, til teori, til selvstendighet. Når jeg hører om en student som må lage sin egen workshop, tenker jeg: Hvorfor ikke? Masse undersøkelser tyder på at studenter lærer mest av egeninitiert læring og av hverandre. Særlig på høyere nivå.

Det er opplagt at vi som har vært rundt kunne gjort ting bedre og mer effektivt. Det har vi da også villig vekk innrømmet i ulike fora. Men det er akkurat som denne offentlig erklærte kritikken ikke ønsker noe møte, noen reell samtale, en virkelig utveksling. Selv henvendelsesgesten, et åpent brev til rektor, innebærer å ikke snakke til oss, deres pedagoger – eller til de framtidige studenter dere påstår dere solidariske med — men ned til oss: Her skaper Holte/Skolseg seg en taleposisjon jeg mener det er interessant å forfølge.

Retoriske posisjoner Det som virkelig setter innleggskrivernes troverdighet på prøve for mitt vedkommende, er den lettvinte omgangen med virkeligheten. Som påstander om at studentene ikke ble informert om pensumlister, at det var bare én periode med ”teori”, at ekstern sensor egentlig var en ansatt stipendiat. Alt dette er direkte feil, og kan tilbakevises i nedfelte timeplaner og mailkorrespondanse.

Detaljene er et helt uinteressant sidespor å forfølge i en offentlig debatt. Men det undrer meg: Hvis forfatterne er villig til å bruke hva som helst for å bygge en sak, lage argumenter, relativt upåvirket av hva som skjedde, og uten å gjøre tilstrekkelig faktasjekk, hva vil man så egentlig fram til?

Det er her et sted det oppstår en svært ubehagelig fornemmelse hos meg. Av at Holte/Skolseg er mer opptatt å finne seg en retorisk attraktiv og tilsynelatende radikal posisjon mot en tung institusjon, heller enn å faktisk ville endre noe. At de er på utkikk etter enn kul rolle å spille heller enn en viktig funksjon å fylle.

For det er skremmende enkelt å be om et møte med hvem som helst av oss, inkludert rektor (vil jeg anta), sette seg ned og si ”hør her: Dette bør dere endre, og nå skal jeg si dere hvorfor”. Og det er mye som kan endres, bør endres og etter mitt syn må endres på Teaterhøgskolen.

For å ta noe av det viktigste, som også er blant Holte/Skolsegs mest sentrale poenger: Vi har lenge slitt med en struktur der for eksempel regissørers eller skuespilleres selvforståelse – både blant studenter og pedagoger – til tider har vært svært konserverende. Vi har hatt en alt for lukket og nasjonal holdning der vi burde vært mer åpne og internasjonalt orientert. Vi må få flere internasjonale kunstnere som kommer og gjør workshops, holder forelesninger og veileder. Vi trenger eksterne sensorer som mener noe om det kunstneriske arbeidet som gjøres på institusjonen. Og vi opplever mange utfordringer med for små kull.

Dette er synspunkt flere, inkludert meg, har ytret før, internt som i full offentlighet. Og for at endringer skal skje, trenger vi støtte helt opp til rektor. Hvis innlegget deres hjelper i den prosessen, er den et enormt viktig bidrag.

Reell kritikk og dialog Samtidig er det ingen tvil om at mange på Teaterhøgskolen er klar over disse utfordringene og forsøker å ta tak i dem. Vi er et kollegium i stor omskiftning, det skjer mange nyansettelser, det foregår mye intern selvkritikk og debatt, og vi vokser i forskning og kunstnerisk utvikling. Det samme kan sies om enkelte andre avdelinger på Kunsthøgskolen.

Det er selvsagt mulig at dette har gått Holte/Skolseg hus forbi, selv om det er ganske åpenbart for den som vil titte etter. Og titte etter er kanskje ikke så dumt, for det er jo som kjent litt unødvendig å slå inn åpne dører.

Derfor har jeg to forsøksvis konstruktive forslag for videre framdrift: Hvis dere genuint ønsker å bidra til endring av studiene, til beste for de kommende studenter, kom på KHiO og sett dere ned og snakk med oss, gjerne også med våre nåværende studenter.

Men hvis dere ønsker å fortsette denne debatten i full offentlighet, bør dere etter mitt skjønn utforme en kritikk som er skarpere og dypere, som ikke alt er en del av institusjonen selv. En kritikk det gir mening å ha et offentlig ordskifte rundt, noe som kan belyse strukturer og posisjoner i norsk scenekunstliv som har interesse for flere enn noen ansatte og studenter på Kunsthøgskolen i Oslo.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no