S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Julie Rongved Amundsen – 26. april 2018

Boks for barn

Foto: Futura Tittaferrante


Publisert
26. april 2018
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Joseph_KIDS, Black Box teater, 21. april 2018

Av: Alessandro Sciarroni
. Med: Michele Di Stefan, Amy Bell
. Produksjon: Corpoceleste_C.C.00#
, Armunia/Festival Inequilibrio. Støttet av: Marche Teatro i samarbeid med: Teatro Pubblico Pugliese / La Scena dei Ragazzi.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/boks-for-barn/
Facebook

Med programmeringen av JOSEPH_kids viser Black Box teater hva barneteatermarkedet i Oslo mangler og gir flere barn muligheten for genreoverskridende teateropplevelser uten publikumsfrierier.

Da Anne-Cécile Sibué-Birkeland overtok som teatersjef på Black Box teater i 2016 proklamerte hun at hun ville åpne boksen, og med det gjøre stedet mer tilgjengelig for flere folk. Til Morgenbladet sa hun at hun ønsket seg et teater med porøse vegger, og noe av det første hun gjorde var faktisk å skifte ut dørene sånn at det nå er vinduer i dem så man kan se inn. For meg, som i formative år hadde tilbrakt det som føltes som et nærmest uendelig antall timer innenfor de tunge dørene og mørke vinduene, føltes dette som å banne i kirken. Ville boksen forbli like sort hvis man slapp inn lyset? En annen måte teatret skulle åpne seg var å spille mer teater for yngre målgrupper. I februar i fjor viste de forestillingen PARTY av Alfred Zinola og Maxwell McCarthy der publikum ble invitert inn i forestillingen for å være med å danse. Den siste forestillingen for barn, italienske Alessandro Sciarronis JOSEPH_kids er mindre overskridende, men sier allikevel en god del om hva teater for barn kan være og hvordan Black Box teater kan være en tiltrengt stemme i det store barneteatermarkedet som finnes der ute.

Trist glede Store scene på Black Box teater er nesten tom. Scenografien består bare av en pinnestol og en pult med en Mac på. Når han kommer inn på scenen får vi ikke se ansiktet hans. Aktøren som i informasjonsmaterialet har fått navnet Joseph (spilt av Michele Di Stefan) står med ryggen til oss og projiserer bilde av publikum på bakveggen. Vi kan se oss selv, men det tar fremdeles lang tid før vi får se Joseph. Han begynner å bevege på armer og ben sånn at vi ser lemmene forstørret i projiseringen, men fremdeles ser vi ikke ansiktet. Vi får se hva han gjør med datamaskinen, og med programmet Photobooth bruker han forskjellige typer effekter som vrir og drar i kroppen hans. Til tross for lite utvikling har forestillingen en ganske klar dramaturgi. Han stopper opp innimellom, skifter Photobooth-effekt og musikk, og fortsetter. Musikken er svært gjenkjennelig for alle de som var unge rundt år 2000 og hadde en hang til å høre på litt i overkant trist musikk med ettertenksom, mannlig vokal og enkle elektroniske virkemidler, men har nok lite å si til barnepublikummet. Musikken bidrar til å gjøre forestillingen litt tung og trist selv om alt egentlig er gledesfylt og hyggelig.

Det mest særpregede ved denne forestillingen, som er annonsert for både voksne og barn fra tre år, er hvor innadvendt den er. Selv om vi etter hvert får se ansiktet hans, står Joseph mye med ryggen mot publikum, og til tross for at publikum gjennom projiseringen på bakveggen gjøres til en aktiv del av forestillingen, og estetikken er installasjonspreget, er kommunikasjonen mellom utøver og publikum lenge holdt til et minimum. Mangelen på kommunikasjon er utfordrende i møte med et ungt publikum, men som kontrast til all den hektiske barnescenekunsten med mye ugjennomtenkt publikumsinvolvering, føles den innadvendte stilen egentlig litt befriende.

Mot slutten ringer han opp en venninne på Skype. De snakker sammen ved hjelp av skilt og enkelt tegnspråk før de beveger seg vekk for å skifte. Sakte ser vi Joseph kle seg ut som Batman, og når han trer frem for skypevenninnen har hun kledd seg ut som Robin. Det er et søtt grep, nesten romantisk, og der forholdet mellom Batman og Robin kanskje oppleves annerledes av barna, er superheltvendingen et kjærkomment brudd. Robin viser seg å være i nærheten, og kommer løpende inn på scenen. Den ganske triste stemningen som har vært gjennomgående brytes nå opp, og leken som ligger som et grunnleggende element i kroppsspråk og uttrykk får større plass. Etter at forestillingen er slutt blir alle invitert opp på scenen for å prøve ut scenografien, og det er et godt grep som både forklarer barna hva de har vært med på og lar leken forbli i sentrum.

Variasjon Alessandro Sciarroni har med denne forestillingen skapt et sympatisk uttrykk. Det er rolig, snilt og forsiktig. Fokus ligger i underliggjøringen som kan oppstå i det digitale, men de digitale virkemidlene blir brukt med en naturlighet som gjør at underliggjøringen aldri blir til fremmedgjøring. Selv om forestillingen er kort, føles den sakte dramaturgiske utviklingen innimellom litt som uttværing, og jeg lurer på hvorfor han ikke legger opp til flere brudd. Det kunne godt ha vært mer variasjon både i musikken som ble spilt og i bevegelsesspråket som kunne vært brukt til å skape og bygge mer spenning. Det er også mulig det har vært litt i overkant ambisiøst å sette den nedre anbefalte aldersgrensen til tre år når det er såpass lite som skjer. Sett bort fra det gir denne lille forestillingen meg allikevel følelsen av at boksen åpnes uten at det forflater det som er innenfor. Å vise internasjonal scenekunst for en yngre målgruppe som Black Box teater har gjort her gir muligheten til å formidle et estetisk uttrykk vi ser lite av i norsk barnescenekunst. Istedenfor det narrativt drevne teatret basert på direkte publikumshenvendelser og enkel humor, gir scenekunst som dette barn i Oslo mulighet til et kunstmøte som overlater mye mer av opplevelsen til dem selv. De porøse veggene betyr altså ikke at det som er utenfor lettere skal komme inn, men at det som er innenfor lettere skal komme ut. Det er en god strategi.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no