Statler & Waldorf i Balkongbaren

Bobleoffentligheter

– Kulturrådet kan ha rett i at offentlig samtale i stadig større grad foregår i parallelle, lukkede bobler. Men skjer det fordi kritikerne barrikaderer seg? Hvorfor leser Kulturrådet selv bare Morgenbladet, spør Hild Borchgrevink. Onsdag åpner Kulturrådets årskonferanse om kritikk i Stavanger.

DEBATT+

Onsdag åpner Kulturrådets årskonferanse i Stavanger. Den har tema “kunst- og kulturkritikk”. I den anledning sendte Kulturrådet oss i forrige uke en tekst om dette emnet som de hadde bestilt til konferansen, og spurte pent om ikke Scenekunst.no ville publisere, sikkert fordi de tenkte at det ville gi konferansen litt forhåndsomtale.

Scenekunst.no har prosjektstøtte fra Kulturrådet i år. Uten den kunne vi ikke hatt daglig publisering og kunne ikke betalt skribentene våre, uten den hadde vi altså ikke eksistert. Budsjettet er samtidig så stramt at å skrive egne små nyhetssaker om at neste uke er det årskonferanse i Kulturrådet, er en av mange ting Scenekunst.no foreløpig må prioritere ned. Så i utgangspunktet er det ingen urimelig gjenytelse å viderebringe en slik tekst. Vi biter ikke hånden som gir oss mat, så lenge teksten bringer noen relevante tanker til torgs og avsenderen ikke er Kulturrådet selv. Teksten, “Når vi trår vannet” av Melanie Fieldseth, kan leses her og er lenket til ovenfor.

Når jeg likevel ikke klarer å publisere den uten en kommentar, handler det mer om konteksten enn om selve teksten.

Melanie Fieldseth som har skrevet den, har vært kritiker i mange år, blant annet i et fint teatertidsskrift som ikke finnes lenger, som het 3T. Nå er hun dramaturg på Black Box Teater. I fire år fram til januar i år var hun scenekunstkonsulent i Kulturrådet og leste alle søknadene fra norske scenekunstnere. Hun kan garantert si noe viktig om scenekunstkritikk, og hun gjør også det, som jeg skal komme tilbake til.

Men altså, konteksten. Kulturrådet har sendt med følgende lille etterord:

“Dette er et av fire essay som er bestilt i anledning Kulturrådets årskonferanse «Den store samtalen. Kunst- og kulturkritikkens vilkår og betydning», som finner sted 9.-10. november i Stavanger konserthus. Skribentene, Oda Bahr, Marius Emanulsen, Melanie Fieldseth og Bernhard Ellefsen fikk i oppdrag å skrive et essay rundt tematikken «Kritikken er død – leve kritikken».”

Først, “tematikken”: Har Kulturrådet hatt konkurranse om å finne på verdens slappeste skriveoppgave? For å låne sluttpoenget til Carte Blanches kunstneriske leder Hooman Sharifi i denne kritikersamtalen (selv om jeg arrangerte samtalen og er inhabil): Om noen få dager kan Donald Trump sitte med nøkkelen til atomkofferten, etter en valgkamp som handler om alt annet enn kritisk tankegang. Hvordan kan vi forstå hvorfor dette skjer?

Så: Skribentene. Det står bare navnene deres. Oda Bhar, Marius Emanuelsen og Bernhardt Ellefsen er kritikere, henholdsvis innenfor kunst, musikk og litteratur. De er glimrende skribenter og Morgenbladet er en glimrende avis. Men tre kritikere fra samme avis og en for-tiden-ikke-kritiker som nylig har jobbet i Kulturrådet, hva slags offentlighet forteller det at Kulturrådet forholder seg til? Sitter de bare inne på kontoret sitt og leser Morgenbladet?

Tirsdag og onsdag forrige uke var det to konferanser om kunst og offentlighet i Oslo. Den ene, Public Calling, gikk med overlegg for seg på selve hovedscenen på Nationaltheatret, foran tom sal. Den første innlederen, den amerikanske forsvarsadvokaten Nancy Hollander som snakket om hvordan terrorangrepene 11. september 2001 har forandret oss og offentligheten, endret innledningen til foredraget sitt da hun skjønte hvor hun skulle holde det, og fortalte om sitt møte med Ibsens Et dukkehjem som 12-åring.

På dag 2 av Public Calling iscenesatte arrangørene (Fritt Ord og URO-programmet hos KORO, statens aktør for kunst i offentlige rom) en lesning av KOROs egen nølende og inkonsekvente saksbehandling knyttet til et av minnestedene etter terrorhandlingene 22. juli.

Jeg så ingen fra Kulturrådet på Public Calling. Det var sikkert mye å forberede til årskonferansen. Jeg kunne ikke være på Nationaltheatret selv den andre dagen heller, så historien om dag 2 er gjenfortalt av en som var der.

En helt avgjørende del av det Kulturrådet kaller “kulturkritikk”, er å rette et kritisk blikk mot seg selv. Det er vanskelig og ubehagelig. KORO ved URO klarte det altså, i følge mine kilder. Det kan sikkert være vanskelig å være KORO og skulle manøvrere mellom kunstnere og myndigheter i en sak som handler om 22. juli, men det er kanskje ikke så farlig å vise det fram. Det selvkritiske blikket er vanskeligere å spotte i Kulturrådets konferanseprogram. Der kan det se ut som om kritikken, kunsten og mediene trår vannet helt isolert fra hva som foregår i resten av samfunnet – mens de roper i tidvis ganske ville påstander:

“Kulturbudsjettene og kulturkonsumet (sic) øker, men den offentlige meningsbrytningen om kulturelle fellesverdier uteblir,” slås det fast. Mener de det? Uteblir? Budsjettet øker jo ikke nå. Og midlene Kulturrådet deler ut for eksempel til tidsskriftene, mener Kulturrådet at de er bortkastet?

“Klarer de [kritikerne] medieomstillingens krav til relevans, appell og korte formater?”, spørres det så. God kritikk skal ha relevans og appell, og jeg har lest glitrende kritikker i korte formater. Men når sluttet relevans og appell å være kvalitetskrav og ble instrumenter for “medieomstillingen”?

“De [tidsskriftene] bidrar også til at kritikerne barrikaderer seg ved å ikke gjøre seg relevante i en større offentlighet.” Jaha. Barrikaderer seg?

Dette er sikkert formulert for å provosere sånne som meg. I tilfelle er konferanseprogrammet en retorisk, performativ tekst. Rent språklig slår den i alle fall fast sannheter som ikke nødvendigvis er sanne. Hvis det er slik kritisk tankegang ser ut fra Mølleparken, eller fra politisk hold, kan flere enn kritikerne ha et problem. Heldigvis skal redaktør Audun Lindholm i Vagant, som forlaget Cappelen Damm akkurat har kastet over bord (med etpar ekstra redningsvester), og som ikke er kjent for korte formater, diskutere det med barrikader.

Kulturrådet kan ha rett i at offentlig samtale i stadig større grad foregår i parallelle, lukkede bobler. Men skjer det fordi kritikerne barrikaderer seg? Hvorfor leser Kulturrådet selv bare Morgenbladet? Hvorfor vil så mange mennesker i USA ha en uforutsigbar eiendomsmogul med et kvinne- og menneskesyn som på sitt verste er lovstridig, som president? Hvorfor begrenser et konferanseprogram om norsk kunstkritikk seg til å snakke om medieomstilling? Hvorfor må mediene omstille seg? Utenfor døra diskuteres litteratur og virkelighet så fillene fyker.

En slik boble-offentlighet fungerer, som Public Calling-konferansen i følge min kilde klarte å løfte fram, ikke så ulikt offentligheten rundt en teaterforestilling. Noen er til stede i et lukket rom og deler en erfaring, og må oversette den for oss som ikke var der, til et annet språk og et annet medium. Det betyr sjanser for store misforståelser og informasjon som går tapt. Men utsettelsen betyr også tid til refleksjon og mulighet for et utenfrablikk.

At den blir stadig mer gjennomregissert, kan også være en ubehagelig side av en performativ offentlighet. Nylig skrev Julie Rongved Amundsen her på Scenekunst.no om Trumps valgkamp som teater. Kulturredaktøren i BT skrev for kort tid siden at han vil slutte å forholde seg til forlagenes sperrefrister når de handler om PR-verdien i at Dagsrevyen skal få en ny bok først. Men alle som vil ha fram et budskap, regisserer det. Og den eneste måten å avsløre en eventuell uheldig regi på, er med fornuftig kritikk.

Melanie Fieldseth skriver at det “finnes forskjellige måter å utøve en kritisk praksis på også utenfor den definerte kritikerrollen,” (uten at hun definerer rollen nærmere), og at kritikk handler om “å skape rom for kritisk refleksjon om kunsten utenfor kunstens umiddelbare sfære.”

Er det relevant å forsøke å forstå norsk offentlighet med kritiske verktøy fra teater og performativitet? Vi får prøve og se, her utenfor Kulturrådets årskonferanse. Jeg har dessverre ikke praktisk mulighet til å reise til Stavanger.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Janne Stang Dahl :

    Takk for svar. Er enig i at det er forskjell på et debattinnlegg som blir sendt fra personen som har skrevet det, og et debattinnlegg som er bestilt av en oppdragsgiver. Derfor sendte Kulturrådet også med følgetekst slik at det ikke skulle være tvil. Skribentene som deltar har hatt full frihet til utforming av tekst og innenfor overskriften Kritikken er død, leve kritikken. Formålet har vært å skape debatt som et oppspill til årskonferansen, men også å publisere gode tekster om kritikk som kan leve videre i det offentlige rom.

    Setter stor pris på debatt og åpenhet, og mener som deg at offentligheten er tjent med det. Kulturrådet skal ha søkelyset på seg, ikke minst det kritiske. Og vi lover flere e-poster i framtiden, likeså mye som vi håper på kritiske kommentarer.

  • Hild Borchgrevink :

    Takk for svar, og godt å høre at Kulturrådet var til stede på Public Calling! Jeg har åpenbart ikke like mange øyne som dronen som fløy rundt oss over scenen på Nationaltheatret.

    Min intensjon var ikke å insinuere at Scenekunst.no ville mistet støtte dersom jeg ikke hadde publisert Melanie Fieldseths tekst. Det står ingen steder i min tekst, og det føler jeg meg så trygg jeg kan, en stund før et nytt statsbudsjett med avsetning til kulturfond skal vedtas, på at tidsskriftet ikke vil miste. Om Scenekunst.no hadde vært redde for å bli nullet, ville det ha vært en mer fornuftig strategi å si tusen takk og publisere kronikken med Kulturrådets følgetekst, uten redaksjonell kommentar.

    Jeg kan ikke vite sikkert hvilke beveggrunner Kulturrådet hadde for å sende kronikken til oss, så om det er noe insinuasjon i luften her, ligger den der, og jeg tar det til meg.

    Jeg synes imidlertid det er relevant å opplyse når vi trykker en tekst som er bestilt og betalt av Kulturrådet og ikke av Scenekunst.no selv, om at det er en økonomisk relasjon mellom de to partene, og at den er helt avgjørende for Scenekunst.nos eksistens. Å ikke gjøre oppmerksom på det, men likevel trykke teksten, ville jeg opplevd som mer servilt.

    Det kan selvfølgelig gjøres i en setning og ikke i en lang kommentar. Men siden årskonferansen handler om kritikk, og kritikk handler om offentlighet, syntes jeg det var interessant å vise at Kulturrådet, som alle andre, jobber aktivt for å skape offentlig diskusjon rundt sine arrangementer, i dette tilfellet årskonferansen som finner sted om få dager. Det er det greit at Kulturrådet gjør, og Scenekunst.no står helt fritt til å velge hvordan vi som tidsskrift vil forholde oss til det. Men det er forskjell på et ubetalt debattinnlegg som blir sendt fra personen som har skrevet det, og et debattinnlegg som er bestilt og betalt av en oppdragsgiver, selv om debattinnlegget handler om noe både skribent, oppdragsgiver og redaksjon synes er viktig. Alle parter, og offentligheten, tjener på at den forskjellen framgår – som den gjør i Kulturrådets følgetekst.

    Scenekunst.no tar svaret som en insinuasjon på at vi som tidsskrift av og til når ut over barrikadene, og håper at Kulturrådet ikke slutter å sende oss epost.

  • Janne Stang Dahl :

    Takk til redaktør Hild Borchgrevink (HB) for kritisk kommentar. Da er debatten i gang, nettopp slik Kulturrådet ønsker. Vi forsøker å løfte temaet kunst- og kulturkritikk som en viktig del av den offentlige samtalen, og et av flere spørsmål som skal debatteres er hva som skjer når kritikken forsvinner fra de større redaksjonene til mindre deloffentligheter.

    Vi sendte over essayet fra Melanie Fieldseth til scenekunst.no, nettopp i et forsøk på å sette i gang en av mange samtaler med formål om å skape debatt flere steder enn i «Kulturrådets boble» . Teksten omhandler blant annet forskjellige måter å se kritikk på ut i fra et scenekunstperspektiv. At vi spurte HB om scenekunst.no ønsket å publisere dette, var fordi det er en relevant kanal for debatt. Scenekunst.no er dessuten en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst. Det er derfor overraskende at HB gir uttrykk for at en publisering av den omtalte teksten er en gjenytelse, fordi nettavisen mottar støtte fra Kulturrådet. Og ikke minst at hun insinuerer at hun er redd for å miste finansiering dersom hun hadde latt vær. Vi tror at redaktøren godt vet at vi ikke skal legge kunstneriske eller redaksjonelle føringer på de prosjektene som mottar støtte fra Kulturrådet. Den redaksjonelle friheten i de tidsskriftene og publikasjonene vi støtter er et grunnprinsipp. Hvis vår dialog ble oppfattet på en annen måte, må vi selvsagt ta selvkritikk og gå oss selv nærmere etter i sømmene. Dersom noen ønsker, kan de gjerne se vår e-postutveksling med redaktøren.

    Kulturrådets årskonferanse tar opp mange temaer som omhandler kritikkens vilkår og betydning, og direktesendes på http://www.kulturradet.no. Opptak legges ut i etterkant.

    Og til slutt – Kulturrådet var til stede på Public Calling, en interessant konferanse som vi alle har mye å lære av.

    Vennlig hilsen
    Janne Stang Dahl, kommunikasjonsdirektør i Kulturrådet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER