S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Mariken Lauvstad – 6. oktober 2015

Blottet for teatermagi

Pinocchio. Riksteatret 2015. Foto: Gisle Bjørneby


Publisert
6. oktober 2015
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

Riksteatret Pinocchio

Skuespillere: Hanne Gjerstad Henrichsen, Teodor Janson, Elisabeth Moberg, Ivar Nergaard, Ingolf Karinen, Håkon Moe, Gard Pedersen, Frank Ole Sætrang, Kristina Winther.

Regi og dramatisering: Teodor Janson Produsent: Wenche Viktorsdatter Paulsen Dramaturg: Tine Thomassen Lydddesign og musikalsk ansvarlig: Johannes Winther Farstad Lysdesign: Øyvind Wangensteen Scenografi og kostyme: Kathrine Tolo

Turnéplan for 2015-2016: http://www.riksteatret.no/kjop-billett/repertoar/pinocchio/


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/blottet-for-teatermagi/
Facebook

KRITIKK: Fantasiløs scenografi, oppstykket dramaturgi og mangel på gode regiløsninger skaper kontinuerlige problemer for skuespillerne i Riksteatrets nye Pinocchio-versjon, skriver Mariken Lauvstad.

Den udødelige tredukken Pinocchio er en av de tidligste populærkulturelle figurene for barn i europeisk historie. Den italienske forfatteren Carlo Collodi introduserte figuren i et italiensk barneblad på slutten av 1800-tallet, og tredukken ble raskt populær.

Fortellingen utviklet seg den gang i konkret samspill med tilbakemeldingene fra bladets unge lesere, men kan også leses som en del av et normativt og oppdragende italiensk identitetsprosjekt, igangsatt av landets myndigheter. Pinocchios spennende reise er både en indre og en ytre kamp, en kamp mellom riktig og galt.

Historien om Pinocchio anklages ofte for å være både utdatert og gammeldags moraliserende, og nyoppsetninger legitimeres derfor først og fremst ved regissørens evne til å aktualisere og rekontekstualisere historien for det samtidige barnepublikummet. Hvilken historie om Pinocchio regissør Teodor Janson har på hjertet denne gangen, er derimot ikke helt klart.

Statisk scene En Commedia dell’Arte-inspirert gjøglervogn på midtscenen utgjør den fysiske rammen for forestillingen. Vognens side- og bakplater vendes og endres av skuespillerne, slik at den, blant annet, omskapes til Gepettos stue, en lang gate, en skog og et sirkus. Vognen fyller en relativt liten del av scenen og forflyttes aldri. Den blir også stående på samme sted etter at den har utspilt sin rolle i fortellingen. De malte platene skaper heller ikke mye dynamikk, og helhetsopplevelsen blir et relativt statisk scenebilde.

Forestillingen starter ved at to av bi-karakterene rytmisk synger og danser seg inn på scenen. De bruker uforholdsmessig lang tid på å fortelle hva som skal skje senere i forestillingen. Dette anslaget virker overflødig, først og fremst fordi det kommuniserer mest til de voksne i salen. Deretter møter vi Gepetto idet han legger sine siste malingsstrøk på Pinocchio. Denne scenen, som kunne vært et rørende innblikk i Gepettos kjærlige omsorg for dukken og hans lengsel etter en sønn, mangler dessverre de spillmessige nyansene som skal til for å oppnå et slikt resultat.

Først da Pinocchio våkner til live – spilt av Hanne Gjerstad Henrichsen – brytes det statiske scenebildet med en fysisk velutviklet karakter, og et nærvær som tilfører smidighet og dynamikk til det sceniske uttrykket. Det er faktisk kun Gjerstad Henrichsen som hindrer denne forestillingen i å bli et komplett mageplask. På spinkle skuldre bærer hun mye, hun bidrar med fysisk energi, dynamikk, driv og scenisk nærvær: Gjerstad Henrichsen står fjellstøtt i en forestilling hvor hun har lite å lene seg på. Det står det respekt av.

Hanne Gjerstad Henrichsen som Pinocchio. Foto: Lars Opstad

Amatørmessig Mangelen på dramaturgisk flyt går som en humpete landevei gjennom denne sceneversjonen av Pinocchio. Blant annet skaper valget om å legge inn musikalske brudd hver gang spenningen tilspisses, en konsekvent punktering av fortellingens spenningstopper. Dans- og musikkinnslagene retter fokus på skuespillerne og deres rytme, sang og dans heller enn handlingen i seg selv.

Et eksempel er når skurkene Katten og Reven har lurt Pinocchio opp i et tre, og Gepetto, Gresshoppen og resten av Pinoccios venner leter etter ham. Skuespillerne virker så opptatt med å holde rytmen og synge «padam» at de ikke har overskudd til å spille rollene sine, og leteaksjonen avstedkommer som rimelig halvhjertet. Selv om et slikt overskudd skulle komme etter flere gjennomspillinger (red.anm. forestillingen er anmeldt på bakgrunn av generalprøven), fremstår de musikalske innslagene i handlingen først og fremst i utakt med forestillingens overordnede fortellerstemme. Som når Pinocchio og Gepetto nyses ut av en kolossal hval, og lydkulissen er en spinkel trompetsolo.

Den statiske scenografien og den stadige punkteringen av dynamikk og fremdrift, skaper et enda større behov for fysisk og levende skuespill, men her virker skuespillernes fysiske karakteristika, med unntak av Gjerstad Henrichsen, helt fraværende. Dermed forsvinner litt av magien ved disse klassiske eventyrskikkelsene. Det er mye ståing rett opp og ned, à la det man ser i amatørteaterforestillinger. For eksempel mangler Reven og Katten – som i denne forestillingen representerer de klassiske skurkekarakterene – inkorporerte elementer av dyrenes fysiske egenskaper.

Når heller ikke kostymene til Katten og Reven har dyrenes karakteristika, men minner mer om figurer fra den amerikanske film noir-sjangeren, er det ikke lett å plassere dem i eventyrets kontekst. Det fysiske i komikken og samspillet mellom Reven og Katten er heller ikke utviklet godt nok: Karakterene er ikke sleipe nok, ikke onde nok og ikke morsomme nok.

Ivar Nergaard, Hanne Gjerstad Henrichsen og Elisabeth Moberg. Foto: Gisle Bjørneby

For barn eller voksne? Om man setter all dramaturgi- og regikritikk til side, er det aller største problemet med forestillingen at den ikke er målgruppespesifikk: Barna kommer i andre rekke. Den utbredte oppfatningen, hovedsakelig hos institusjonsteatre, om at familieforestillinger må ha litt krydder for de voksne også, fungerer overhodet ikke her.

Vi trenger ikke elementer fra showteater og Chat Noir, underbuksehumor og at feen i siste scene plutselig blir kjæreste med Gepetto. Vi trenger ikke at skikkelsene Pinocchio møter på havets bunn, er fire korpulente mannlige skuespillere i glitrende tutuer, som danser ballett mens de sier blubb-blubb. Vi trenger ikke en feminin og homo-stereotypisk lanternefisk i glinsende neonfarget latex, eller at Gepetto kaller Pinocchio for «hel ved». Alle de korte sidefortellingene og spøkene myntet på voksne, gjør at grepet om barna glipper. De gis ikke mulighet til å følge med i handlingsstrømmen på en måte de potensielt kunne ha gjort. Samlet sett, og målt på stemningen blant barna i salen, virker det som om regissøren egentlig ikke vet hvordan han skal fortelle til barn.

Blottet for teatermagi Som teater støter Riksteatrets nye Pinocchio-versjon på de vanlige utfordringene man står overfor i møte med litterære klassikere: Store transportetapper i tid og rom skaper behov for fortellerteknisk kontroll, kløktige scenografiske og regimessige løsninger og dramaturgisk stringens. Riksteatrets Pinocchio har dessverre ingen av delene, og attpåtil ser de ut til å ha glemt sin egen målgruppe, som er barn fra 5-6 år.

Alt i alt er Riksteatrets versjon av Pinocchio derfor for et kunstnerisk havari å regne. Den etablerte fortellingen sørger nok for solide billettsalg, men om det ligger andre tanker enn store besøkstall bak Riksteatrets valg av stykke, er uklart. Her mangler konsept, kunstnerisk nerve og scenisk gjennomføringsevne. Av alt som lages av kvalitet innen scenekunst for barn i Norge, spesielt i det frie feltet, så er det synd at det akkurat er denne forestillingen som skal ut på veiene.

Forestillingen er anmeldt på grunnlag av generalprøven, etter avtale med Riksteatret.

Artikkelen er først publisert på Periskop.no og laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no