Blodrødt

To nakne mannskropper sitter halvveis vendt mot hverandre på et mørkeblått, firkantet teppe når vi kommer inn i Studioscenen. Mennene (Juan Pablo Cámara og Roger Sala Reyner) ligner hverandre fysisk: De er slanke, hvite og har omtrent samme høyde. Over dem svever en firkant med hvitt lys som rammer inn scenebildet ovenfra. Lyset, i kombinasjon med teppet de sitter på, skaper dermed følelsen av et avgrenset rom. Et slags laboratorium?

Rundt armene har de festet et batteri som tilhører mikrofonen de har foran munnen. Mikrofon har de fordi forestillingen ikke bare formidles gjennom bevegelse, men også ord og sang. Denne tilsynelatende rent praktiske gjenstanden skaper dog også et umiddelbart inntrykk av noe robotaktig ved disse mennene. Tilskuerne sitter på alle fire sider av danserne, og vi er tett på det som skjer. Det kroppslige elementet blod og dets svært symbolladede farge er forestillingens ledemotiv.

«Dark Field Analysis er en retning innen alternativ medisin som diagnostiserer systematiske kroppslige tilstander gjennom blodet», heter det i programmet. Publikum inviteres til å se denne diagnostiseringen på nært hold, nesten som mikrobiologer som studerer organismer i et mikroskop, og vår observatørrolle aksentueres av at vi hele tiden kan se hverandre.

«What is the first thing you remember»? Fargen rød – blodet som piplet ut av ham da han falt og slo seg, er det første han husker. «Did you ever enter the body of someone else? I mean literally came under their skin?» «Did you ever see blood coming out av a person? It is almost a privilege to witness as life departs the body».

Denne stykkvise samtalen om blod finner sted i tilknytning til utforskning av deres egen fysiologi – blodårer som utvider seg, en arm som løftes, en munn som åpnes, forsiktig berøring av hverandres kropper. Tidvis er de små bevegelsene også forknytte, nesten krampaktige, og hele tiden er det et element av noe mekanisk til stede.

Når de snakker oppstår et ekko som understreker følelsen av at de befinner seg i et slags tomrom. Det tar ikke lang tid før musikk kan høres i bakgrunnen. De tilskuerne som har sett forestillinger av van Dinther før, vet at musikken alltid spiller en sentral rolle. Hos meg skaper den oppbyggende teknobeaten dermed en sterk forventing om at noe skal skje, nesten som en sitring i kroppen. Etter hvert blir også musikken høyere og danserne begynner å synge med mens det sakte blir mørkere rundt dem. Kroppene beveger seg mer og mer rundt i rommet, også utenfor den svakt opplyste scenen.

Det blodrøde lyset Van Dinther bruker lys i tilknytning til bevegelse på en spesiell måte i sine koreografier. Minna Tiikkainen har også denne gangen gjort lysdesignet, og spesielt det røde lyset er et tilbakevendende element. Etter at totalt mørke avslutter første del, kommer dette røde lyset på. Bildet som møter oss er Cámara i hodestående posisjon og Reyner liggende ved siden av. Lyset omkranser utelukkende kroppene og gir ingen refleksjon på teppet. Resten av rommet ligger derfor i fullstendig mørke. Fordi blikket mitt blir så ekstremt fokusert på dette tablået gjennom det konsentrerte røde lyset, virker det nesten som om bildet dirrer når jeg blunker.

I Dark Field Analysis får det røde lyset flere lag av betydninger. Foruten den åpenbare analogien til blod, peker det også på forestillingens tittel. Når man analyserer blod, eller en hvilken som helst annen organisme, gjennom et mørkefeltsmikroskop (dark-field microscope) belyses utelukkende materialet som skal undersøkes og bakgrunnen mørklegges. Ifølge denne alternative metoden kan man se stoffer som ikke vises i et vanlig lysmikroskop. Jeg opplever at det er dette perspektivet på kroppen som publikum inviteres til å innta. Det røde lyset tvinger nemlig tilskuerens blikk til et bestemt punkt: kroppene. Alt annet forsvinner, til og med grunnen under føttene til danserne. Gjennom dansernes bevegelser i det røde lyset ser vi på en og samme tid innover i kroppen og på to kropper i bevegelse.

Dette ekstremt konsentrerte fokuset gjør også at min perseptive evne etter hvert åpnes ytterligere. Plutselig ser jeg noe annet enn kropper: sansene mine forsterkes og lures, og fordi jeg fokuserer så intenst på disse kroppene uten mulighet til å se konteksten rundt, løses de hele tiden opp og blir til noe annet. På denne måten kommer det dyriske, mekaniske, abstrakte og illusoriske ved kroppen frem i lyset.

Danserne begynner å bevege seg mer og bruker større deler av rommet. Teppet blir dratt vekk fra gulvflaten, akkurat som om de leter etter en utvei under, mens de kryper på alle fire frem og tilbake. Søker de etter en utvei? Plutselig virker det som om kroppene beveger seg raskere, som om det er en film som spoles fremover, så bakover. Skiftet i tempo er knapt merkbart og det skjer så fort at man ender opp med å lure på om det bare er ens egne øyne som har spilt en et puss. Stemmene er mørkere nå, mer robotaktig og går etter hvert også i oppløsning. Denne sekvensen er mer fysisk krevende for danserne. Etter hvert som kroppslukten begynner å spre seg i rommet, forsterkes det sanselige inntrykket ytterligere.

Det intense mørket I tredje og siste del står danserne for første gang på bena. Lyset er nå kaldere, med et grønnaktig skjær. Når de nå beveger seg er det som om de er dataspillfigurer eller kyborger – det mekaniske trer i forgrunnen og den menneskelige kroppen ser ut som en beholder for noe annet. Det virker som om de søker etter en vei ut av der de befinner seg, men i retning publikum finnes det ingen utvei. Den ene klatrer til slutt opp på skuldrene til den andre. Han strekker så armene opp og inn i lysfirkanten, inn i mørket som befinner seg i midten og som omslutter armen hans. Så slukkes lyset.

Hva som finnes forbi denne firkanten, dette rommet, er opp til publikum å forestille seg. Dark Field Analysis er fylt med slike meningshull og sansebedrag som publikum selv må fylle ut. Dette er en av grunnene til at forestillingen forblir i hodet lenge etter jeg har forlatt Dansens Hus. Den andre grunnen er at den knappe timen jeg tilbringer i Studioscenen denne lørdagen er en intens sanselig opplevelse, nesten mer kroppslig enn mental, og forlater meg med en følelse av å ville ha mer.