I et samarbeid mellom Dramatikkens Hus og Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) prøver teater- og registudenter å bearbeide og problematisere massakren som rystet Norge for et halvt år siden. Fredag kveld viser studentene fram arbeidene sine, med påfølgende diskusjon.
– Hendelsene den 22/7 forandret viktige sider av vår historie og selvforståelse. Tragedien har i hovedsak blitt tematisert og i noen grad monopolisert gjennom et journalistisk, politisk og spesialistfundert språk. Når det blir snakk om kunstnerisk fortolkning blir man ofte møtt med at ”det er for tidlig”, dette er for ”for alvorlig”, ”man må vise hensyn”. Kunsten synes å bli vurdert som en form for lettere og spekulativ underholdning, oppsummerer en pressemelding fra Dramatikkens Hus.
– Enhver kunstner med integritet og bevissthet innser nødvendigheten av å bearbeide og problematisere sentrale historiske og politiske hendelser i sin samtid. Kunstens rolle er å forstå problemer på andre og annerledes sammensatte måter.
Enorm ambivalens
Skuespiller Trine Falck er veileder i prosjektet, som startet som et én-ukes workshopprosjekt med tittelen ”22/7”. Hun forteller at kunstnerne i prosjektet har hatt en vanskelig oppgave.
– Dette er unge mennesker, dels på samme alder som en del av Utøya-ofrene. De har veldig lyst til å gå inn i materialet, men jeg merker en enorm ambivalens hos dem. Drivkraften til å ikke gå inn i det er like stor. Her er det noen magnetfelt som trekker oss inn mot og støter oss bort fra sakens kjerne, sier Falck, som opplever at både hun selv og studentene beveger seg i et vanskelig terreng. De holder en viss avstand til kjernen, mener hun.
– Det er vanskelig for kunstnere å si noe om saken, også fordi man som kunstner lett blir mistenkeliggjort for å være spekulativt. Det er et rart landskap å havne i, samtidig som det er dette vi – og mange andre i Norge – har tenkt mest på av alt gjennom de siste månedene.
Er de redde for å bli sentimentale?
– Det er én av mange engstelser i dette prosjektet. Det er så mange ømme tær, kirker å banne i og klaverer å trampe i her. Det kan virke hemmende for den frie utfoldelsen. I en kunstproduksjon jobber man opp mot etikk, men kunsten i seg selv har jo ingen moral. Slik jeg er vant til produksjoner har de noe grenseoverskridende og hemningsløst over seg. Men her møter vi så mange etiske grenser.
Falck forklarer at studentene ikke skal levere ferdige forestillinger.
– Det er mer som en diskusjon som flyttes videre opp på scenen i et annet format. Dette er forsøk, eksperimentering. Det må vi hele tiden minne oss selv på. Det er ikke snakk om å underholde publikum. Av Dramatikkens Hus får vi lov til å dra det eksperimenterende rommet opp på scenen. Det er ingen ferdige produkter som presenteres, men en pågående diskusjon som forhåpentligvis fortsetter etter visningene.
Hva slags innfallsvinkel har dere: Klassisk katarsis, eller et kritisk blikk på hvordan dette kunne skje?
– Det kritiske blikket er en dimensjon som vi snakker om, men som kanskje ikke er tydelig å se i arbeidet som blir lagt fram. Men den ene av de tre gruppene som skal presentere arbeidene sine har med en forskjøvet kritikk av norsk våpenindustri, for eksempel. Og en av de andre jobber med å teste ut forskjellige måter å behandle problemet på: Hva kan vi gjøre fra scenen, hva er plumpt og upassende i en teatersituasjon?
Rett etter Utøya var det mye fokus på kunst, spesielt musikk, som trøst. Kan kunst være trøst, eller er det å redusere den til et hjelpemiddel?
– Jeg synes veldig mye av kunsten generelt – også utover denne konteksten – er trøst. I et større perspektiv lever vi forvirrende tilværelse, så det ligger mye i trøstebegrepet. Men kunst må eksperimentere, mens vi i situasjoner hvor vi trenger trøst vi ofte tyr til tradisjonen og støtter oss til den. Vi som forsøker å eksperimentere er på gyngende grunn.
Kjenner du til andre sceniske behandlinger av 22/7 i Norge?
– Nei, jeg vet ikke om noen andre som har behandlet temaet innen scenekunsten. Dem jeg har snakket med, antyder at det er for tidlig, at kunsten trenger et større refleksjonsrom og at det krever mer tid for å bearbeide noe til kunst. I dette prosjektet tillater vi oss å mene at den fortløpende diskusjonen vi har i produksjonssammenheng nesten er viktigere enn de sceniske arbeidene. De er på en måte som eksempler å regne i en større diskusjon om saken. Det blir utrolig interessant å få publikums reaksjoner på forsøkene som gjøres og se hvordan diskusjonen blir.
Vil det komme flere scenekunstproduksjoner rundt 22/7, tror du?
– Absolutt, og det bør det. Det er ingen grenser for hva vi lager kunst om. Kunsten har et mandat til å markere at noe har skjedd. Hverdagen kommer så lett og plumpt tilbake etter grusomme hendelser. Hverdagsbanalitetene tar over mer og mer av plassen, og da er det til en viss grad kunstens oppgave å insistere på at det har skjedd noe, at vi må vurdere våre gamle virkemidler. Kunsten har alltid reagert på tragedier, katastrofer og kriger, som for eksempel dadaistene reagerte på første verdenskrig.
Er dere redde for å gjøre Andreas Behring Breivik større enn han fortjener?
– Nei. Jeg mener at handlingene er mye større enn personen. De berører samfunnet vårt på mye større måter enn Anders Behring Breivik kan ta kreditering for. Jeg tror ikke studentene heller er redde for det.
