Bilde fra Trøndelag Teaters oppsetning av Glassmenasjeriet av Tennessee Williams i 2017. Scenografi og kostymer: Nia Damerell. Foto: Johannes Laukeland Fester Sunde

Blendahvitt på Trøndelag Teater

Jeg har en utfordring til den nye teatersjefen Elisabeth Egseth Hansen: Bruk de neste fire årene til å sørge for at Trøndelag Teater blir litt mindre blendahvitt, så det speiler hele mangfoldet av trøndere – både på scenen og blant publikum.

I min hverdag bruker jeg mye tid med unge og unge voksne som bor på Saupstad, Flatåsen, Kolstad og Heimdal. Mange av dem er født og oppvokst i Norge med foreldre med en annen bakgrunn enn norsk.Jeg møter mennesker med stor interesse for film, musikk og teater. Det er mennesker med en kreativ drivkraft og ønske om å uttrykke seg gjennom ulike kunstformer, men de har også stor lyst til å se og oppleve kunst som publikum.

Jeg har også vært i kontakt med mennesker som nettopp har kommet til Norge som flyktninger. Mange av dem har ofte uttrykt at de bearbeider sine sorger og traumer gjennom, skriving, sang, dans, fortellinger og lignende. Fra tid til annen spør jeg om de har vært på Trøndelag Teater, for eksempel, og svaret er ofte lattermildt: «Nei, er det noe å se for oss der da? Hvor er det? Aldri vært der, nei!» Så ser jeg heller aldri noen andre enn mine norske venner når jeg er på Trøndelag Teater. Jeg har et par ganger prøvd å overbevise mine brødre og søstre med minoritetsbakgrunn om at de må komme til Trøndelag Teater, for det er mye bra som skjer der og som de muligens kunne like. Men de lot seg ikke overtalte, så jeg ga opp.

Etter hvert har jeg heller snudd blikket mot teatret selv: Hva og hvem er de egentlig? En oversikt over ensemblet viser at skuespillerne er blond, blondere, blondest. Jeg er faktisk blond selv, og det er ikke noe galt med det. Men når ensemblet har en så fattig og på grensen til latterlig representasjon av det mangfoldet vi faktisk lever i, her i dagens Trondheim, så ser men jo at det er noe som er galt!

Så kan vi lese i teatrets program. Hva er de opptatt av? Jo, vi finner historier om utenforskap og fremmedfrykt, men det er så tydelig «vi som forteller historien om dem», og dette er i beste fall gammeldags. Jeg forventer mer av et institusjonsteater. Har vi virkelig ikke kommet lenger i Trondheim? Hva gjør det med inkluderingen at Trøndelag Teater har så lite mangfold? Jo, inkludering er så godt som ikke eksisterende.Det er ikke nok at Ola og Kari, som har jobbet ved Trøndelag Teater siden 1894, forteller oss at «det er viktig å være inkluderende og det er fælt å være utenfor». Kjære Trøndelag Teater, det er ikke inkludering, det er nedlatenhet.Trondheimere med minoritetsbakgrunn kan godt like å gå på teater, ta seg et glass vin, se et teaterstykke, for så å dra på kafé og snakke om det etterpå. Mange av oss elsker dette, men vi liker ikke å dra til steder hvor vi ikke føler oss inkludert, der vi føler oss fremmedgjort og sett på som noe eksotisk.

Hvis Trøndelag Teater virkelig mener det er et hus for alle, hvorfor er ikke alle der da? Hva har de tenkt å gjøre med at det de driver med ikke har noen som helst relevans for en stor del av befolkningen i Trondheim? Jeg spurte en 25-åring på Saupstad, som er født og oppvokst her, om han kjenner til Mads Bones. Han hadde ikke peiling! For moro skyld spurte jeg en kronisk norsk på 25 fra Singsaker om han visste hvem Mads Bones er, og jo det visste han godt, han hadde sett mange forestillinger og ledd seg i hjel.Ingenting galt i dette selvfølgelig, men det sier noe om representasjon og relevans. Husk at det er mange, mange trondheimere som opplever at Trøndelag Teater ikke er deres hus, ikke i det hele tatt, og det bør Trøndelag Teater gjøre noe med.

«Vi har sovet i timen» sier Elisabeth Egseth Hansen om temaet i podkasten «Anna og Azra bretter opp ermene». Jeg tenker at å sove er majoritetens privilegium.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER